Historien om den falske prinsen

Det var en gang en skreddersvenn som het Labakan. Han var i lære hos en skredder i Alexandria. Man kunne ikke akkurat si at Labakan var helt håpløs med nål; tvert imot kunne han gjøre fremragende fint arbeid når han var på det laget. Han var heller ikke lat. Men helt i orden ble det aldri med karen; for midt i det han satt og sydde, så nålen fløy gjennom sømmen, kunne han med ett stoppe helt opp og stirre ut i luften med stive øyne, og da glemte han alt rundt seg.

Mesteren og de andre svennene var vant med dette. De bare fniste og lo seg imellom, og sa: «I dag har Labakan stormannsansiktet sitt.»

Hver fredagskveld, når andre folk pleide å gå i bedehuset, tok Labakan på seg søndagsklærne sine og spaserte frem og tilbake i gatene.

Møtte han da en kjentmann som hilste og ropte til ham: «God kveld, Labakan!» var det bare så vidt han nikket.

Og når mesteren hans av og til kunne si til ham på spøk: «Labakan, du skal se du i virkeligheten er født til noe stort,» lo han alltid fornøyd og svarte: «Ja, tror ikke du også det, mester?»

Slik gikk det en lang tid, og mesteren bar over med alt tullet hans, siden han var en så hendig og dyktig kar ellers.

Men så var det en dag at kongens bror sendte statsdrakten sin til denne skredderen og ville ha noe forandret på den. Og Labakan, som var den hendigste av alle svennene når han bare la seg i selen, ble satt til dette arbeidet.

Om kvelden, da mesteren og de andre svennene hadde lagt fra seg arbeidet for dagen, ble Labakan igjen på verkstedet og skulle sy de siste stingene i kongedrakten.

Da han var ferdig, ble han sittende og beundre drakten. Noe så praktfullt syntes han aldri han hadde sett. Og kostbar var drakten, det er sikkert. Alle båndene var brodert med gull og perler, og stoffet var den fineste silke og fløyel.

Labakan fikk ikke øynene bort fra drakten, og før han selv riktig visste av det, hadde han tatt drakten på seg.

Drakten satt som den var sydd til ham, og Labakan stilte seg foran speilet og ble ikke trett av å se seg selv i all denne prakten.

«Ser jeg ikke ut som en prins kanskje?» sa han for seg selv, og gikk med lange, verdige skritt frem og tilbake på gulvet.

«Har ikke mesteren selv sagt at jeg kunne ha vært prins så godt som noen?»

Med denne praktfulle drakten var det som alle stormannsnykkene kom opp i Labakan. Han fikk det for seg at kanskje, når alt kom til alt, var han en kongssønn som hadde blitt ombyttet da han var liten. Hvorfor ikke? Han tenkte seg så inn i dette at han til slutt trodde det selv. Visst var han en prins! Tydet ikke alt på at han ikke hørte til blant dette pakket som han daglig måtte dras med?

Men nå var det på tide han dro ut i verden og lette opp faren sin. Denne kostbare drakten kom så godt med, som om profeten selv hadde sendt den; det ville være grov synd å ikke ta imot denne fine gaven.

Så samlet han sammen de få myntene han eide, og kom seg om natten ut av byen.

Folk stirret ikke lite på denne nye prinsen som var så praktfullt kledd, men likevel gikk til fots og uten følge. Når noen ville spørre ham ut om dette, lo han bare hemmelighetsfullt og svarte at det hadde sine grunner.

Men han forsto snart at han bare gjorde seg til narr med en slik oppførsel, og kjøpte billig en gammel sliten øk som han kalte Murva. Labakan hadde aldri sittet på hesteryggen før, så i begynnelsen passet det bra at Murva var for skral til å finne på å trave.

En dag de red der og ruslet bortover veien i sitt vanlige sakte tempo, tok en annen rytter dem igjen og spurte om han kunne få slå følge med dem. Det var en ung, staselig kar som Labakan likte med en gang han så ham.

De kom snart i prat, og den fremmede, som var uvanlig åpen av seg, fortalte at han het Omar og hadde vært fostret opp hos Elfi Bey, fyrsten av Kairo. Han var død nå; men på dødsleiet fortalte han Omar at han ikke var sønnen hans, slik alle trodde, men var sønn av en mektig konge i Østerland. En spåmann hos faren hans hadde nemlig lest i stjernene at prinsen skulle komme i stor fare før han ble toogtyve år. Og så hadde kongen satt Elfi Bey, som var underlagt kongen hans, til å fostre opp sønnen helt som sin egen, helt til han ble toogtyve år.

Elfi Bey hadde ikke nevnt navnet på faren hans, men bare sagt at han skulle være ved den høye El-Seruja-statuen, sørøst for Alexandria, den fjerde dagen i førstkommende Ramadan-måned; for da fylte han nettopp toogtyve år. Her ville han møte et par menn, og den eldste av disse skulle han gi dolken han alltid bar på seg, og si:

«Her er den som dere leter etter!»

Så skulle mennene svare: «Profeten være takk som har holdt deg oppe til denne tid!» og føre ham til faren hans.

Skredderen ble ikke lite forundret da han hørte dette, og fra det øyeblikket misunte han prins Omar av hele sitt hjerte. Her sto en kongstrone åpen for denne fremmede, mens han selv, som var like så velskapt og intelligent, ingenting hadde i vente. Visst var Omar både stø og kjekk, akkurat slik en kongssønn burde være. Men Labakan tenkte med seg at ingen kongsfar trengte å skamme seg over ham heller. Han var ikke mindre kjekk, han.

Labakan fikk ikke fred for slike tanker. Og om natten drømte han at det var han som var prins i Omars sted.

Tidlig om morgenen våknet han og så Omar ligge og sove så trygt ved siden av seg. Da for det som et lyn gjennom ham at han ved list kunne vinne det som skjebnen så urettferdig hadde nektet ham.

Dolken, som var tegnet på at han var av kongeætt, hang i beltet til Omar. Den tok Labakan, og tenkte et øyeblikk på å støte den i brystet på den stakkars prinsen som lå der og sov og ikke anet noe vondt. Men han vegret seg likevel for å drepe, og gjorde ikke Omar noe, men bare tok dolken. Så satte han seg opp på Omars hest, siden den sprang raskere enn den gamle øka han selv eide, og red sin vei. Da Omar våknet, hadde den skamløse følgesvennen hans allerede et godt forsprang.

Det var nettopp første dagen i Ramadan-måneden at Labakan så stygt hadde sviktet stallbroren sin. Ikke to dager etter var han ved El-Seruja-statuen. Den lå midt på en vid slette, og derfra hadde man vid utsikt til alle kanter.

Men Labakan var i god tid; først i morgen var den store dagen da et nytt liv i rikdom og prakt skulle begynne.

Han slo seg ned under et stort palmetre ikke langt fra statuen, og ventet på morgendagen der så lenge.

Mens han ventet, fikk han se et stort følge komme ridende bortover sletten. Det var en hel flokk menn i praktfulle drakter, og de red på kostbare araberhester. Fremst i følget red en gammel mann med langt, hvitt skjegg. Han så ut til å være den eldste i laget; han var også praktigst kledd. Etter dem kom andre menn som syntes å være tjenere. De satt på kameler og hadde med seg store bører.

Rett ved statuen gjorde de halt, og tjenerne satte opp teltstenger og bredte tykke silkeduker over dem. Labakan forsto at alle disse mennene var kommet der for hans skyld, og hadde mest lyst til å tre frem allerede samme dag. Men han våget seg ikke helt.

Skredderen våknet med solen morgenen etter. I dag skulle det skje som han hadde drømt om i så mange år; nå skulle han bli en rik og mektig mann. Visst tenkte han på at dette skjedde ved svik og urett, og han kjente et stikk i hjertet da han tenkte på den stakkars Omar som han så skamløst hadde stjålet alt fra. Men gjort var gjort og kunne ikke gjøres ugjort. Og narrehjernen hvisket til ham at han så så godt ut at han skamløst kunne tre frem for hvem det skulle være.

Han satte seg på hesten og red bort til følget ved statuen. Her steg han av og tok dolken frem.

Seks menn sto rundt statuen og fremst av dem den gamle mannen han hadde lagt merke til dagen før. Han var i kongedrakt, og det var lett å se at han var den høyeste i laget.

Til ham gikk Labakan, bøyde seg dypt for ham, rakte dolken frem til ham og sa:

«Her er den som dere leter etter!»

«Profeten være lov som har holdt deg oppe til denne tid,» svarte den gamle med tårer i øynene. «Kyss meg! Jeg er din gamle far, og du er min egen kjære sønn, Omar.»

Skredderen ble helt rørt over disse hjertelige ordene og kjente seg halvveis glad, halvveis skamfull da han tok den gamle i fanget og kysste ham til velkommen.

Men bare et lite øyeblikk skulle han få være i fred og drømme seg inn i det nye livet i herlighet og glede.

Bort over sletten kom en rytter jagende rett mot statuen. Hesten ville ikke av flekken, så det ut til; men rytteren drev ham frem med slag og spark. Det sto ikke lenge på før Labakan kjente igjen hesten sin og Omar, den rette prinsen. Men løgnen hadde så fast tak i ham nå at han bestemte seg for at hvordan det så gikk, ville han nekte alt.

Allerede langt unna så de at rytteren vinket og ropte og skrek, så alle måtte legge merke til ham. Endelig var han fremme ved statuen og slengte seg av hesten. «Vent!» sa han. «Hvem dere enn er, så la ikke denne skamløse bedrageren få narre dere. Jeg er den Omar dere leter etter!»

Mennene ble svært forbauset, og den gamle visste ikke hva han skulle tro. Han så rådvill fra den ene til den andre.

Men Labakan svarte så rolig han kunne:

«Nådige far, bry deg ikke om dette gale mennesket. Så vidt jeg vet, er det en gal skreddersvenn fra Alexandria som heter Labakan. Det er stor synd på stakkaren, det er.»

Da ble prinsen så sint at han ikke greide å styre seg lenger. Helt fra seg av sinne ville han fare på Labakan. Men de andre la seg imellom, og fyrsten sa:

«Ja du har rett, min sønn! Jeg ser at stakkaren er fra vettet. Det er best dere tar og binder ham og har ham med dere til byen. Kanskje kunne vi på en eller annen måte hjelpe ham,» sa han til tjenerne.

Sinnet hadde lagt seg hos prinsen nå. Han kunne ikke holde seg for gråt og ropte til fyrsten: «Jeg føler på meg at du er min far. Jeg ber deg så inderlig om å høre på meg!»

«Nei, bevare meg vel!» svarte denne. «Nå begynner han å prate vilt igjen. Tenk, alt det et menneske kan komme bort i!» sa han, tok Labakan under armen og gikk sammen med ham bort til teltet.

Men den rette prinsen ble bundet på hender og føtter og surret fast på en kamel, og det var alltid to menn ved siden av og holdt vakt over ham.

Den gamle fyrsten var Saaud, sultanen i Wechabialand. Lenge hadde han vært uten barn og hadde nesten gitt opp alt håp om å få noen. Men så fikk han da langt om lenge den sønnen han så sårt hadde lengtet etter. En spåmann ble hentet og skulle se hvilken skjebne prinsen skulle få, og han spådde slik:

«Helt til prinsen blir toogtyve år vil han være i stor fare.»

Så ville kongen være trygg og lot sin gamle venn, Elfi Bey, få sønnen og lære ham opp som sin egen til han kom over de farlige toogtyve årene.

Alt dette fortalte kongen til den han trodde var sønnen, og han var i alle måter godt fornøyd med den fine veksten og tiltrekkende oppførselen hans.

Da de kom til det landet der kongen hørte hjemme, ble det stor glede overalt. Hvor de enn kom, tok folk imot dem med stor prakt og høye gledesrop; for det spredde seg snart at nå kom kongen hjem igjen med sin sønn. I hovedstaden var alle gatene dekket med fløyel. I alle vinduer brente lys, og blomster regnet ned over dem der de kom ridende.

Skredderen kjente seg nå helt trygg og red stolt og rank ved siden av kongen.

Men den stakkars rette prinsen hadde det ikke godt.

«Omar! Omar!» skrek tusen stemmer. Men han som med rette eide dette navnet lå bundet på ryggen av en kamel, og ingen brydde seg om ham. I høyden spurte folk hvem det var, og det var så det skar og sved i ørene på Omar hver gang han måtte høre:

«Det er en gal skredder!»

Langt om lenge nådde følget frem til slottet, der dronningen og hele hoffet ventet på dem inne i den store festsalen.

Det var allerede skumring da kongetoget kom frem. Tusen på tusen lamper var tent i salen og gjorde det lyst som om dagen. Borte ved den ene langveggen satt dronningen på en trone som var av rent gull og innlagt med edelstener og perler. Flere av de høyeste menn i riket holdt en silkeduk til tak opp over henne, og en av underkongene sto og viftet fluene bort fra ansiktet hennes.

Der satt dronningen og ventet på at kongen skulle komme hjem igjen med en voksen sønn. Heller ikke hun hadde sett ham siden han ble født, men hun hadde mange ganger drømt om ham, og hun trodde nok hun skulle kjenne ham igjen selv blant tusen.

Nå hørte de kongetoget et stykke borte. Vakten slo på trommer og blåste i trompeter, og alt folket satte i høye gledesrop.

Nærmere og nærmere kom de. Nå hørtes lyden av hestehover og fottrinn på marmoren utenfor. Salsdørene ble slått opp, og gjennom tjenerskaren, som lå der på kne, skyndte kongen seg opp til dronningen og ledet sønnen ved hånden.

«Se her!» sa han. «Her kommer jeg med den du har savnet og lengtet så lenge etter!»

Men dronningen ropte: «Det er ikke min sønn! Han ser ikke ut som den Profeten har vist meg i drømmer.»

Kongen skulle akkurat til å snakke henne til rette, siden hun kunne tro på slikt drømmetull. Men nå gikk salsdøren opp med stort brak. Prins Omar hadde slitt seg løs fra vakten og kom farende inn og kastet seg ned foran dronningens trone. «Her vil jeg dø!» ropte han. «Drep meg heller, hardhjertede far! Denne skammen holder jeg ikke lenger ut!»

Folk sto der forskrekket, og vakten skulle akkurat gripe ham og slepe ham tilbake til fangekammeret. Da sprang dronningen med ett opp fra tronen.

«Stopp!» ropte hun. «Denne og ingen annen er min rette sønn. Han er det. Jeg kjenner ham igjen, selv om jeg aldri har sett ham med egne øyne før!»

Vakten slapp Omar. Men nå ble kongen nesten fra seg av sinne og skrek til dem at de skulle binde denne gale mannen.

«Her er det jeg som rår!» ropte han. «Her går det ikke etter kvinnedrømmer, men etter trygge, pålitelige tegn. Han her (han pekte på Labakan) er min sønn, for han har gitt meg dolken fra Elfi Bey.»

«Stjålet dolken har han!» ropte Omar. «Skamløst stjal han den fra meg, enda jeg stolte sånn på ham!»

Kongen brydde seg ikke om ham, og stakkars Omar ble med makt slept ut av salen. Men kongen tok Labakan med inn til seg inn i sine egne rom, og var så rasende på dronningen at han nesten ikke klarte å styre seg, selv om det aldri før hadde falt et vondt ord mellom dem i all den tiden de hadde vært gift.

Dronningen tok seg alt dette tungt til hjerte; hun kjente seg sikker på at en bedrager hadde sneket seg inn hos kongen; for hjertet sa henne at det var den andre stakkaren som var den rette sønnen.

Da sinnet hennes hadde lagt seg litt, grublet og tenkte hun frem og tilbake på hvordan hun skulle gå frem for å overbevise kongen. Det var ingen lett sak, det skjønte hun nok. For han som ga seg ut for sønnen hennes, hadde hatt dolken og kjente så mye til Omar og skjebnen hans at han uten vanskelighet kunne spille kongssønn.

Hun kalte til seg alle de mennene som hadde stått ved kongen borte ved statuen, og ba dem fortelle alt så nøye som de kunne. Siden holdt hun råd med et par trofaste slavekvinner. Noen kom med det rådet, andre med det. Men langt om lenge sa Melechsala, en gammel, klok tscherkessisk kvinne:

«Var det ikke slik, nådige dronning, at han som hadde dolken kalte den andre for en gal skredder som het Labakan?»

«Jo,» sa dronningen.

«Hvem vet om ikke bedrageren har gitt sønnen din sitt eget navn? Om så er, vet jeg et godt råd til å avsløre løgneren.»

Dronningen ba de andre gå ut og var en stund alene med slavekvinnen. Etterpå gikk dronningen inn til kongen.

Det var en klok kvinne, denne dronningen, og hun visste godt hvordan hun skulle ta kongen på riktig måte. Hun lot som hun var lei seg for at hun en tid hadde tvilt på at kongen hadde rett, han som var så klok og vis. Hun ville bare be om en eneste ting.

Kongen hadde allerede angret på at han hadde snakket så hardt til dronningen, og lovet henne med en gang alt hun ville.

Hun sa da slik: «Jeg skulle ha lyst til å sette dem på en liten prøve, disse to. Andre ville kanskje la dem ri eller fekte om kapp; men det er noe alle kan. Nei, jeg vil gi dem en oppgave som krever både fingerferdighet og godt vett. De skal begge sy trøye og bukse, så får vi se hvem som blir best.»

Kongen brøt ut i en latter og svarte: «Nei, nå har jeg hørt det med! Skulle min sønn kappes med denne gale skredderen om å lage trøyer og bukser? Maken til tull har jeg ikke hørt!»

Men dronningen holdt fast ved at han allerede hadde gitt sitt ord, og kongen ga etter til slutt. Men han lovte at om skredderen så sydde aldri så fine bukser, skulle han likevel aldri bli sønnen hans.

Kongen gikk selv til Labakan og ba ham gjøre dette for moren sin, enda så tåpelig og narraktig det var. Men Labakan lo med seg selv av glede. Var det ikke noe annet hun ville, tenkte han, skulle det snart være gjort.

De gjorde i stand to rom, det ene til prinsen, det andre til skredderen. Hver av dem fikk et stort stykke silkestoff og alt som hørte til. Så skulle de da vise hva slags folk de var.

Kongen var ikke lite nysgjerrig på hva slags bukse sønnen hans ville få til. Og dronningen var ikke mindre spent på om han ville gå i den fellen hun hadde satt for ham.

De hadde fått to dager til verket, og tredje dagen sendte kongen bud etter dronningen og de to prinsekandidatene. Stolt og rank kom Labakan inn i salen og brettet skredderarbeidene sine ut foran kongen, som gjorde store øyne.

«Se her, far,» sa han, «se her, høyverdige mor, om ikke dette er et mesterverk av en bukse. Jeg kappes gjerne med den beste skredderen i byen.»

Dronningen smilte bare og snudde seg til Omar. «Og du, min sønn, hva har så du fått til?» spurte hun.

Sint og lei seg slengte denne silkestoffet og saksen på gulvet.

«Jeg har lært å ri og svinge sverdet, og jeg kan treffe målet på seksti alens avstand; men aldri har jeg lært å bruke nål, og det ville heller ikke sømme seg for en som har vokst opp hos Elfi Bey, kongen av Kairo.»

«Å du rette sønnen min!» ropte dronningen. «Å om jeg fikk ta deg om halsen og kalle deg sønn! Vær ikke sint,» sa hun og snudde seg til kongen, «for jeg har brukt dette lille knepet. Ser du ikke nå hvem som er skredderen og hvem som er prinsen? Visst er den fin, den buksen sønnen din har sydd. Man kunne nesten ha lyst til å spørre hvilken skreddermester han har gått i lære hos.»

Kongen satt i dype tanker og så snart på dronningen og snart på Labakan, som sto der så rød som blod; han skjønte han hadde forregnet seg stygt.

«Heller ikke denne prøven duger,» sa kongen endelig. «Men jeg vet selv et råd til å komme etter sannheten.»

Han satte seg opp på den raskeste hesten han eide og red ut i en skog ikke langt fra byen. Det gikk rykte om at det bodde en hulder der. Hun het Adolzaide og hadde ofte i gamle dager hjulpet kongene der med råd og dåd. Til henne var det kongen ville nå.

Midt i skogen var det en stor åpen plass med urgamle høye trær rundt. Her mente folk at hulderen holdt til.

Da kongen kom dit, sprang han av hesten og bandt den i et tre, gikk så frem på plassen og sa med høy røst:

«Har du hjulpet fedrene mine i nød, så må du ikke slå hånden av meg i denne saken, der menneskevett ikke strekker til.»

Han hadde ikke snakket ferdig før det sto en høy kvinne i langt hvitt slør foran ham.

«Jeg vet hvorfor du kommer til meg, kong Saaud, og jeg skal hjelpe deg. Ta disse to skrinene og la disse to, som begge kaller seg sønnen din, velge hvilket av dem de vil. Jeg vet at han som er din rette sønn ikke vil ta feil.»

Slik sa hulderen og ga kongen to skrin av elfenben og gull, prydet med herlige edelstener og perler. På hvert lokk sto en innskrift, laget av diamanter.

Så forsvant hulderen, og kongen ble stående igjen med de to skrinene i hånden. Han var svært nysgjerrig på hva som var i dem. Men hvor mye han enn brøt og slet, klarte han ikke å få lokkene opp. Innskriften var heller ikke til å bli klok av, for på det ene sto: Ære og berømmelse. På det andre: Lykke og rikdom.

Kongen tenkte med seg at han selv ville hatt vanskelig for å vite hvilket skrin han skulle velge, om det hadde vært han som skulle velge.

Da han kom hjem igjen til slottet, gikk han rett til dronningen og fortalte hva hulderen hadde sagt, og hun fikk nytt håp av dette.

Alle de gjeveste stormennene i riket kom sammen i kongshallen, og kongen og dronningen satte seg på tronen. Ved siden av sto de to skrinene på hvert sitt bord. Labakan ble først hentet.

Med verdige skritt gikk han bortover gulvet, kastet seg ned for kongen og spurte:

«Hva ønsker min herre og far i dag?»

Kongen svarte:

«Her er det tvil om du er min rette sønn. Sannheten får vi vite når du velger ett av de to skrinene som står der. Jeg tviler ikke på at du vil velge det rette.»

Labakan reiste seg opp og ble lenge stående og se fra det ene skrinet til det andre. Da sa han: «Store far! Kan det tenkes større lykke enn den å være din sønn, eller større rikdom enn din nåde? Jeg velger det skrinet som bærer innskriften: Lykke og rikdom.»

«Vi får snart se om du har valgt rett. Sett deg ned der så lenge,» sa kongen og vinket til slavene at de skulle bære frem en pute til prinsen.

Nå kom Omar inn i salen. Han så mørkt og tungt frem for seg, så alle måtte synes synd på ham.

Han kastet seg ned for tronen og spurte hva kongen ville. Kongen ba ham velge ett av skrinene. Han reiste seg og gikk bort til bordet. Da han hadde lest innskriftene, sa han:

«De siste dagene har lært meg at lykke kan gå tapt og rikdom forgå. Men det har jeg også lært, at den modige mann eier noe innerst inne i brystet som ingen kan ta fra ham, og det er æren, og at minnet om det store en mann har gjort ikke dør, om lykken forsvinner. - Om jeg så skal miste en krone ved det, må jeg velge som jeg gjør: ære og berømmelse velger jeg!»

Han la hånden på det skrinet han valgte seg og ville åpne det. Men kongen ba ham vente litt. Først måtte Labakan gå bort til sitt skrin. Siden tok kongen vann fra den hellige Zem-zem-brønnen i Mekka og vasket hendene sine i det. Tre ganger bøyde han seg mot øst, falt på kne og ba: «Du Gud, som fedrene mine ba til, du som i mange hundre år har holdt kongeætten oppe, du vil ikke tåle at en uverdig landstryker raner den plassen som med rette tilkommer min sønn!»

Kongen reiste seg opp og satte seg på tronen igjen. Folk våget nesten ikke å trekke pusten. Det var så stille i salen at man kunne ha hørt en nål falle.

Da ropte kongen:

«Åpne skrinene nå!»

Og de lokkene, som før ikke hadde vært til å få opp, sprang nå opp av seg selv, uten at noen tok i dem.

I det skrinet som Omar hadde valgt seg lå det en liten krone på en fløyelspute og en ørliten kongsstav av gull ved siden.

I Labakans - en stor synål og en tråd.

Kongen ba dem vise frem hva som var i skrinene. Kronen tok han selv ut av Omars skrin, og mens han ennå holdt den i hånden, begynte den å vokse til den ble så stor som en vanlig krone. Og da han satte den på hodet til Omar, satt den som den var støpt. Da kysset kongen ham, kalte ham sin sønn og ba ham sette seg på høyre side av ham.

Men til Labakan sa han: «Det er et gammelt ord som sier: Skomaker, hold deg til læsten din! Her får vi heller si: Skredder, hold deg til nålen! - Du har ikke fortjent at jeg skulle spare deg. Men dette er en stor gledestund for meg, så du skal få slippe med livet. Men se til at du kommer deg ut av landet så fort du kan!»

Den stakkars skredderen visste ikke til seg av skam og redsel. Han kastet seg ned for prinsen og ba med tårer i øynene: «Kan du tilgi meg, prins?»

«En konge er trofast mot vennene sine og storsinnet mot fiendene,» svarte prinsen og løftet ham opp. «Jeg tilgir deg.»

«Å du rette sønnen min!» ropte kongen rørt og tok ham i fanget. Og alt folket satte i høye gledesrop for denne nye og rette prinsen.

I mellomtiden smøg Labakan seg ut av salen med skrinet under armen. Han gikk ned i stallen og fant frem den gamle øka si. Den salte han og red ut av byen mot Alexandria.

Hele prinselivet hans sto for ham som en drøm nå; bare det kostbare skrinet minnet om at det nok var sant likevel.

Da han langt om lenge kom tilbake til Alexandria, red han rett bort til huset der den gamle skreddermesteren hans bodde, og steg inn. Mesteren kjente ham ikke igjen med det første og bukket og bøyde seg dypt for denne storkaren som kom. Men da han så bedre etter og kjente igjen Labakan, ropte han på alle svennene og læreguttene sine. Og nå tok hele flokken på Labakan og ga ham en slik skikkelig omgang juling som han aldri hadde fått i sine levedager før. Til slutt sparket de ham ut av døren, og der ble han liggende sår og forslått og klarte ikke å røre en lem.

I mellomtiden skjelte mesteren ham grundig ut og krevde erstatning for den stjålne drakten. Det hjalp ikke alt det Labakan sa, at han kom og ville betale ham tilbake og gjerne skulle gi tre ganger så mye som den var verdt.

Mesteren fløy på Labakan en gang til og banket ham så lenge han orket. Så gikk han fra ham og lot ham ligge der, blodig og ille tilredt.

Langt om lenge kom Labakan seg så pass at han fikk krøpet bort til et vertshus i nærheten, der han fikk legge det såre hodet på en myk pute.

Der lå han elendig og ulykkelig og tenkte med seg at aldri skulle noen få ham ut på eventyr mer; han bestemte seg for at fra nå av ville han bli en god og skikkelig skredder.

Han angret ikke på dette løftet da han våknet dagen etter; mesteren og svennene hans hadde banket alle stormannsnykkene ut av kroppen på ham.

Skrinet solgte han til en gullsmed og fikk så mange penger for det at han kunne kjøpe seg et lite hus med skredderverksted til. Og utenfor døren hengte han et skilt der det sto: Labakan, skredder.

En dag satte han seg til å bøte den drakten som skreddermesteren hadde fart så ille med. Han hadde ingen annen nål og tråd for hånden enn den som hadde ligget i skrinet, og så tok han den, selv om han hadde tenkt å gjemme den som et minne om dårskapen sin.

Mens Labakan satt slik, kom det noen og ville snakke med ham. Da han kom tilbake, tenk så var klesdrakten helt ferdigsydd! Nålen sydde og sydde, den, når den bare først var satt i gang, og tok så fine sting at Labakan ikke kunne gjøre maken om han satt og slet aldri så lenge. Den minste gaven man får av en hulder har sin verdi, det er sikkert.

Enda en god ting var det ved denne gaven. Tråden ble aldri brukt opp, hvor fort nålen enn sydde.

Labakan fikk mange kunder og ble snart kjent som den beste skredderen på lang lei. Og han trengte bare å klippe til stoffet og ta et par sting, så sydde nålen til alt var gjort. Hele byen fikk klærne sine sydd hos mester Labakan. Men én ting undret folk seg veldig over: hvordan han kunne bli ferdig med alt arbeidet alene; for han tok aldri inn svenner til hjelp, og ingen fikk se inn i verkstedet hans når han var i arbeid.

På den måten ble innskriften på skrinet etter hvert til sannhet. Lykke og rikdom fulgte skredderen, og han kjente seg glad og fornøyd. Når han noen ganger hørte snakk om prins Omar og alle krigene og seiertogene hans, da tenkte den tidligere «prinsen» med seg selv:

«Det er nok best å være skredder. Det er en farlig ting med denne æren og denne berømmelsen.»

I Kairo var de ventet denne gangen, og snart ble reisefølget møtt av en hel flokk venner som kom fra byen og tok imot dem.

I flokk og følge dro de alle gjennom Bebel Falk-porten. De mente at det skulle bringe lykke å gå gjennom den samme porten der Profeten en gang gikk.

På torget skiltes de fire tyrkiske kjøpmennene fra grekeren Zaleukos og den fremmede.

Zaleukos og den fremmede ble sammen, og Zaleukos viste følgesvennen til et godt herberge og ba ham til middag. Mannen sa takk og lovet å komme, bare han fikk stelt seg og byttet klær.

Grekeren gikk i gang med å gjøre alt i stand til den fremmede skulle komme. Han hadde blitt veldig glad i ham den tiden de hadde vært sammen. Da alt var klart, satte han seg på en benk og ventet på gjesten.

Snart hørte han tunge skritt i trappen og skyndte seg glad bort til døren for å ta imot gjesten sin. Men han rykket tilbake som stukket av en orm da døren gikk opp og den fryktelige Rødkappe sto der foran ham!

Nei, han tok ikke feil. Det var samme høye, ranke vekst, de samme skarpe øynene som blinket ut av den svarte masken; og den røde, gullbroderte kappen kjente han for godt igjen, han hadde ikke lidd så lite for dens skyld.

Zaleukos sto der som forsteinet. Han hadde for lengst tilgitt dette udyret. Men nå da han så ham igjen var det som alle gamle sår brøt opp. Alt det han hadde lidd kom for ham igjen.

«Hva vil du her, ditt udyr!» skrek han til denne mannen som sto der på dørterskelen og ikke rørte seg av flekken. «Se til å komme deg herfra før jeg lyser forbannelse over deg!»

«Zaleukos!» kom det med kjent stemme fra Rødkappe. «Er det slik du tar imot gjesten din?»

Mannen tok masken av seg og slo kappen til siden. Det var Selim Baruch, den fremmede.

Men Zaleukos ble ikke trygg for det. Han grøsset bare han så på gjesten. Han hadde altfor godt kjent igjen mannen fra Vecchio-broen.

Men uansett var mannen gjesten hans. Zaleukos bød ham til bords og fikk ham til å sette seg, men klarte ikke å si et eneste ord.

«Jeg skjønner nok hva du tenker,» sa gjesten da de begge var kommet til bords. «Du ser så på meg. Jeg kunne ha tiet stille og aldri kommet deg for øyne mer. Men jeg skylder deg en forklaring, og så våget jeg å møte deg enda en gang, selv om jeg fryktet du skulle forbanne meg. Så hørte jeg selv at du en gang sa: 'Fedrenes tro krever av meg at jeg skal elske ham. Alt i alt er han sannsynligvis mer ulykkelig enn jeg.' Dette var så sant som det var sagt. Og da tok jeg mot til meg. Nå skal du høre hvordan alt har gått til:

Jeg må gå langt tilbake i tiden hvis du skal forstå meg helt.

Jeg er født i Alexandria av kristne foreldre. Min far var yngre sønn av en fransk adelsmann og fransk konsul der i byen. Da jeg var ti år gammel, kom jeg til en morbror min i Frankrike og var der til revolusjonen brøt løs. Da måtte vi begge rømme fra landet og reiste hjem til far. Her håpet vi at vi skulle få være i fred, for hit hadde revolusjonsstormene ikke nådd. Men slik gikk det ikke.

Min bror, en ung mann som alle ventet store ting av, hadde nylig holdt bryllup. Bruden var datter av en adelsmann i Florens som hadde bosatt seg der i byen. Men to dager etter vi kom, var hun borte, og verken faren hennes eller noen av oss andre visste hva som hadde blitt av henne. Lenge trodde vi at hun kunne ha våget seg for langt utenfor byen og blitt tatt av røvere. Det hadde vært bedre om det var slik. For langt om lenge fikk vi vite at den skamløse jenta hadde rømt fra landet med en ung napolitaner som hun hadde møtt et par ganger hjemme hos faren sin.

Min bror ble så sint at han ikke var til å styre og ville for enhver pris ha henne straffet. Men alt han oppnådde, var at vi alle kom i ulykke. For nå skal du høre at denne skandalehistorien var kommet ut over både Napoli og Florens. Faren til jenta dro da straks hjem igjen til Florens - han ville hjelpe oss, sa han, men i virkeligheten var han ute på å gjøre oss alt det onde han kunne. Der i Florens fikk han dysset ned det hele, og han fikk det slik til at far og min bror ble avsatt fra stillingene sine, arrestert og sendt til Frankrike. Her ble de anklaget for landssvik og henrettet.

Stakkars mor, hun gikk fra vettet av sorg, og først ti lange måneder etterpå kom døden og løste henne fra lidelsene.

Men de siste dagene hun levde fikk hun vettet tilbake. Da sendte hun bud etter meg og snakket rolig og klart om alt som hadde hendt. Til slutt ba hun alle gå ut unntatt meg, og ba meg følge hennes siste ønske. Jeg lovet selvfølgelig å gjøre alt hun ville ha meg til.

Da satte hun i med de verste skjellsord mot Florens-mannen og datteren hans og sa jeg skulle bli ulykkelig i all evighet om jeg ikke tok hevn over alt det onde de hadde gjort mot oss. Hun døde i armene mine.

Den samme hevngjerrigheten som allerede før hadde ligget og ulmet hos meg, brøt nå løs. Jeg gjorde alt vi eide om i penger og lovet meg selv at jeg ikke ville hvile før jeg hadde fått hevn, om jeg så skulle miste livet for den skyld.

Det tok ikke lang tid før jeg kom til Florens. Men jeg våget ikke å vise meg som den jeg var. Florens-mannen hadde nylig blitt borgermester der i byen og kunne fort gjøre ende på meg hvis han fikk den minste nyss om det jeg hadde fore.

En tilfeldighet hjalp meg. En kveld jeg var ute, ser jeg en mann jeg synes jeg kjenner igjen. Han slepte seg av sted, sakte og ustødig, og så ut til å mumle og banne over noe.

Nå kjente jeg ham igjen. Det var gamle Pietro som tjente hos Florens-mannen. I Alexandria hadde vi vært svært gode venner.

Han hadde ikke ventet å møte meg her, skjønte jeg, og før han visste ordet av det, hadde han klaget sin nød til meg. Siden Florens-mannen ble borgermester, var han ikke til å kjenne igjen, sa Pietro. Det var helt umulig å gjøre ham til lags, så han hadde det vondt med ham hver eneste dag.

Jeg trøstet mannen det beste jeg visste og sparte ikke på mynten, og snart fikk jeg Pietro til å love hva det skulle være. Nå var det verste gjort. Jeg hadde en hjelper som alltid sto klar til å slippe meg inn til fienden min.

Endelig hadde jeg hevnplanen ferdig. Å drepe mannen var for liten hevn, syntes jeg. Da var det bedre å drepe den han var mest glad i av alt i verden, og det var Bianca, datteren hans. Når alt kom til alt var det da hun som hadde oppført seg så skamløst mot min bror; i virkeligheten bar hun skylden for alt sammen. Så kom det i tillegg at hun ville gifte seg for andre gang nå. Det sto fast, hun måtte dø.

Men selv grudde jeg meg for å drepe henne, og heller ikke Pietro trodde jeg var i stand til det. Vi måtte få en annen til det. Ingen fra byen kunne komme på tale; de ville ikke legge råd opp mot sin egen borgermester.

Da kom Pietro på at vi skulle få deg til å gjøre dette, du som både var fremmed i byen og attpåtil lege.

Resten vet du. Du var bare så ærlig at jeg fryktet planen skulle gå til intet for den skyld. Du husker hvordan det gikk med kappen som kom deg i hendene.

Pietro åpnet porten for oss, og han hadde nok hjulpet oss like trygt ut igjen om vi ikke hadde blitt så forskrekket av alt det fryktelige vi så, at vi rømte vettskremte av sted. Jeg for min part visste ikke til meg igjen før jeg så jeg lå på kne nede på en kirketrapp. Du var den første jeg kom til å tenke på. Tenk om de hadde fått tak i deg! Jeg smøg meg tilbake til huset, men så verken deg eller Pietro. Porten sto åpen, så jeg måtte håpe du hadde kommet deg godt ut.

Så snart det lyste av dag, rømte jeg til Roma. Jeg hadde ikke fred verken dag eller natt. Nå angret jeg så sårt at jeg noen gang hadde gitt meg ut på slikt.

Tenk deg så hvor fortvilet jeg ble da jeg et par dager etter fikk vite at en gresk lege var arrestert fordi han skulle ha drept Bianca.

Jeg var ikke lenge om å komme meg tilbake til Florens. Hadde jeg allerede før angret på denne ugjerningen, gjorde jeg det tusen ganger mer nå som livet ditt sto på spill.

Jeg nådde frem til Florens samme dagen du mistet hånden din.

Jeg kan ikke skildre hva jeg måtte lide da du steg opp på retterstedet og sto der så rolig og modig. Og da jeg så blodet fosse ut av armstubben din, da visste jeg med meg selv at jeg ikke kunne bedre gjøre så lenge jeg levde enn å prøve å gjøre livet så lett og lyst for deg som råd var. Det som siden hendte, vet du. Nå gjenstår det bare å fortelle hvorfor jeg ble med på denne reisen.

Ser du, jeg fikk ikke fred for den tanken at du kanskje fortsatt gikk og hatet meg. Så fant jeg på at jeg ville være daglig sammen med deg en tid utover og fortelle deg alt, akkurat slik som det hadde gått til.»

Grekeren hadde sittet taus og ikke hatt øynene sine fra gjesten. Nå rakte han høyre hånd ut til ham og var så mild og myk i stemmen da han sa:

«Det var det jeg visste, at du var mer ulykkelig enn jeg; denne fryktelige ugjerningen får du nok ikke glemt så lenge du lever. Jeg tilgir deg av fullt hjerte. Men nå må du fortelle hvordan det kunne gå til at du kom til oss som du gjorde der ute i ødemarken. Hva tok du deg til da du hadde kjøpt hus til meg i Konstantinopel?»

«Jeg dro hjem igjen til Alexandria,» svarte den andre. «Jeg var bitter på alle mennesker, særlig på dem som kalte seg 'kultur'-folk. Da likte jeg meg bedre sammen med muhammedanerfolket mitt.

Jeg var knapt kommet hjem før Napoleon kom med den franske hæren sin. Jeg klarte ikke å se på dem som landsmenn. For meg sto de bare som folk som hadde drept far og min bror. Jeg fikk med meg en flokk unge menn jeg kjente. Vi slo oss sammen med de modige mamelukkene og påførte den franske hæren mer enn ett nederlag. Da krigen var slutt, hadde jeg ikke lyst på fredelig arbeid lenger. Sammen med en som tenker som meg, har jeg siden levd et liv i kamp og strid, snart her og snart der. Jeg trives godt hos disse folkene, og de ser opp til meg, nesten som om jeg var kongen deres. Folkene mine er kanskje ikke så fine på det som de i Europa, men misunnelse, æresyke og selvkjærlighet noe som ikke finnes blant dem.»

Zaleukos takket ham for det han hadde fortalt, men nektet ikke for at han syntes det passet bedre for en mann som ham å leve sammen med vanlige kristne mennesker. Han tok ham til slutt i hånden og ba ham så vennlig om han ikke heller ville leve sammen med ham den tiden han hadde igjen.

Gjesten så på ham med øyne blanke av tårer.

«Nå ser jeg du har tilgitt meg helt,» sa han, «og at du er glad i meg. Hjertens takk for det!»

Han sprang opp og sto der, høy og stor og med slik herremakt i utseendet at grekeren stivnet.

«Det var et fint tilbud,» sa han, «og en annen ville ha tatt imot, kanskje. Men jeg kan ikke. Hesten min står salet og klar, og tjenerne mine venter. Lev vel, Zaleukos!»

De to vennene, som skjebnen så underlig hadde ført sammen, tok hverandre i favn nå som de skulle skilles.

«Men hva er det du heter? Hva er navnet på gjesten min som jeg aldri kommer til å glemme?» spurte grekeren.

Den fremmede så lenge på ham, tok ham enda en gang i hånden og sa:

«De kaller meg herren i ødemarken. Jeg er røveren Orbasan.»