Hvordan Fatme ble berget

Far var dommer i Akra. Han hadde tre barn. Jeg var den eldste og hadde en bror og en søster som var mye yngre.

Da jeg var tjue år gammel, tok en farbror meg til oppfostring. Han gjorde meg til arvingen sin på det vilkåret at jeg skulle være hos ham til han døde. Men han ble en gammel mann, så jeg slapp ikke hjem igjen før for to år siden. Da fikk jeg vite om alt som hadde hendt hjemme, og hørte hvor god Gud hadde vært, som hadde vendt alt til det beste.

Broren min, Mustafa, og Fatme, søsteren min, var nesten jevngamle. Det var i høyden et par år som skilte dem.

De var hjertens glad i hverandre og gjorde alt de kunne for å lette far i alderdommen.

Da Fatme var seksten år gammel, holdt broren min et gjestebud for henne. Han bød inn alle lekekameratene hennes og satte fram for dem av det beste. Og da kvelden kom, tok han dem med på en liten sjøtur. Det ville Fatme og gjestene mer enn gjerne. Det var godvær, og byen tok seg vakker ut fra sjøen om kvelden.

Jentene likte seg så godt der ute at de tigget og ba broren min om å ro enda lenger ut. Det gjorde han da, men han hadde ikke særlig lyst. For de hadde sett et røverskip ute på fjorden for et par dager siden.

Ikke langt fra byen stikker et nes ut. Dit ville jentene for å se solen gå ned i havet. Men akkurat som de rodde rundt neset, fikk de se en båt med væpnede folk komme roende mot seg.

Broren min ble svært redd og ba roerne snu tilbake mot land. Det var ikke uten grunn han hadde vært redd; for den andre båten kom settende etter, nådde dem nesten igjen og skar seg inn mellom dem og fastlandet.

Da jentene forsto at det var fare på ferde, sprang de opp, skrek og bar seg ille. Mustafa prøvde å snakke dem til rette og ba dem sitte stille så de ikke veltet båten. Men det han sa, var forgjeves; de hørte ikke etter. Og da den andre båten nærmet seg, fór alle bort til den ene siden, så båten kantret.

I mellomtiden hadde folk på land fått øye på denne fremmede båten og syntes den så mistenkelig ut. De visste, som sagt, at et røverskip var i farvannet, og nå satte flere båter ut fra land for å hjelpe hvis noe sto på. - De kom akkurat tidsnok til å fiske opp de stakkars jentene. I det oppstyret som ble, hadde den fremmede båten kommet seg bort.

Jentene tok de opp, noen i én båt og noen i en annen, så det gikk en stund før de fikk greie på om alle var berget.

Endelig fant de ut at søsteren min og en til var borte. Samtidig fant de i en av båtene en fremmed mann som ingen kjente igjen.

Da Mustafa truet ham på livet, tilsto han at han hørte til på en røverskute som lå for anker to mil derfra. Kameratene hadde rodd fra ham da han kastet seg i vannet og ville berge jentene. Han fortalte også at han hadde sett at de hadde to med seg i båten da de rodde bort.

Gamle far ble helt fra seg av sorg, og Mustafa var ikke mindre ulykkelig. Det var ikke bare det at han hadde mistet den kjære søsteren sin, og at han selv var skyld i det. Men den jenta som var røvet sammen med Fatme, var han hemmelig forlovet med. Han hadde bare ikke våget å si det til far, fordi hun var av fattige folk.

Far var en hard mann. Da sorgen hadde lagt seg noe, kalte han Mustafa til seg og sa til ham:

«Det er din skyld at jeg har mistet min alderdoms trøst og glede. Gå bort; jeg forbanner deg for all tid. Jeg forbanner deg og alle som kommer etter deg. Bare om du gir meg Fatme tilbake, løser jeg deg fra forbannelsen!»

Dette hadde stakkars broren min ikke ventet. Han hadde lenge vært bestemt på at han ville lete opp søsteren og kjæresten, og skulle akkurat til å be far om velsignelse til reisen. Og så fikk han forbannelse i stedet.

Men hadde han før vært motløs og nedfor, ble han trassig og stålsatt nå. Han gikk til sjørøveren de hadde fanget, og spurte ham ut om skipet og ferden deres, og fikk vite at de drev med slavehandel og skulle holde stort marked i Basra.

Da han kom hjem igjen og skulle gjøre seg klar til reisen, var det som om far mildnet noe, for han sendte ham en full pengepung å ha med på veien.

Mustafa la nå i vei. Han ville først til Basra og tok landeveien; det gikk ikke skip til Basra fra den lille byen. Han måtte derfor skynde seg, så han ikke skulle komme senere fram enn sjørøverne.

Han hadde en god hest og ingenting å bære på, så han håpet han skulle være framme på seks dager. Men om kvelden den fjerde dagen kom tre menn og angrep ham. Han så at de hadde gode våpen og var sterke, kraftige karer, og så ropte han til dem at han ga seg; han ville heller miste pengene og hesten enn livet.

De steg av hestene, tok broren min og bandt ham. Og så bar det av gårde med ham; ingen sa et ord. - Mustafa ga opp alt håp; det var nok forbannelsen som slo til. Hvordan skulle han berge søsteren sin og Zoraide når han hadde mistet alt han eide!

De kunne vel ha ridd en times tid, så svingte de inn i en liten sidedal. Nede i dalbunnen sto omtrent tjue telt, og kameler og gode hester sto bundet der omkring.

Broren min ble tatt inn i et telt som var noe større enn de andre. På en putebenk satt en liten gamling. Han var heslig stygg og svartbrun i huden. Selv om han gjorde seg så viktig at en skulle tro han var noe til kar, forsto Mustafa snart at det ikke var han som eide teltet. For røverne spurte puslingen:

«Hvor er høvdingen?»

«Han er ute på jakt,» svarte puslingen, «men han har satt meg i sitt sted.»

«Det var da uklokt,» mente den ene røveren, «for det må avgjøres snart om denne hunden her skal leve eller dø. Og det vet høvdingen og ikke du.»

Den lille puslingen ble sint, reiste seg opp og ga den andre en ørefik. Men det fikk han ikke gjøre ustraffet, og snart var det et vilt slagsmål mellom disse to.

I det samme gikk teltdøren opp, og inn kom en høy, staselig mann, ung og vakker som en prins fra Persia.

«Hvem er det som holder et slikt spetakkel i teltet mitt?» ropte han.

Det ble lenge stille. Endelig fortalte den ene av dem hvordan dette hadde gått til.

Høvdingen ble rød av sinne. «Når har jeg satt deg i mitt sted, Hassan?» skrek han arrig.

Den lille puslingen krøp sammen til han så enda mindre ut enn før, og smatt ut av teltet.

Da han var gått, skjøv de tre røverne broren min fram for høvdingen og sa: «Her kommer vi med den du sendte oss ut for å fange.»

Høvdingen sto lenge og så på fangen. Endelig sa han:

«Bassa Sulieika, har du samvittighet, så vet du selv hvorfor du står her foran Orbasan.»

Da broren min hørte dette, kastet han seg på kne og svarte:

«Herre, du tar feil. Jeg er en fattig reisende og ikke den Bassa du tror.»

Røverne ble svært forundret da de hørte dette, men høvdingen sa:

«Det nytter ikke å nekte for hvem du er. Jeg skal føre folk fram for deg som nok skal vitne om hvem du er.»

En gammel kvinne ble hentet. Og da de spurte om ikke Mustafa var Bassa Sulieika, svarte hun:

«Jo, visst er han det. Jeg sverger ved Profeten at dette er Bassa og ingen annen.»

«Ser du nå, din skurk, hva du fikk ut av dette bedragertrikset ditt!» ropte høvdingen. «Du er ikke verdt at jeg skitner til kniven min med blodet ditt. I morgen tidlig skal jeg binde deg etter føttene til halen på hesten min og jage den til skogs med deg til det er slutt med deg.»

Da ga broren min opp alt håp. «Det er forbannelsen som slår til igjen,» gråt han. «Nå er det ute med deg, stakkars søster mi, og med Zoraide likeså!»

«Du trenger ikke gjøre deg til; det nytter ikke,» mente den ene røveren og bandt hendene hans bak på ryggen. «Se til at du kommer deg ut av teltet før høvdingen mister tålmodigheten helt!»

Broren min skulle akkurat til å gå da tre andre røvere i det samme kom inn med en fange mellom seg. De gikk bort til høvdingen med ham og sa: «Her kommer vi med Bassa, som du sa til oss.»

Broren min fikk se fangen i ansiktet og merket hvor merkelig lik han var ham selv, bare at han var mørkere i huden.

Høvdingen stirret undrende fra den ene fangen til den andre.

«Hvem av dere er den rette?» spurte han.

«Mener du Bassa Sulieika,» svarte den andre stolt, «så er det jeg.»

Høvdingen vinket med hånden at de skulle føre Bassa ut. Deretter gikk han bort til broren min, skar over tauet med kniven og ba ham sette seg på putebenken ved siden av ham.

«Det var leit, dette,» sa han, «at jeg skulle ta deg for den uslingen der. Men du får ikke dømme meg for hardt. Du så selv hvor like dere var.»

Broren min ba bare om å få reise med det samme. Hver stund var dyrebar. Høvdingen spurte hva som sto på, og Mustafa fortalte alt. Den andre ba ham bli der i teltet om natten; både han og hesten kunne trenge å hvile ut. Så skulle han selv om morgenen vise ham en snarvei, så han kunne nå fram til Basra på halvannen dag.

Broren min takket for dette og slo seg til ro. De dekket opp for ham av det beste, og siden sov han trygt i røverteltet til det ble lyst.

Da han våknet, var han alene i teltet. Men han hørte mannsstemmer utenfor og kjente snart igjen dem som snakket; det var høvdingen og den lille svartbrune puslingen.

Han lyttet og skalv da han hørte at puslingen tigget og ba høvdingen om å drepe den fremmede reisende, så han ikke skulle angi dem. Mustafa forsto at puslingen var sint på ham fordi han hadde fått så dårlig behandling dagen før.

Høvdingen nølte et øyeblikk før han svarte. - «Nei,» mente han, «han er gjesten min, og en gjest skal holdes i ære. Han ser heller ikke ut som en som vil svike oss.»

Dermed løftet han på teltduken og steg inn.

«Fred være med deg, Mustafa!» sa han. «La oss nå spise, så du kan komme deg av sted.»

Etter maten satte de seg på hver sin hest og red av sted, bare de to.

Høvdingen fortalte at den Bassa de hadde fanget, eide skogen og hadde gitt dem lov til å ferdes der i fred. Men for et par uker siden hadde han uten varsel tatt flere av de beste mennene, pint dem rent fryktelig og hengt dem. Nå måtte han selv dø. Mustafa våget ikke å si noe til dette. Han var glad han selv slapp unna med livet.

Da de var kommet ut av skogen, stanset høvdingen hesten og forklarte broren min nøye hvilken vei han skulle ta. Så tok han Mustafa i hånden og sa:

«Mustafa, på en underlig måte kom du til å være gjest hos røveren Orbasan. Jeg ber deg ikke holde skjult det du har sett og hørt. Uten grunn var du døden nær; det må jeg gjøre godt igjen. Ta denne kniven her i gave fra meg, og kommer du i nød og trenger hjelp, så send den til meg; da skal jeg skynde meg til deg. Og denne pungen her kan komme godt med på reisen.»

Broren min takket og tok imot kniven. Men pungen ville han ikke ha. Orbasan tok ham i hånden en gang til, slapp pungen ned på bakken og red bort, fort som en pil.

Da Mustafa så at han ikke kunne nå mannen igjen, steg han av hesten og tok opp pungen. Og tenk, den store pungen var stappfull av gullpenger. Da takket Mustafa Gud for hjelpen og ba for den gode røveren.

Så red han i vei så fort han kunne.

Lezah tidde et øyeblikk og så bort på den gamle kjøpmannen.

«Nei, er dette sant, da får jeg bedre tanker om Orbasan. Mot broren din var han god, det er sikkert.»

«Han har oppført seg som en æresmann,» ropte Muley. «Men jeg håper det ikke er slutt på historien ennå. Vi vil alle gjerne høre hvordan det gikk med broren din, om han fikk berget Fatme og den vakre Zoraide.»

«Hvis dere har lyst på det, skal jeg så gjerne fortelle,» svarte Lezah, «for broren min var ute for mangt og mye merkelig.»

«Ved middagstid dagen etter red Mustafa gjennom porten inn i Basra. Han fikk seg rom på et herberge og spurte når det slavemarkedet som ble holdt her hvert år, skulle være. Han fikk til svar at han kom to dager for sent.

Han hadde gått glipp av mye, lot de ham vite. For den siste markedsdagen kom det folk med to slavinner som var så vakre at hele byen måtte ut og beundre dem. Det hadde vært stor kamp om dem, og de hadde nok kostet mye for den som kjøpte dem.

Han spurte mer om disse to og ble snart klar over at det nettopp var dem han lette etter. Han fikk også vite at mannen som hadde kjøpt begge to, bodde et stykke fra Basra og het Tiuli-Kos. Han var en rik og mektig mann og nokså til års. Han hadde før vært minister hos fyrsten, men nå på sine gamle dager hadde han bedt om avskjed og levde bare av pengene sine.

Mustafa ville først sette etter Tiuli-Kos, som ikke kunne ha kommet langt ennå. Men han kom snart fram til at alene kunne han ikke gjøre stort mot en så mektig mann. Og så tenkte han ut en annen plan.

Det at han var så lik Bassa Sulieika, satte ham på den tanken at han skulle besøke Tiuli-Kos under dette navnet og se om han ikke på den måten kunne få berget de stakkars jentene.

Han leide seg tjenerskap og mange hester, og til alt dette kom Orbasans penger godt med. Til slutt kjøpte han staselige klær til seg selv og tjenerne sine og la i vei til slottet der Tiuli-Kos bodde. Fem dager etter var han framme. Slottet lå på en vakker slette og var omgitt av høye murer, så en bare så vidt skimtet tårnene.

Mustafa hadde farget håret og skjegget sitt svart og gnidd ansiktet inn med en plantesaft, så han ble brun akkurat som Bassa.

Nå sendte han en av tjenerne inn i slottet for å høre om Bassa Sulieika kunne få være der om natten.

Tjeneren kom snart tilbake og hadde fire hvitkledde slaver med seg. De ledet hesten til Mustafa inn på borggården. Der hjalp de broren min av hesten, og fire andre slaver kom og førte ham opp en trapp og inn til Tiuli-Kos.

Han tok godt imot broren min og satte fram for ham det beste huset hadde. Da de hadde spist, fikk Mustafa litt etter litt ledet samtalen over på de nye slavinnene. Tiuli skrøt uhemmet av hvor vakre de var. Bare synd at de alltid var så sorgtunge. Men han hadde håp om at det snart ville gi seg.

Broren min ble svært spent da han fikk vite dette, og gikk og la seg, glad i sinnet. Han kunne vel ha sovet en times tid. Da våknet han av at skjæret fra en lampe falt rett på ansiktet hans. Han satte seg opp og trodde han drømte. For der rett foran ham sto den lille svartbrune puslingen som han hadde sett hos Orbasan. Han holdt en lampe i hånden og sto der og kaldfliret med den brede flabben sin.

Mustafa måtte klype seg i armen og kjenne etter om han sov eller var våken. Men mannen sto der like fullt.

«Hva vil du her?» ropte Mustafa da han endelig fikk sagt noe.

«Ta det med ro, herre,» flirte den lille mannen. «Jeg har nok gjettet hvilket ærend du kommer i. Og det er sikkert: Hadde jeg ikke med egen hånd hengt Bassa, ville jeg ikke visst hva jeg skulle tro.»

«Si hva det er du vil,» ropte Mustafa, sint fordi han var avslørt.

«Det var det jeg ville si,» fortsatte puslingen, «at jeg kom ikke godt overens med høvdingen, og så rømte jeg. Men det er din skyld, dette, Mustafa, fra først av. Og nå får du gi meg søsteren din til kone, så skal jeg hjelpe dere bort. Men vil du ikke det, går jeg rett til den nye husbonden min og forteller hva slags Bassa han har fått i hus.»

Mustafa ble nesten fra seg av sinne og redsel. Nå trodde han at han var ved målet, og så skulle dette udyret komme slik på tvers. Det var bare én ting å gjøre: Han måtte drepe dette lille kreket.

Med ett byks sprang han ut av sengen og grep etter puslingen. Men han var for rask i vendingen. Han slengte lampen fra seg, så den falt på gulvet og sluknet, smatt bort i mørket og skrek om hjelp av all sin makt.

Der sto broren min! Jentene måtte han gi opp foreløpig og bare se å berge seg selv.

Han sprang bort til vinduet og ville se om han kunne slippe ut den veien. Det var høyt ned, og dessuten en høy mur å klatre over om han kom seg helskinnet ned. Et øyeblikk sto han rådvill. Da hørte han folk i gangen. Nå var de allerede ved døren. Da grep han klærne og kniven og sprang ut gjennom vinduet.

Han slo seg stygt. Men han kjente da at ingen bein var brukket. Helt fra seg sprang han opp og var så heldig at han kom seg over muren før noen nådde ham.

Han sprang og sprang og stoppet ikke før han kom til en skog like ved. Der kastet han seg andpusten ned på bakken.

Han tenkte nå over hva han skulle gjøre. Hestene og tjenerne hadde han mistet, men pengepungen bar han i beltet, så den hadde han fått berget.

Han gikk til han kom fram til en landsby, og der fikk han seg en billig hest og red fort til nærmeste by. Her spurte han seg for etter en lege, og de viste ham til en dyktig mann. Hos ham fikk han et legemiddel som var slik at tok en det inn, falt en i dvale. Han fikk også et annet pulver som kunne vekke en opp av dvalen igjen.

Da han hadde fått disse to medisinene, kjøpte han seg et langt skjegg, en svart kjole og små glass og flasker av alle slag, så han kunne kle seg ut som en omreisende doktor. Disse sakene lastet han på et esel og dro igjen tilbake til Tiuli-Kos. Han trengte ikke være redd for at noen skulle kjenne ham igjen; skjegget gjorde ham så fremmedartet at han nesten ikke kjente seg selv igjen heller.

Da han kom fram, sendte han bud inn at den store legen Kakamankabudibaba var utenfor.

Det gikk som han hadde tenkt. Dette lærde navnet kunne den gamle narren ikke motstå, og han ba straks doktoren inn.

Kakamankabudibaba kom, og gamlingen ble så betatt av all lærdommen hans at han ville ha ham til å se på slavinnene sine.

Legen kunne med nød og neppe skjule hvor spent han ble da han skulle få se de to kjære jentene igjen. Hjertet hans hamret og slo så han kunne høre slagene da han fulgte med Tiuli bort til kvinnehuset.

De kom inn i et rom som var utstyrt på det fineste. Men her var det ingen.

«Kambabael, eller hva du nå heter, kjære doktor,» sa Tiuli-Kos, «ser du det hullet i muren der? Nå skal alle slavinnene etter tur stikke armen ut, så ser du etter om de er friske.»

Det hjalp ikke hva Mustafa enn sa; se dem fikk han ikke. Tiuli gikk bare med på å si fra hvordan det pleide å være med helsen til hver av dem. Han trakk en lang liste fram fra beltet og ropte opp navnene på slavinnene. For hver gang kom det en hånd ut gjennom muren, og legen måtte kjenne på pulsen.

Han hadde allerede kjent på seks og sagt at de var friske. Da ropte Tiuli opp «Fatme», og en liten, hvit arm stakk ut av muren. Mustafa skalv av glede da han fikk se denne hånden, og sa alvorlig at hun var svært syk.

Tiuli ble lei seg og ba den vise Kakamankabudibaba skynde seg å finne et råd for henne.

Legen gikk ut og skrev på en liten lapp:

«Fatme, jeg kan berge deg om du vil ta et pulver så du blir liggende i dvale et par dager. Jeg vet råd for å vekke deg opp igjen. Vil du det, så bare si at denne drikken ikke har hjulpet. Da vet jeg at du vil.»

Han kom snart inn igjen til Tiuli og hadde med seg en helt uskadelig drikk. Han kjente på pulsen til Fatme en gang til, stakk lappen inn under armbåndet hennes og sendte drikken inn til henne gjennom hullet i muren.

Tiuli var svært bekymret for Fatme og tenkte bare på hvordan han skulle få henne frisk igjen. Med gråt i stemmen sa han til broren min:

«Kanibaba, snakk rett ut og si hva du tror om Fatme.»

Kakamankabudibaba trakk et tungt sukk og svarte:

«Å herre, be himmelen om trøst. Hun har sterk feber, så det ser stygt ut.»

Da ble Tiuli sint.

«Hva sier du, din hund, hun som jeg ga to tusen gullpenger for, skal hun dø som en ku! Det sier jeg deg, at gjør du henne ikke frisk igjen, så hugger jeg hodet av deg.»

Da forsto broren min at han hadde vært for brå, og ga Tiuli bedre håp.

Mens de sto og snakket om dette, kom en svart slave ut fra kvinnehuset og sa til legen at drikken ikke hadde hjulpet.

«Gjør ditt beste, Kamdababelba, eller hva du kaller deg, - jeg skal betale hva det skal være,» ylte Tiuli-Kos.

«Jeg skal gi henne et pulver som gjør henne frisk igjen,» svarte legen.

«Ja, ja, gi henne et pulver!» hikstet gamlingen.

Mustafa gikk spent bort og hentet sovepulveret. Han viste den svarte slaven hvor mye hun skulle ta om gangen.

Til Tiuli sa han at han måtte ned til stranden og finne legeurter. Dermed skyndte han seg ut gjennom porten.

Nede ved vannet tok han av seg den svarte kjolen og skjegget og kastet dem i sjøen. Selv gjemte han seg i sivet til natten kom. Da snek han seg inn i gravkjelleren på slottet.

Da Mustafa hadde vært borte en times tid, fikk Tiuli bud om at Fatme lå på det siste. Han sendte hurtigbud ned til sjøen etter legen. Men gutten kom snart tilbake og kunne fortelle at den stakkars legen hadde falt i vannet og druknet; den svarte kjolen hans lå og fløt ute på sjøen.

Da forbannet Tiuli både seg selv og hele verden og dunket hodet mot muren. Men alt dette hjalp lite. Fatme utåndet snart og døde.

Tiuli ba dem da lage en kiste og bære liket til gravkjelleren. Slavene gjorde det og skyndte seg bort så fort de kunne; de syntes det stønnet nede i kisten.

Mustafa hadde gjemt seg godt. Nå kom han fram og tente lys. Så tok han fram pulveret han hadde for å vekke henne og løftet lokket av kisten. Men tenk hvor forskrekket han ble da han fikk se et helt fremmed ansikt! Verken søsteren min eller Zoraide lå i kisten, men et helt ukjent menneske.

Det var en god stund før han kom seg etter dette nye slaget. Men endelig vant medfølelsen. Han tok pulveret og ga henne det. Hun trakk pusten tungt, slo øynene opp og stirret vilt rundt seg. Endelig så det ut til at hun kom til seg selv igjen. Hun reiste seg opp av kisten og falt på kne for Mustafa.

«Hvordan skal jeg takke deg, gode mann, for at du har befridd meg fra dette fryktelige fengselet?»

Mustafa spurte da hvordan det kunne ha seg at det var hun og ikke Fatme, søsteren hans, som var blitt berget.

Hun så undrende på ham. «Nå forstår jeg hvorfor nettopp jeg er blitt frelst,» sa hun. «Du må vite at der på slottet ga de meg navnet Fatme, og det er jeg som har fått både lappen og pulveret.»

Broren min spurte hvordan det sto til med søsteren hans og Zoraide, og fikk da høre at begge var der på slottet, men hadde fått andre navn av Tiuli. Han pleide alltid å gi nye navn til dem han kjøpte. Søsteren min og Zoraide het nå Mirza og Nurmahal.

Da Fatme så hvor tungt broren min tok det som hadde hendt, trøstet hun ham og lovet at hun skulle finne et råd for å berge begge jentene.

Mustafa fikk nytt håp og ba henne si hvilket råd det var. Hun fortalte:

«Jeg har ikke vært mer enn fem måneder der hos Tiuli; men jeg har ikke tenkt på annet siden jeg kom dit enn å rømme. Men alene var jeg ikke i stand til det. Ute på borggården så du kanskje en brønn som sprutet vann ut av ti rør. Denne brønnen tenkte jeg skulle hjelpe meg bort. Jeg husket at hjemme hos far hadde vi hatt en slik. Vannet i den kom gjennom en stor hulrenne. Jeg ville gjerne få vite om denne brønnen var bygd på samme måten, og så skrøt jeg en dag av den til Tiuli og spurte hvem som hadde bygd den. - Jeg har bygd den selv, svarte han. Det som en ser, er det minste. Men vannet i den kommer fra en bekk minst tusen meter borte og går gjennom en hulrenne som er en mannshøyde høy. Og alt dette har jeg selv funnet på.

Da jeg hørte dette, ønsket jeg titt og ofte at jeg hadde hatt mannskrefter. Da skulle jeg bare ha løsnet en stein fra siden av brønnen og så rømt den veien. - Nå skal jeg vise deg renna. Gjennom den kan du komme inn i slottet om natten og få ut søsteren din. Men du må ha med deg minst et par menn og ta deg av slavene som holder vakt.»

Broren min fikk nytt håp av dette. Han lovet Fatme at han skulle hjelpe henne hjem igjen, bare hun ville vise ham veien inn på slottet.

Verst var det å få tak i to-tre trofaste kamerater. Da kom han til å tenke på Orbasan og dolken. Han skyndte seg ut av gravkjelleren med Fatme og dro av sted for å lete opp røveren.

For de siste pengene sine kjøpte han seg en hest og leide et rom til Fatme hos en gammel kjerring i utkanten av Basra. Selv skyndte han seg opp i fjellene der han først hadde møtt Orbasan. Han brukte ikke lang tid på veien og fant Orbasan, som tok godt imot ham.

Broren min fortalte da hvor galt alt hadde gått, og Orbasan syntes synd på ham og lovet å hjelpe ham; selv om han ikke kunne la være å dra på smilebåndet innimellom, særlig når han tenkte på den store legen Kakamankabudibaba. Puslingen mente han at han skulle henge så snart han fikk tak i ham.

Tidlig om morgenen dagen etter satte de av sted, og Orbasan tok med seg tre av de beste mennene sine. De red av sted så fort hestene kunne bære dem, og kom snart til Basra der Fatme var. Henne tok de med seg og brukte ikke lang tid på veien til Tiulis slott.

Så snart det var mørkt, snek de seg bort til bekken som vannrenna kom fra. Her lot de Fatme bli igjen sammen med en mann som skulle passe hestene. Men før de steg ned i renna, forklarte Fatme dem nøye hvordan de skulle gå fram:

Når de kom inn på borggården, sto det et tårn i hvert hjørne, og bak den sjette døren fra tårnet til høyre var Fatme og Zoraide.

Mustafa, Orbasan og to til steg ned i hulrenna; våpen og alle slags spett hadde de med seg. Vannet gikk dem til beltet, men det gjorde ikke noe.

Da de hadde gått en halv times tid, kom de fram til brønnen og satte spettene i. Muren var tykk, men de fikk snart ut et så stort stykke at de kunne smette gjennom. Orbasan var førstemann inn på borggården, deretter de andre.

Nå gjaldt det å finne den døren de skulle inn gjennom. Men her ble de ikke enige; for da de skulle telle seks dører til venstre fra det høyre tårnet, fant de en dør som var murt igjen, og nå visste de ikke om Fatme hadde regnet med denne døren eller hoppet over den.

Men Orbasan var ikke lenge rådvill.

«Sverdet mitt skal åpne hver dør,» ropte han og sprengte døren. De andre fulgte etter inn.

Men det var nok ikke den rette døren likevel, så det ut til, for der på gulvet lå seks svarte slaver og sov.

De ville smette ut igjen uten å vekke slavene, men i det samme reiste en god bekjent av dem seg opp fra kroken der han lå, og satte i et ramaskrik; det var puslingen.

Men før slavene skjønte hva som hadde hendt, gjorde Orbasan et byks bort til puslingen, rev beltet hans i stykker og stappet det i munnen på ham, så han ikke fikk skreket. Etterpå bandt han hendene hans fast på ryggen. I mellomtiden hadde Mustafa og de to andre allerede bundet slavene.

Orbasan satte kniven mot brystet på en av slavene og spurte hvor Nurmahal og Mirza var, og han måtte innrømme at de var i siderommet.

Mustafa var inne som en vind og fant både Fatme og Zoraide; de hadde våknet av larmen. I all hast samlet de sammen alt de eide av klær og gullsmykker og fulgte med Mustafa. De to røverne ville rappe med seg det de fant, men Orbasan forbød det strengt.

«Ingen skal kunne si at Orbasan brøt seg inn i et hus om natten og stjal gull!»

Mustafa hjalp jentene ned i brønnen. Imens hengte røverne puslingen opp på den høyeste brønnkanten. Da de slik hadde straffet denne lille skurken som han fortjente, steg de alle ned i renna.

Mustafa og jentene visste ikke hvordan de skulle takke høvdingen for hjelpen, og det er sikkert at de aldri kommer til å glemme ham.

I Basra fikk Fatme komme seg om bord på et skip som tok henne rett hjem igjen. Broren min og de to andre brukte heller ikke lang tid på hjemreisen.

Gamle far ble nesten fra seg, så glad ble han da han fikk se dem alle igjen. Dagen etter at de var kommet, holdt han et storslått gjestebud for dem og bød inn hele byen.

Der måtte broren min fortelle alt han hadde opplevd, fra først til sist. Og alle var med og roste ham og den gode røveren.

Og da far forsto at Mustafa var glad i Zoraide, var han ikke sen om å gi ham lov til å gifte seg med henne.

Karavanen var kommet ut av ørkenen, og reisefølget gledet seg som barn da de så grønt gress og tett løvskog igjen.

Nede i en vakker dal lå et herberge for reisende, og her slo de seg ned for natten. De var helt oppspilte nå som de var ute av de hete sandørkenene. Muley begynte å danse fram og tilbake på gulvet og gjorde slike morsomme kast og sprett at selv grekeren måtte dra på smilebåndet.

Da de hadde spist og hvilt seg, fortalte Muley