Guldgjøk

I et telt bodde en gutt på ti år og en pike som var syv år gammel. De hadde verken far eller mor. De bodde alene i teltet; men de hadde en mengde hester og stor buskap. Gutten eide en hest som ikke hadde noe navn, og ikke hadde han noe selv heller.

En morgen med det samme de var stått opp, hørte de hestetramp langt borte. Søsteren kikket gjennom et hull i teltveggen, og da så hun to kjemper komme ridende på to hester. De bandt hestene og kom inn i teltet. Begge kjempene bukket dypt for gutten og sa: «En utskutt kule er ikke redd for steinen, og et utsendt bud er ikke engang redd for konger.» De sa videre: «Vi er sendt hit til deg av sytti konger, sytti kjemper og syv guder. En ond ånd har reist seg av jorden, han heter Ai-Kyn (sol og måne). Nå ber guder, konger og kjemper deg om å komme og slåss med den onde ånden. Ingen kjempe kan vinne over ham. De syv gudene gråter; men syv onde ånder har reist seg opp av jorden og synger og er glade.»

Søsteren ville ikke la broren reise, han var for ung og svak til en slik kamp, sa hun. Men gutten skjelte på henne og sa: «Er du gal! Hvem skulle jeg lyde, hvis jeg ikke lød guder, konger og kjemper?» Han salet hesten, satte seg på den og skulle til å ri av sted. Da grep søsteren hesten ved grimen og sa hun ikke ville slippe ham hvis han ikke tok henne med seg på hesten også. Nå ble gutten sint, tok sverdet og skar grimen over og støtte søsteren bort. Så slo han på hesten og satte av sted med de to kjempene. Snart kom de til et høyt fjell som lå ved en hvit sjø. Der sto det et telt, på stranden gikk konger og kjemper, og i en sky satt syv guder og så ned på jorden. På fjellet lå Ai-Kyn med hånden under kinnet og så seg om. Når han så opp mot himmelen, brente skyene, og når han så ned på jorden, brente gresset. De syv onde åndene sto under fjellet, de var kommet så langt opp av jorden som til livet, og de sang og lo.

Da Ai-Kyn så gutten, ga han seg til å le og sa: «Jeg hørte fortelle om en hvit hest som skulle komme fra det hvite fjellet, men dette er jo en hare. Jeg hørte også om en kjempe så høy som en gran; men dette er jo en liten gutt.» Gutten ble sint, sprang ned av hesten og ga Ai-Kyn et slag på kinnet med knytneven. Nå reiste Ai-Kyn seg og begynte å slåss med gutten. De sloss i tre døgn, og Ai-Kyn var den sterkeste; men han kunne ikke få ende på gutten. Den fjerde dagen var gutten blitt så mye sterkere at de var jevngode med hverandre. Gutten ville trekke den onde ånden oppover fjellet; men ånden ville trekke ham nedover fjellet, og nå fortsatte de å slåss på stranden. Der kjempet de med hverandre et helt år, og de syv gudene, de syv onde åndene og de sytti kongene og kjempene så på kampen. Mens de sloss, skalv jorden og sjøen bruste opp, så vannet sto over sletten og hele buskapen druknet. Folk og fe flyktet til fjellet; men gutten og Ai-Kyn kjempet i vannet. I sjøen fløt hele røde og sorte strømmer av blod, og gudene sa: «Det røde blodet er gutten sitt, det sorte er Ai-Kyns blod.»

Mens de kjempet slik, tok gutten Ai-Kyn på nakken og bar ham oppover fjellet, og på veien bandt han armer og ben på ham. Da gutten var kommet opp, tok han sverdet sitt og skar store stykker kjøtt ut av Ai-Kyn, det måtte Ai-Kyn selv spise opp, ellers truet gutten ham med å brenne ham opp. Nå spurte han Ai-Kyn: «Hvor er sjelen din? For hadde du hatt den hos deg, hadde jeg drept deg for lenge siden.» Ai-Kyn svarte: «På hesten min er det en sekk, i sekken er en orm med tolv hoder, og den har min sjel. Når du dreper ormen, dreper du meg.» Gutten gikk bort til hesten, tok sekken av den og med et eneste hogg hugget han alle tolv hodene av ormen, og så var det forbi med ormen og Ai-Kyn og hesten også. Med det samme var de syv onde åndene borte; men de syv gudene og de sytti kongene og kjempene kom og bukket seg for gutten og viste ham stor ære. Nå fikk han navn og ble kalt Alten Køøk (Guldgjøk), og søsteren ble kalt Alten Artjool (Gulddugg). Da Alten Køøk hadde vunnet over den onde ånden, bukket han seg for de syv gudene og ba om å få sende bud til søsteren og si henne han var i live. Budet kom igjen og fortalte at søsteren sto på samme sted som broren hadde forlatt henne, hun levde nok enda; men hun var svak. Hun ble glad og kviknet til da hun hørte at broren levde.

I landsbyen var en vakker pike som het Ajazen Ko, og de syv gudene og alle kongene og kjempene viet henne til Alten Køøk. De syv gudene velsignet dem, og i bryllupet ble de oppvartet av alle kongene og kjempene. Bryllupet varte i syv dager og i ni dager. De syv gudene satt i skyene og så på det, og siden gjorde de Alten Køøk til konge over alle de sytti kongene.

Da bryllupet var holdt, og Alten Køøk skulle reise hjem igjen, ville de syv gudene at seks kjemper skulle ri foran ham på veien og seks kjemper baketter. Alten Chan, far til bruden, fulgte dem også på veien. Da Alten Køøk var kommet hjem, gjorde han et stort gjestebud. Om natten mens han satt i gjestebudet hørte han at hesten hans knegget. Han gikk ut og ved siden av hesten fant han en skrivelse, og der sto: De syv gudene vil at Alten Artjool skal leve hos dem og ikke være her nede. Alten Artjool vasket seg med sjøvann, tok farvel med broren sin, tok på seg en drakt med ørnevinger og fløy til de syv gudene.

Alten Køøk levde hjemme i fred, verken kjemper eller onde ånder våget å røre ham mer.