Trollmannen Piau-lu eller Dragetannen

«Kom hit, menn og kvinner fra Tsching-tau, kom og hør! Den usle og uverdige person som kjeder dere alle er den elendige trollmannen som går under navnet Piau-lu. Alt dere ønsker, kan han skaffe. Han har tryllemidler som kan gjøre ende på krangler, midler som kan gjøre den dummeste til en lærd mann, og hvis noen i familien deres er myrdet, så kjenner han det trylleordet som kan oppdage morderen. Bare si hva som feiler dere, den usle trollmannen som nå snakker til dere, kan oppfylle alle ønsker, for overalt kjenner de Piau-lu, han som eier den berømte og vidunderlige dragetannen.»

En masse mennesker hadde samlet seg rundt det stillaset Piau-lu hadde reist, og nå lo de og moret seg. Mandarinene så hånlig på ham, mengden stirret med åpen munn på denne merkelige mannen som gikk høy og stolt fram og tilbake på forhøyningen sin i en drakt som skinte i mange strålende farger. «Edle og vellærde trollmann,» sa en mandarin som het Ve-schang-tse, «hva er en dragetann?»

«Er det mulig,» spurte Piau-lu, «at ikke mandarinen Ve-schang-tse vet hva en dragetann er for noe?»

«Naturligvis vet jeg det,» sa mandarinen som ikke ville virke uvitende, «men jeg ville bare at du skulle forklare hva det var. Det var det jeg ville.»

«Jeg tenkte nok at du måtte vite det,» sa Piau-lu, «og din edle befaling skal bli adlydt. Dere vet alle,» sa han og henvendte seg til folkene, «at det finnes tre store og mektige drager i verden. Det er Lung, luftens drage, Li, sjøens drage, og Kiau, sumpenes drage. Alle disse dragene er kloke, sterke og skrekkelige. De har en merkelig skikkelse og kan ta hvilken som helst annen skikkelse. Hør nå hva som hendte. For flere måneder siden, da kornet enda sto i aks, hadde jeg en barberforretning i den lille byen Siho, og da jeg en morgen satt og ventet på kunder, hørte jeg en kraftig larm av tamtam, og en fyrstelig bærestol stanset utenfor døren min. Jeg skyndte meg å hilse ærbødig på ham som kom, men før jeg kom helt ut på gaten, kom en prektig kledd mandarin ut av bærestolen. På luen hans var det en stein som hadde en farge jeg aldri har sett før, og tre fjær av en ukjent fugl var det også på den. Han holdt hånden opp til kinnet og gikk med stolte skritt inn i huset mitt. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle tiltale ham, for jeg var ikke sikker på hvilken rang han hadde. Men han sa med stolt stemme: 'Er jeg ikke i barberens Piau-lus hus?' og da han snakket, lød det som lyden av kobbertrommer mellom bergene. 'Den ringe og usle personen du snakker om, står foran deg,' svarte jeg og bøyde meg så dypt jeg kunne. 'Godt, godt,' sa han og satte seg i operasjonsstolen min, 'Piau-lu, jeg har tannpine.' 'Ønsker din herlighet,' sa jeg, 'at jeg skal lindre din edle og opphøyde smerte?' 'Du må trekke tannen ut på meg,' sa han, 'men ve deg hvis du ikke treffer den rette!' 'Å, det er altfor stor ære,' sa jeg, 'men mitt avskyelige og klossete instrument skal trekke din herlighets skjønne tann ut så fort det bare går.' Jeg tok tangen og opiumsflasken og åpnet munnen på den fremmede. Men da var det som hjertet skulle synke ned i magen på meg. Tangen hadde falt ned hvis den ikke var blitt hengende i det vide ermet mitt. Mandarinens munn var full av ild. Når han pustet, rullet en klar flamme opp og ned i strupen på ham. Gummene glødet som smeltet kobber, og tungen hans så ut som en stekepanne som har ligget i ilden i fjorten dager. Men det jeg ble mest redd for var tennene hans. Det var lange slangetenner som krummet seg innover og så ut som de var av krystall, og fra midten av dem hoppet små ildtunger opp og ned. 'Din trege barber,' skrek han, mens jeg sto skjelvende foran ham, 'skynd deg, ellers lar jeg deg sprette opp på langs og steke i solen.' 'Å herre,' ropte jeg, 'jeg er redd for at tengene mine ikke er sterke nok.' — 'Slave,' ropte han med tordenstemme, 'gjør straks det jeg ønsker, ellers skal du aldri mer se månen stå opp.' Da jeg skjønte at jeg i alle tilfeller kom til å miste livet, kunne jeg like så godt prøve. Jeg kastet meg over den første den beste tannen jeg fikk tak i, knep til og begynte av alle krefter å hale i krystallhuggtannen. Mandarinen brølte som en okse fra Tibet. Flammene rullet i slike mengder ut av strupen på ham at jeg trodde de måtte svi av øyenbrynene på meg. To av følget og de fire bærerne holdt meg om livet og hjalp meg å dra, og slik slet og rev vi i tre, fire minutter, til det smalt som 9999 raketter. Vi falt på gulvet alle sammen så lange vi var, men den skinnende krystalltannen satt i tangen. Da jeg reiste meg opp fra gulvet, smilte mandarinen fornøyd og skrek: 'Piau-lu, det var lykken din, du har gjort meg kvitt tannpinen. Hadde du tatt feil, ville du ha omkommet, for jeg er dragen Lung som hersker over luften, og jeg er like så mektig som jeg er kyndig i trolldom. Ta den tannen du har trukket ut av munnen på meg, det skal være lønnen din, i den vil du finne et tryllemiddel som du kan gjøre undergjerninger med. Lev i fred!' Da han sa dette, pustet han en hel sky av ild og røyk ut av strupen, så hele huset mitt ble fylt av det. Ilden blendet meg, og røyken holdt på å kvele meg, men da jeg kom til meg selv igjen, var dragen Lung og de fire bærerne borte, og jeg visste verken hvor eller hvordan de var forsvunnet. Slik gikk det til at den ringe og dumme mannen som står her foran dere, fikk den vidunderlige dragetannen som han kan gjøre mirakler med.»

Denne historien, som ble fortalt med mange håndbevegelser og en tungeferdighet som nesten var overnaturlig, gjorde sterkt inntrykk på mengden. En liten, elendig skredder, Hang-pau, som alle visste skyldte bort mye penger, sa at han gjerne ville eie dragetannen, så han kunne få betalt gjelden sin. Mandarinene smilte foraktelig, det var bare Ve-schang-tse som syntes det kunne være umaken verd å snakke med trollmannen.

«Høyt ærede trollmann,» sa han, «historien din er vidunderlig; å få besøk av dragen Lung må være svært gledelig. Jeg tviler ikke på fortellingen din, og jeg er sikker på at forsamlingen gjerne vil se noen eksempler på dragetannens tryllemakt.»

Mengden var naturligvis enig i det og trengte seg fram til stillaset hvor Piau-lu sto, og ropte alle sammen: «Den opphøyde mandarinen taler klokt! Vi vil se noe!»

Trollmannen ble slett ikke forlegen. De små svarte øynene hans blinket som kjernene i en vannmelon, da han stolt så seg om.

«Er det noen av dere som vil se et mirakel, så bare si fra hvilket dere ønsker,» sa han viktig.

«Jeg vil gjerne at all gjelden min skal bli betalt,» hvisket den lille skredderen.

«Å, Hang-pau,» ropte trollmannen. «Jeg kan ikke gå rundt og betale gjelden din. Gå hjem, sett deg i verkstedet ditt, arbeid flittig, drikk ikke mer vin, så blir nok gjelden din betalt; for arbeid er den dragetannen som gjør mirakler blant dovne skreddere.» Folkene lo høyt; for alle visste at Hang-pau ofte drakk seg full og var mer på gaten enn på verkstedet.

«Kanskje noen gjerne vil bli omskapt til en kamel?» spurte Piau-lu, «bare si fra og et skjønnere dyr skal ikke finnes i hele Tibet.» Men det var ingen som hadde lyst til det, sannsynligvis fordi det var så varmt, og kamelen må bære så tungt.

«Kanskje jeg skal gjøre hele forsamlingen til glenter? Eller kanskje dere har lyst til å se hele Tungsjøen komme inn i byen som en vannmelon som går i stykker og oversvømmer alt?»

«Men da drukner vi jo alle sammen!» skrek Hang-pau. «Det er sant,» svarte Piau-lu, «men så trenger du jo ikke være redd for gjelden din mer.» Dermed ga han den lille skredderen et støt med den lange armen sin, så den stakkaren trodde han ville rive ham i stykker og gjøre ham til et fryktelig dyr.

«Nå vel, når ingen vil være verken glenter eller kameler, så får jeg finne på et under selv,» sa trollmannen. Han gikk ned fra stillaset, ned på gaten og tok med seg en liten trebent stol av bambusrør.

Alle trakk seg redde unna da han nærmet seg, selv Ve-schang-tse så litt redd ut. Piau-lu satte stolen på jorden og steg opp på den. «Vakre og velgjorte bambusstol,» ropte han, løftet armene i været og viste frem noe han hadde i hånden. Det liknet en polert jaspisstein. «Trollmannen Piau-lu ber deg i dragetannens navn, voks øyeblikkelig høyt i været!»

Og stolen begynte virkelig å vokse så alle så det. De tre beina strakte seg i været og hevet Piau-lu høyt opp i luften, mens han bøyde og bukket seg for folkene som sto og måpte.

«Å, hvor deilig!» ropte han. «Luften her oppe er så ren. Vinden bærer duften av tebusker til meg, og jeg kan se stedet der jord og himmel støter sammen. Jeg kan høre trommene i Peking, og jeg kan høre oksene i Tibet brøle. Hvem vil ikke gjerne ha en pen, liten bambusstol som kan vokse slik!»

Nå var Piau-lu kommet forferdelig høyt. Beina på stolen så ut som silketråder, så tynne var de i forhold til høyden. Folkene begynte å bli redde for trollmannen. «Men vil han ikke stanse, da,» ropte en mandarin som het Lin.

«Jovisst,» sa Piau-lu høyt der oppe fra, «nå skal jeg straks stanse. Vakre lille stol, den stakkars trollmannen ber deg holde opp å vokse; men han ber deg også om å gi den vakre forsamlingen der nede noe til gjengjeld.»

Stolen holdt straks opp å strekke de tynne beina sine; men med det samme hendte det noe med den som satte folkene i enda større forundring. De tre beina nærmet seg fort hverandre, og før øyet kunne se hvordan det gikk for seg, hadde de på en hemmelighetsfull og uforklarlig måte dreid seg sammen til en tråd; men stolen falt ikke likevel. Stammen ble nå tykkere og tykkere, og om det glatte bambusrøret begynte det å legge seg en ujevn bark. Ovenfra hørtes en svak raslende lyd, og da folkene merket det og så opp, så de, i stedet for det flate rørsetet, som Piau-lu var gått opp på, en mengde grønt, nesten et helt krat, og derfra kom det fram lange, spisse silkeaktige blader, lysegrønne og fint formede. Men hvor var Piau-lu? Noen syntes de så spissen av luen hans og de skøyeraktige øynene i den grønne bladkronen på det merkelige treet. Men de fikk snart annet å tenke på; for plutselig kom det dalende ned over dem, som en haglskur, en mengde saftige røde frukter. De kom fra treet. Nå ble det naturligvis slåssing om fruktene, selv mandarinene var med, og de kjente snart at de vidunderlige fruktene, som de aldri hadde sett maken til, hadde en deilig søt smak. «Det er riktig,» ropte en klingende stemme mens de alle sloss om fruktene, «spis frukten mens den er frisk og drikk teen mens den er fin; for solen tørker, og kulden gjør seig, og de deiligste plommer varer bare en dag.» Alle så opp, og nå gikk Piau-lu igjen fram og tilbake på stillaset og viftet seg med en stor, grønn vifte. Mens folkene enda sto og undret seg, hørtes et skrik fra enden av gaten, og en lang tynn mann i en grov, blå frakk kom settende i rasende fart. «Hvor er plommene mine, tyvepakk?» ropte han aldeles andpusten av hastverk. «Å, jeg er ødelagt! Kona mi må sulte, og sønnene mine kommer ikke til å arve annet enn tomme kurver! Hvor er plommene mine?»

«Hvem er det som våger å snakke i en slik tone?» spurte mandarinen Lin med stolt stemme. Da mannen så mandarinen, ble han straks ydmyk og bøyde seg til jorden.

«Akk, min herre,» sa han, «jeg er en fattig frukthandler som heter Li-ho. Jeg har butikken min her i nærheten, og jeg sto nettopp og solgte frukt til noen kunder, da løftet plutselig alle plommene mine seg opp av kurvene, akkurat som de hadde vinger, og fløy i alle retninger opp i luften og over hustakene. Jeg trodde det var onde ånder som drev gjøn med meg, jeg løp etter plommene og håpet å få tak i dem og — hei! Der er jo plommene mine,» han gjorde et sprang etter noen av de røde fruktene som skredderen Hang-pau holdt i hånden for å ta med hjem til kona si.

«Dine plommer?» skrek Hang-pau og forsvarte eiendommen sin. «Har du noen gang sett slike plommer?»

«Denne mannen må være gal,» sa Piau-lu alvorlig, «han gjemmer plommene sine, og så tror han de har fløyet bort. La noen ta og riste frakken hans skikkelig!»

En mann som sto ved siden av frukthandleren tok tak i den lange blå frakken og ristet av alle krefter. Da falt det ut tusenvis av de deiligste plommer, akkurat som fra et tre i høstvinden. Med det samme kom det også et kraftig vindkast, og en støvsky steg like opp til toppen av det underlige treet, som enda rørte de lange silkebladene sine over hustakene. En stund var det som om alle var blitt blinde, og da støvet hadde lagt seg, og folk igjen kunne bruke øynene, var treet borte, og det var ikke annet enn en liten bambusstol som vinden drev bortover gaten. Den stakkars frukthandleren Li-ho sto helt fortapt og så på alle plommene sine, som han sto til knærne i.

Mandarinen vendte seg til ham og sa: «La oss ikke høre flere narrestreker fra deg, Li-ho, ellers får du tjue stokkeslag.»

«Samle sammen plommene dine, Li-ho,» sa Piau-lu vennlig, «og når du kommer hjem, så tenk over det at det ikke alltid nytter å løpe med åpen munn og lete etter det en har mistet.»