Den dødes sønn
Et russisk eventyr
Den dødes sønn
Ved Lena-elva i Sibir bodde det en gang en russisk kvinne med sønnen sin. Men hun døde da gutten var liten, og barnet ble da tatt av en fattig bonde som bodde hos en rik herre. Denne bonden hadde selv mange barn, og gutten fikk navnet «den dødes sønn», for det var det de andre kalte ham.
I huset bodde også andre bønder med barna sine. Da gutten vokste opp, hørte han at folk kalte ham «den dødes sønn», og han forsto at han ikke hadde noen foreldre som de andre barna. Han spurte gjeterens kone hvem foreldrene hans var, men hun svarte bare at moren hans var død, og om faren visste hun ingenting.
Gutten vokste opp under vanskelige kår, men han var snill og tålmodig. Når gjeterens barn var slemme mot ham, gråt han bare, men slo aldri tilbake. En dag de hadde fart riktig ille med ham, satte han seg i en krok og gråt. Da kom gjeteren full hjem, ga gutten enda mer juling, og så kastet han ham på dør.
Den dødes sønn turde ikke gå inn igjen, men gikk ned til elva og satte seg der. Nå visste han ikke hva han skulle gjøre av seg. Det var midtsommertid, månen skinte på vannet, og så hørte han plutselig den vakreste sang. Han så seg om til alle kanter, men så ikke en sjel; sangen var så vakker at han glemte all sorgen sin, og så hørte han den plutselig like ved siden av seg. Han syntes aldri han hadde hørt noe så vakkert, og så kjente han en liten hånd på skuldra si, og hørte en stemme som sa: «Hvorfor sitter du her så sorgfull?»
Han snudde seg og fikk se en liten pike som smilte så mildt til ham; hun kunne vel være et par år eldre enn han. Hun hadde vannliljer i håret og en krans av perler om panna. Kjolen hennes var så fin og lett som rent måneskinn. Hun begynte å leke med ham, strøk håret fra panna på ham og vasket ham i elva. «Nei, hvor vakker du er!» sa hun og kysset ham. Gutten var ikke vant til slikt, og han hadde aldri kjent seg så glad.
Da sola gikk ned under åsen, sa piken at hun ble søvnig, og at nå måtte vel han også gå hjem. «Jeg har nok ikke noe hjem å gå til,» svarte han, «for ingen liker meg, og nå vil du også gå fra meg.» Og så gråt han så sårt at den lille piken fikk tårer i øynene. Hun strøk ham mildt over håret og sa: «Fra nå av skal ingen gjøre deg vondt lenger.» Så pustet hun i hulen av hånden hans, og lovet at hun hver måneskinnsnatt skulle vente på ham der ved elva. «Men nå skal du bare gå hjem,» sa hun; «du skal se det går godt.» Han gikk, men snudde seg straks et øyeblikk for å se etter henne, men da var hun borte: vannet bølget sagte der hun var dukket ned, og han hørte igjen sangen der nedenfra.
Så ba han en morgenbønn og gikk hjem. Han ventet seg juling og vonde ord, og ble helt forundret da ingen kjeftet på ham, og guttene var nokså vennlige mot ham nå. Alt han tok seg til, gikk nå godt for ham. I skogen fant han bær i mengder hvor han gikk, og fisken bet for ham bare han kastet ut kroken. «Han har lykkehånd,» sa folk; «de usynlige åndene hjelper ham.» Men hver kveld gikk han ned til den lille piken ved elva; de lekte seg sammen, og hun lærte ham å finne legende urter og steiner til vern mot trolldom og ulykker. Og for hver dag ble han klokere og forstandigere, så folk til slutt sa at åndene ikke bare hadde gitt ham lykkehånd, men også lykkehode.
Da vinteren kom, spurte han den lille piken hvor de skulle møtes når elva ble islagt, og hun svarte at da flyttet hun langt inn i landet til elva Angara; den er så full av fosser og stryk at den aldri fryser; der kunne han finne henne.
Det var bare én som ikke likte den dødes sønn, og det var herremannen som styrte eiendommen for den rike adelsmannen. Herremannen var hard mot bøndene, og han hadde en datter som var jevngammel med den dødes sønn; hun var ikke snillere enn faren. Gamle folk måtte stå barhode i kulden og bukke seg for henne, og bondeguttene måtte dra henne i sleda på isen, og da sparte hun ikke på svepen.
En dag var den dødes sønn med og dro henne; men så gled han og falt, og da ble hun sint og slo ham med svepen. Men med det samme brast isen, og sleda sank ned i. Straks sprang den dødes sønn i vannet for å prøve å berge Isidora — så het herremannsdatteren. Det kalde isvannet slo over ham, og han syntes alt ble mørkt; men så fikk han øye på den lille piken fra elvekanten; hun la Isidora i armene på ham, og førte dem begge opp på isen igjen.
Da han kom til seg selv, lå han på isen med Isidora i armen, og omkring dem sto en flokk med gutter. De hjalp ham med å bære Isidora hjem. Da herremannen så datteren ligge bevisstløs, ble han rent utrøstelig og lot sinnet sitt gå ut over gutten, for det var han som hadde kjørt henne ut i elva. Han ga ordre om at gutten skulle piskes. Men i det samme reiste Isidora seg opp, og sa at ingen måtte gjøre gutten noe, for det var han som hadde reddet livet hennes.
Og så fortalte hun at straks hun var kommet under vannet, myldret det rundt henne av underlige troll; de hadde ansikter og armer som et menneske, men var så underlig bleke og blodløse; forresten lignet de en fisk med skjell på kroppen, lang fiskehale, og skarpe finner i stedet for fingre. «Kom og vær med oss!» sa de til henne; «for du har heller ikke noe hjerte i deg.» Da ble hun dødsens redd; men i det samme kom den dødes sønn og frelste henne. Derfor måtte faren love henne å være snill mot gutten, og selv viste hun siden vennlighet og godhet mot alle, men mest mot ham som hadde frelst henne.
Ved nymåne dro gutten til Angara-elva for å møte den lille piken. Han var fortsatt sår etter svepeslagene som Isidora hadde gitt ham, og da piken merket det, spurte hun hva som feilet ham. Han fortalte da alt sammen, og sa han syntes han hadde sett henne da han sank i elva. «Ja,» sa hun, «det var meg som la Isidora i armene dine. Har du aldri hørt at det bor vetter i elver og sjøer?» — «Jo,» sa han; «men så er jo du en russalka.» — «Ja, det er jeg,» svarte hun.
Russalkaene er små barn som myrdes udøpte og kastes i vannet; der livner de opp igjen, men lengter etter livet på jorda; de går da opp på elvekanten, og der kan folk av og til se dem i måneskinnet. De er glade i menneskene, verner dem ofte mot farer og viser dem annen godhet. Men det finnes også onde russalkaer; det er slike mennesker som har gjort vondt og til slutt drukner seg selv. De varsler ulykke og gjør skade på dem som møter dem.1
Gutten ble redd og sorgfull da han hørte at denne piken, som han var så glad i, var en russalka. Han hadde et bånd om halsen med et kors i; det holdt han opp mot henne og sa: «Vik fra meg og fly for korsets tegn!» Men hun var en av de gode russalkaene; derfor forsvant hun ikke; men det gjorde henne svært lei seg at gutten skulle tro vondt om henne. «Hvorfor sier du slikt til meg som bare har gjort deg godt?» sa hun med tårer i øynene. Da angret gutten det han hadde gjort, kastet seg ned foran henne og ba om tilgivelse. Han syntes synd på henne, sa han, fordi hun skulle bo i den mørke, kalde elva.
Da rørte hun ved øynene hans, og ba ham nå se ned i vannet. Da så han det gildeste slott der nede; det lyste som av glitrende glass og edelsteiner, og han kunne ikke annet enn rope: «Der må det være herlig å bo!» — «Ja,» sa hun, «der bor jeg. Vil du ikke følge med meg dit ned?» Men gutten ble i tvil; det kunne ikke være særlig hyggelig, mente han, å komme under vannet igjen. «Nå er det første gang jeg ber deg om noe,» sa hun, «og synes du ikke du skylder meg så mye for all den kjærlighet jeg har vist deg, så får du aldri se meg mer.»
Han tenkte da på hvor ulykkelig han hadde vært før de møttes, og hvor snill hun hadde vært mot ham, og så sa han at han ville følge med henne. Så sprang de ut i elva sammen. Først kjente han bare det iskalde vannet; men det var bare et øyeblikk, og så syntes han det var like lett å leve her som oppe på jorda. Han sto sammen med piken i et skinnende slott, hun var enda vakrere enn før, og det var en mengde små gutter og piker, og vakre var de alle sammen.
Der nede levde han en tid glad og lykkelig, som de andre; sorg og sykdom eller annen nød kjente de ikke til her. De hadde det alltid passe varmt, og et lys som verken kom av sol eller måne, men lignet måneskin, økte på og tok av skiftevis; når dette lyset var på det svakeste, lå de alle og sov. Trærne hadde alltid løv, men bladene var stive, og blomstene ga ingen lukt fra seg.
Den dødes sønn visste ikke hvor lang tid han hadde levd her, da han en gang i en drøm så Isidora, som smilte til ham og rakte ham hånden. Da han våknet, syntes han ikke det var så lyst og vakkert der nede som før; han lengtet etter jordlivet og menneskene, så opp gjennom vannet, og lyttet etter om han ikke skulle høre noe til dem. Den lille russalkapiken skjønte snart hvordan han hadde det. «Du har nok gjort mer for meg enn jeg kunne kreve,» sa hun, «men siden du lengter etter andre enn meg, skal du få komme opp til jorda igjen.»
Så la hun hånden over øynene på ham og kysset ham på munnen; han kjente hvordan han ble lett og steg opp, og da han fikk slå øynene opp igjen, så han at han lå på gressbakken ved kanten av en elv.
Da han reiste på seg, merket han at han var blitt stor og voksen; han var glad for å være på jorda igjen, men likevel var det som om noe manglet. Så gikk han bortover markene på måfå, og det første mennesket han møtte, var en vakker ung pike i fine klær. Han kjente henne straks; det var Isidora, slik han hadde sett henne i drømmen. Hun kjente ham også igjen og snakket vennlig til ham, selv om han sto der i de fattige klærne sine. Men straks etter kom den stolte faren hennes, herremannen, gående; han ba henne følge med hjem, og til den dødes sønn kastet han et øye som lovet alt annet enn godt.
Da den dødes sønn kom til byen, var det ingen som spurte hvor han hadde vært så lenge. Det var som om han aldri hadde vært borte, og alle var vennlige mot ham som før. Men dagen etter ble han og flere andre bondegutter kalt opp til herremannen. Det var kommet bud fra eieren av godset at de skulle av sted til elva Ural; der hadde han også store eiendommer, og der skulle de vaske gull for ham. Så måtte de av sted, og den dødes sønn sammen med de andre.
Isidora kom til ham før han reiste, snakket med ham, og ga ham en grankvist. «Det er livsfarge-grønt,»2 sa hun, «og den skal minne deg om at det som livet skiller, skal døden føre sammen.» Så skiltes de, og grankvisten var den eneste rikdom den dødes sønn førte med seg til sorgens land.
Da de kom til Ural, gravde de flittig i sanden, alle mann; de håpet i stillhet, både den ene og den andre, at de skulle finne en edelstein; for da kunne det hende de ble fri fra trelldommen. Den dødes sønn håpet det samme for sin del; men nå var det som om lykka hadde forlatt ham; han fant mang en skinnende vakker stein, men ingen som var ekte.
Men som han en kveld gikk ved elvekanten og tenkte snart på Isidora, snart på piken fra elveslottet, så han at noe rørte seg i vannet, og i det samme steg den lille russalkaen opp til ham. Hun så blek og sørgmodig ut. «Under jorden går det vei mellom elvene,» sa hun, «og nå kommer jeg for å varsle deg lykke. Når du tar fatt på arbeidet ditt i morgen, skal du se rett ned i vannet; da kommer jeg og rekker deg en kostbar diamant. Den kan du gjemme og selge i all stillhet: så blir du en rik mann, og da kan det hende du får Isidora til kone. Men det må gjøres i hemmelighet, skjønner du; for du har ikke rett til å selge den; han som eier jorda, eier også det som du finner her; men gir du den fra deg til ham, får du i beste fall ikke annet enn friheten, og så er du like fattig.»
Den dødes sønn var forundret over at hun ville råde ham til noe som ikke var riktig, men før han fikk sagt noe, var hun borte. Han ble lei seg; for det gjorde ham så vondt at hun, som alltid hadde vist ham så stor kjærlighet, ikke var slik som han trodde.
Morgenen etter gikk det som russalkaen hadde sagt. Han så ned i vannet, og straks steg hun opp og rakte ham en strålende blank stein. Hun så sørgmodig ut, men sa bare: «Gjem den innpå brystet,» og så ble hun borte. Men han lot seg ikke friste. Han reiste seg, løftet armen høyt i været, og ropte til de andre at han hadde funnet en edelstein. Oppsynsmannen kom bort til ham, så på steinen og sa: «Du er en tosk! Tror du det finnes så store diamanter?» Dermed kastet han steinen bort i ei steinrøys.
Den dødes sønn tenkte at russalkaen bare hadde villet sette ærligheten hans på prøve, og han tok fatt på arbeidet sitt igjen. Men da han en stund etter kom til å se bort i steinrøysa, så han den samme steinen som piken hadde rakt ham ligge og glitre i måneskinnet. Han tok den opp; for han tenkte å gå opp til herregården med den og gi den til eieren. Straks etter møtte han en jøde. Han viste ham steinen, og da lyste øynene på jøden, som likevel sa at steinen ikke var stort verdt. «Men det er det samme,» sa han, «jeg skal gi deg femti rubler3 for den.»
Den dødes sønn sa at han ikke ville selge den. «Jeg gir deg hundre for den,» sa jøden. «Ja, men steinen er ikke min,» sa den dødes sønn, og han ville ikke selge den, selv om jøden ga høyere og høyere bud og la på det ene hundre etter det andre. Til slutt bød han tusen rubler; men da det heller ikke hjalp, så gikk han sin vei.
En stund etter møtte den dødes sønn en armenier, som også bød på steinen, helt opp til ti tusen rubler; og han lovet å ta ham med seg til Persia; der kunne han være trygg for at ingen ville kreve ham til regnskap for salget av steinen. Men det hjalp alt sammen ingenting. I nærheten av slottet møtte den dødes sønn en gammel kjøpmann, som bød ham femti tusen rubler for steinen; men heller ikke det hjalp. Han ville gå til eieren med steinen, sa den dødes sønn, og da kjøpmannen hørte det, sa han: «Gjør som du synes er rett og ærlig, og Gud være med deg!»
Da godseieren fikk steinen, lot han kyndige folk undersøke den, og de sa det var en ekte diamant, den største de noen gang hadde sett. Da ga adelsmannen beskjed om at bondegutten skulle komme inn til ham, så han selv kunne gi ham friheten. Hjertet banket i brystet på den dødes sønn da han kom inn i stua til den rike adelsmannen for å bli en fri mann. Det var så fint og vakkert der inne at han aldri hadde sett slik herlighet andre steder enn i elveslottet hos den lille russalkaen.
Det var en gammel, svakelig mann som satt der i silkestolen. Folk sa at han hadde levd i uvennskap med sin eneste søster, og hun var død for mange år siden. Siden hadde han giftet seg igjen; men både kona og barna var døde. Nå var han blitt gammel før tiden og skral av helse. Han kjente seg ensom og forlatt.
Da godseieren fikk se den dødes sønn, ble han helt rar, gikk bort og dro til side et teppe som hang over bildet av en vakker kvinne. Han så og så, skiftevis på bildet og på gutten i bondekofta. Den dødes sønn undret seg også; for han syntes så tydelig at bildet lignet den lille russalkaen. Så spurte herremannen den som hadde fulgt den dødes sønn inn, hvem denne bondegutten var sønn til. Han fikk da vite alt som var kjent om guttens fødsel og barndom: at mora var en forvist kvinne som hadde født ham i en liten by ved Lena-elva, og at hun var død straks etter.
Da lot godseieren alle gå ut unntatt bondegutten, og da de ble alene, tok han ham tett i favn, og sa at heretter skulle han være hans sønn og arving. «Nå har jeg vel sonet?» sa han og snudde seg mot bildet; «nå tenker jeg ikke du skal vise deg mer i drømme for meg.»
Slik ble den dødes sønn med ett en rik herremann; men han var like god og snill for det, og ikke stoltere nå enn da han levde som en fattig livegen. Men straks det ble nymåne, gikk han ned til elva for å møte den lille russalkaen. Hun smilte til ham og sa: «Nå har du hatt lykka med deg, fordi du ikke lot deg friste, men var ærlig og brav. Da jeg måtte friste deg med steinen, gjorde det meg så vondt at du ikke kan tro det. Men jeg har alltid vært glad i deg, og nå skal jeg si deg hvem jeg er.
Jeg er din lille søster, som ble drept som barn, og som aldri har hatt noen annen glede enn deg. Vår mor var rik og vakker og av høy byrd, og det var mange høybårne menn som fridde til henne; men hun ville ikke ha noen av dem, fordi hun elsket en livegen, som var en vakker mann, og forstandig og høvisk var han også, for han hadde gjort mange reiser sammen med hennes bror og sett og lært mye. De hadde giftet seg i hemmelighet og turde ikke la broren få vite det.
Jeg var deres første barn; i sin fortvilelse kastet hun meg i Neva-elva, og der ble jeg en russalka. Men til min far sa hun at hun hadde sendt meg inn i landet til oppfostring. Men så fikk broren hennes vite alt og lot henne forvise til Sibir; der ble du født, og så døde hun straks etter. Far ble satt inn i hæren og falt i et slag i Finland.
Nå har jeg sagt deg alt, og heretter tør jeg ikke vise meg for deg mer; for nå blir du snart gift, og kona di kommer du til å elske over alt i verden. Men kommer du i noen fare, skal jeg usynlig være hos deg og verne om deg.» Så kysset hun ham på øynene og munnen; en mørk sky dro over månen, og med én gang var hun borte. Men nede fra elva hørte han det som hvisket: «Farvel! farvel!»
Den dødes sønn dro i krigen og vant heder og ære, og den gamle angret aldri at han hadde gitt ham sitt navn og gjort ham til sin arving. Men den unge herremannen glemte ikke Isidora. Han reiste til Sibir og viste henne at han fortsatt gjemte på den grankvisten hun hadde gitt ham, og som lenge hadde vært hans eneste rikdom. Hun hadde vært like trofast i sin kjærlighet til ham, og nå ble hun kona hans.
På bryllupsdagen fant han en krans av vannliljer på bordet i soverommet sitt, og i den var det flettet et bånd med de kostbareste perler. Ingen kunne si hvor den var kommet fra; men selv hadde han sin egen stille mening om hvem som hadde lagt den der.