Historien om dødingsskipet

Far eide en liten butikk i Basra. Han var verken rik eller fattig, men han hadde akkurat så mye at han var velberget.

Han oppdro meg som folk flest, og jeg ble snart så stor at jeg kunne hjelpe til i butikken. Da jeg var atten år gammel, døde han, så vidt jeg kan forstå mest av sorg over tusen gullpenger han hadde satt i en skipspart.

Jeg måtte snart prise ham salig som var borte. For noen uker etter fikk vi vite at samme skipet far hadde part i, var forlist.

Jeg for min part ble ikke knekket av denne ulykken. Jeg gjorde all eiendommen vår om til penger og dro ut i verden for å prøve lykken. Bare en gammel tjener fulgte med. Han hadde vært hos oss i mange, mange år og ville ikke skilles fra meg.

I Basra gikk vi om bord i et skip som skulle til India. Det var god bør da vi lettet anker. Men da vi hadde vært ute en fjorten dagers tid, mente kapteinen en dag at vi måtte gjøre oss klare for storm. Selv så han nokså engstelig ut; han var lite kjent på denne ruten.

Vi tok seilene ned og bare drev med stormen. Natten kom. Det var klarvær og kaldt, og kapteinen begynte å tro at han hadde tatt feil. Men plutselig strøk et skip vi ikke før hadde sett, tett forbi oss. Ville rop og larm og støy lød fra dekket der, og jeg måtte undre meg stort over at de ville holde et slikt syndig leven om bord nettopp nå som uvær var forventet. Men kapteinen som sto ved siden av meg ble naglebleik med ett.

«Skipet mitt kommer til å gå til grunns,» ropte han. «Der seiler døden.»

Før jeg fikk spørre hva han mente, kom skipsfolket farende:

«Så dere det!» skrek de. «Det er ute med oss!»

Kapteinen ba høyt en bønn og satte seg selv til rors. Men forgjeves var det. Stormen kom farende og økte på for hver stund. Og før en time var gått, støtte skipet på grunn. Båtene ble satt på vannet og ikke før var den siste matrosen kommet ned, før skipet sank for øynene på oss.

Men faren var ikke slutt for det. Stormen pøste havet opp, og båten var snart ikke styrbar.

Jeg holdt den gamle tjeneren rundt halsen og vi lovte hverandre at vi ikke ville skilles.

Endelig lysnet det av dag. Men stormen ble hardere ut på morgensiden, tok båten og veltet den. Jeg besvimte i det samme jeg kom i sjøen. Da jeg kom til sans igjen, satt den gamle trofaste tjeneren og holdt meg fast på båtkjølen. Stormen hadde lagt seg nå. Men skipet var borte, og av skipsfolket så vi ingen heller.

Men ikke langt unna så vi nå et annet skip som vi drev bort imot. Da vi kom inn til det, så jeg at det var det samme skipet vi hadde sett om natten og som hadde satt slik skrekk i kapteinen og mannskapet.

Det sto en underlig kulde av dette skipet. Vi var kommet nær inn til, men alt vi skrek etter hjelp, svarte ingen oss. Og ingen folk så vi om bord. Vi ble begge redde. Likevel kom skipet som sendt fra Gud, og vi måtte være glade vi kom oss om bord.

Ned etter skipssiden hang et langt tau. Vi svømte bort til det og fikk tak i det.

Først ropte jeg på folk så høyt jeg kunne. Men det var stille som i graven om bord. Så klatret vi opp etter tauet, jeg først, siden jeg var lettest.

Men du store Gud, hva måtte jeg ikke se da jeg kom opp på dekk! Hele dekket var rødt av blod. Tjue, tretti lik i tyrkisk uniform lå spredt utover dekket. Borte ved stormasten sto en mann i staselige klær med sabel i hånden. Ansiktet var bleikt og fortrukket, og gjennom pannen sto en stor spiker drevet helt inn i masten.

Jeg ble nesten stiv av redsel og våget knapt å trekke pusten. Endelig var tjeneren min også kommet opp. Han ble ikke mindre forskrekket enn jeg, kan du tro.

Lenge om lenge tok vi mot til oss og gikk videre. For hvert skritt vi tok måtte vi snu oss og se om det ikke hendte noe enda mer skremmende. Men alt var som før. Ikke en levende sjel å se andre enn oss selv.

Endelig kom vi til en trapp som gikk ned under dekk. Uvilkårlig stoppet vi her og så på hverandre.

«Å herre,» sa den trofaste tjeneren. «Her må ha hendt noe grusomt. Men om så skipet er fullt av drapsmenn, vil jeg heller gå rett i armene på dem enn å være lenger sammen med disse likene.»

Jeg tenkte som han, og vi tok mot til oss og steg ned. Men det var stille som i graven her også; det ga gjenlyd i de tomme rommene for hvert skritt vi tok. Vi stoppet opp utenfor kahyttdøren. Jeg la øret til nøkkelhullet og lyttet etter. Alt var stille. Jeg skjøv opp døren. Alt lå i uorden. Klær, våpen og annet om hverandre. Mannskapet, eller i det minste kapteinen, måtte ha sittet og drukket for ikke lenge siden, for vinen lå enda og fløt bortetter bordet.

Vi gikk fra rom til rom. Overalt fant vi godt silketøy, kostelige perler og gull i mengder. Vi spiste og drakk av det vi fant, og det var fullt opp av alle slags ting. Da vi var mette, steg vi opp på dekk igjen.

Men her så det like fryktelig ut. Vi kom overens om at vi skulle velte likene i sjøen og vaske bort alt blodet.

Men jeg skal si vi ble redde da det viste seg at ikke et eneste lik lot seg rokke fra plassen. De lå som om de var naglet fast. Vi måtte ha brutt opp dekket skulle vi få dem bort; men til det hadde vi ikke verktøy. Heller ikke kunne vi få kapteinen løs fra masten. Vi klarte heller ikke å få sabelen ut av hånden hans.

Det ble en sørgelig dag. - Da kvelden kom, ba jeg gamle Ibrahim legge seg til å sove, så skulle jeg selv holde vakt. Men da månen kom opp - klokka kunne vel være omtrent elleve - ble jeg så søvnig at jeg bare sank ned ved siden av en tønne som sto på dekk og sovnet.

Men det var nok mer dvale enn søvn. For jeg hørte tydelig hvordan sjøen brøt mot skipet og seilene blafret og slo i vinden.

Plutselig syntes jeg jeg hørte mannsstemmer og trinn og tramp på dekk. Jeg ville reise på meg og se etter; men det var akkurat som om jeg ble holdt fast med makt. Jeg klarte ikke engang å få øynene opp. Men mannsstemmene hørte jeg bedre og bedre; det var akkurat som om ustyrlige matroser fór omkring på dekk. Iblant syntes jeg at jeg hørte kommandorop og tau og seil som slo mot masten.

Litt etter litt ble søvnen dypere. Men jeg syntes enda at jeg hørte som i en drøm at folk sloss med blanke våpen.

Jeg våknet ikke før solen sto høyt på himmelen. Forundret så jeg omkring meg. Stormen, skipet, de døde og alt det jeg hadde hørt om natten sto enda for meg som en fryktelig drøm. Men da jeg så meg om, var alt som dagen før. Urørlige lå likene der de hadde ligget. Urørlig sto kapteinen naglet til masten.

Jeg lo av drømmen min og sto opp, gikk ned til gamle Ibrahim.

Han så på meg med forskremte øyne.

«Å herre!» ropte han. «Jeg vil heller ligge på havets bunn enn å være her en natt til.»

Jeg spurte hva som sto på, og han svarte:

«Da jeg hadde sovet et par timer, våknet jeg og hørte at det gikk fram og tilbake på dekk. Jeg tenkte først det var deg. Men siden hørte jeg at det var minst tjue som sprang omkring, ropte og skrek. Til slutt kom tunge mannstrinn ned trappen. Siden visste jeg ikke mer til meg. Bare av og til var det som jeg våknet et øyeblikk, og da så jeg den samme mannen som sto naglet til masten på dekk sitte på den stolen der og synge og drikke. Og han som ligger ved siden av ham på dekk i røde skarlagensklær, han satt ved siden av og drakk.»

Så fortalte den gamle tjeneren.

Dere kan tro jeg ble rar til mote. Jeg hadde da også hørt de døde. Å seile med slikt et følge var ikke behagelig.

Ibrahim satt og grublet på noe.

«Nå vet jeg det,» ropte han. Han kom til å huske et vers som bestefaren hans hadde lært ham og som skulle hjelpe mot alle slags trolldom. Han mente at dette verset skulle hjelpe mot den tunge søvndvalen neste natt, særlig hvis vi ba til Gud av hele vårt hjerte.

I stor angst ventet vi på natten. Ved siden av kahytten var et lite kammer. Der ville vi sitte. Vi boret flere hull i døren så vi kunne se over hele kahytten. Siden stengte og låste vi igjen, og Ibrahim skrev Guds navn på alle fire veggene. Dermed ga vi oss til ro.

Klokka kunne vel være omtrent elleve da jeg ble så tung og søvnig at jeg nesten ikke kunne holde øynene oppe. Gamlingen rådet meg da til å lese en bønn, og det hjalp.

Plutselig var det som om alt livnet til på dekk. Tau og seil slo mot masten. Trinn og tramp hørtes på dekk, og vi skilte tydelig flere mannsstemmer.

I flere minutter satt vi med ånden i halsen og lyttet etter. Da hørte vi noen komme ned kahyttrappen. I det samme tok gamlingen til å lese verset sitt som bestefaren hadde lært ham:

Kommer dere fra luften?
Stiger dere fra dype hav?
Fra kirkegårdstuften?
Eller fra flammehavet?
Gud kan byde dere!
Ham må dere alle lyde!

Jeg må innrømme at jeg ikke hadde stor tro på dette verset. Og jeg kjente håret reise seg til værs på meg da kahyttdøren gikk opp.

Inn kom den store, mektige mannen som hadde vært naglet til masten. Spikeren sto enda tvers igjennom hodet. Men sverdet hadde han stukket i sliren. - Etter ham kom det en annen mann som var noe enklere kledd. Ham også hadde jeg sett ligge lik på dekk.

Kapteinen - det så vi han var - var bleik i ansiktet og stirret omkring seg med stygge, ville øyne. Jeg kunne så tydelig se ham da han strøk forbi døren vår; men han kom ikke inn.

Begge satte seg ved bordet midt i kahytten; det var som om de kranglet med hverandre på et språk vi ikke forsto. De ble mer og mer høylytte etter hvert, til kapteinen til slutt slo knyttneven i bordet så det ga gjenlyd i veggene. Den andre lo rått og truet kapteinen til å følge med. Nå reiste de seg begge to og gikk ut igjen.

Vi pustet lettere da de var borte. Men skrekken satt enda lenge i oss. Mer og mer støyende ble det på dekk. Vi hørte hvordan de sprang fram og tilbake, skrek og bar seg. Til slutt ble det et spetakkel som om hele helvete var løs. Vi bare satt og ventet på at dekket skulle falle sammen.

Plutselig ble det stille som i graven igjen. Da vi flere timer etterpå våget oss opp, var alt som før. Ikke en av dem hadde rørt på seg; alle var stive som trepinner.

På denne måten gikk flere dager om bord på skipet. Vi drev hele tiden mot øst der jeg tenkte land måtte ligge. Men selv om vi om dagen kunne ha seilt flere mil, så det likevel ut til at vi reiste samme veien tilbake om natten. For vi lå alltid på samme flekken når solen gikk opp.

Vi prøvde å finne et råd mot dette, og så tok vi alle seilene mens det var dag og brukte samme rådet som i kahytten: Vi skrev Guds navn på pergament og bandt dette om seilene. Denne gangen ble larmen verre enn før. Men om morgenen lå seilene som da vi gikk fra dem.

Vi satte nå til så stor seilføring som var mulig og kom på en fem dagers tid et betydelig stykke fram. Endelig om morgenen den sjette dagen oppdaget vi land langt borte, og vi takket inderlig Gud som hadde berget oss.

Denne dagen og natten etter drev vi bort imot en strand, og den syvende morgenen så vi en by ikke langt borte.

Det ble ikke lite strev med å få anker ut. Da det var gjort, satte vi en båt på vannet og rodde av all makt inn til byen.

Ved byporten spurte vi oss for hva stedet het og fikk vite at det var en by i India, ikke langt fra den jeg først hadde tenkt meg til.

Vi tok nå inn på et herberge og gjorde oss til gode med det beste huset hadde å by på, etter denne eventyrlige ferden.

Jeg spurte verten etter en vismann, helst en som forsto seg på trolldom. Han fulgte meg bort til et trangt smug og stoppet opp utenfor et fattigslig hus. Der skulle jeg spørre etter Muli, sa han.

Da jeg kom inn, møtte jeg en gammel mann med grått skjegg og en utrolig lang nese. Han spurte hva jeg ville, og jeg sa at jeg ville finne den vise Muli. Han svarte da at det var han. Og jeg ba ham si meg hva jeg skulle gjøre med de døde så jeg kunne få dem ut av skipet.

Til dette svarte han at så vidt han kunne forstå hadde skipsfolket blitt forgjort for en eller annen udåd de måtte ha gjort. Men han mente som så at trolldommen måtte kunne løses bare en fikk dem i land. Men det fikk en sannsynligvis ikke til uten å sage løs plankene de lå på. Skipet tilhørte med rette meg med alt som var i det, siden jeg hadde funnet det. Men han ville råde meg til å holde alt skjult så lenge. Og ville jeg gi ham noe lite for bryderiet, skulle han hjelpe meg med å få de døde bort.

Jeg lovte ham rikelig lønn for arbeidet. Og vi ga oss i vei med fem slaver som hadde med seg sag og øks.

Vismannen roste det gode påfunnet vårt med å skrive Guds navn på seilene. Det var eneste rådet i slike tilfeller, mente han.

Det var enda tidlig på dagen da vi kom ut til skipet. Vi gikk straks i gang med arbeidet, og på en times tid hadde vi saget fire mann løs.

Et par slaver måtte da ro i land med disse fire og grave dem ned. De fortalte da de kom tilbake at likene hadde spart dem bryderiet med å grave grav; for så snart de kom ned på bakken, forsvant de i intet.

Vi drev på og saget likene løse, og før kvelden kom var alle kommet på land. Bare han som sto naglet til masten var igjen.

Vi slet lenge med å få spikeren ut av masten, men den lot seg ikke rokke et gran. Vi visste ikke hvilket råd vi skulle gripe til, for vi kunne da ikke hugge masten ned bare så vi skulle få ham på land.

Men her fant Muli på råd. Han satte slavene til å hente noe jord fra land, leste noe over den og ristet den ned over hodet på liket.

Straks lot mannen øynene opp og trakk pusten dypt. Og såret etter spikeren tok til å blø.

Nå var det lett å få spikeren ut, og mannen tumlet sammen ned på dekk.

«Hvem har tatt meg hit?» spurte han så snart han kom seg, så vidt han kunne snakke.

Muli pekte på meg, og jeg gikk bort til ham.

«Stor takk skal du ha, fremmede mann! Du har frelst meg fra en lang pine. I femti år har kroppen min måttet fare på sjøen. Og hver eneste natt var sjelen fordømt til å vende tilbake til den. Men nå har hodet mitt kommet jorden nær, så nå er jeg løst og kan få hvile i fred.»

Jeg ba ham fortelle hvordan han var kommet i denne fryktelige tilstanden, og han svarte:

«For femti år siden var jeg en rik og vel respektert mann og bodde i Algier. Men griskheten tok meg, så jeg rustet ut et skip og ga meg til å være sjørøver. Jeg hadde holdt på med dette en lang tid. Men så var det en gang jeg tok om bord en prest som skulle få fare fritt til den og den byen.

Jeg og folkene mine var råtasser som spottet denne helligmannen og bare drev ap med ham.

En gang, i hellig harme, tok han meg i skole for dette syndelivet mitt, og da ble jeg rent fra meg av sinne. Jeg hadde nettopp sittet og drukket i lag med styrmannen, og nå ble jeg helt fra sans og vett, så sint ble jeg over at denne presten våget å si til meg slikt jeg ikke ville tålt av en konge.

Jeg fór opp på dekk og satte kniven i brystet på ham. Døende forbannet han meg og hele mannskapet. Vi skulle verken få leve eller dø før hodet vårt kom jorden nær.

Presten døde. Vi slengte ham i havet og lo av trusselen hans. Men samme natten gikk det i oppfyllelse alt han hadde sagt. Noen av mannskapet satte seg opp mot meg. Vi sloss med hverandre, men de som holdt med meg og var trofaste ble drept, en for en, og selv ble jeg naglet til masten.

Men motparten hadde også fått banesår. Og snart var skipet bare en eneste stor likkiste. Jeg også kjente at hjertet sluttet å slå og mente at dette var døden. - Men det var bare en dødsdvale. Kvelden etter, i samme stund som vi hadde slengt presten over bord, våknet både jeg og skipsfolket mitt. Men vi kunne bare si og gjøre igjen nøyaktig som vi hadde gjort kvelden før.

Slik har vi nå seilt i femti år. Vi får ikke leve og ikke dø. For hvordan skulle vi komme til lands? Om natten setter vi alle seil til, for vi hadde det håpet at vi kunne få renne skuta på grunn så vi fikk hvile de trøtte hodene våre på havets bunn. - Vi har ikke fått det.

Men nå får jeg dø. Enda en gang takker jeg deg, ukjente frelsermann. Kan rikdom lønne deg, så ta skipet og alt som er i det.»

Da kapteinen hadde sagt dette sank hodet ned på brystet, og død var han. Han falt sammen akkurat som alle de andre. Støvet etter ham samlet vi opp og gravde det ned på land.

I byen leide jeg arbeidsfolk som satte skipet i god stand. Jeg hyrte matroser og dro hjem igjen til mitt eget land. Muli ga jeg rike gaver.

Jeg tok ikke snarveien hjem. Jeg var først innom flere øyer og land og bød fram varene mine. Gud velsignet arbeidet mitt så at jeg om et halvt års tid var enda en gang så rik som dødingkapteinen hadde gjort meg.

Da jeg kom til Basra ble folk rent forbauset over alt jeg hadde samlet sammen og kunne ikke tro annet enn at jeg måtte ha funnet en gullgruve et eller annet sted. Jeg lot dem selvsagt tro hva de ville. Men siden den gang pleier de unge i Basra å dra ut i verden alt i attenårsalderen og prøve lykken.

Jeg slo meg ned for godt i Basra og har levd der i fred og ro i mange år. Men hvert femte år gjør jeg alltid en ferd til Mekka og takker Herren for hans nåde og ber ham ta den stakkars kapteinen og skipsfolkene hans til seg i sin himmel.»

Dagen etter da karavanen var kommet til hvileplassen, sa Selim, den fremmede, til den yngste kjøpmannen: «Du er nok den yngste her i laget. Men du er alltid så lettsindig og glad. Vil du ikke fortelle oss en historie som kan sette liv i oss?»

«Jeg kunne nok alltids fortelle noe,» svarte Muley. «Men de eldste må gå først. Zalevkos er alltid så mørk og sorgtung. Skulle ikke han ville fortelle oss, tror dere, om det som har gjort livet hans så tungt. Kanskje gjør det ham godt å lette sinnet for kamerater som bare vil ham vel.»

Den han snakket om var en gresk kjøpmann i førtiårsalderen. Han var pen å se til og traust, men alltid sorgtung og tungsindig. Han hadde bare en hånd, og så trodde flere av reisefellene at dette kanskje var årsaken til tungsinnet hans.

Zalevkos svarte som så:

«Muley sier jeg er tungsindig og melankolsk. Ja, nå skal dere høre hva det er som har gjort meg slik. Dere ser jeg har mistet venstre hånden. Det har ikke vært slik fra først av. Jeg måtte av med den i den frykteligste stunden jeg har levd. Om det var min egen skyld eller ei, får dere selv dømme om når dere hører»