Den lille kadi
Arabisk eventyr
Den lille kadi
Under Harun al Raschids styre levde det i Bagdad en kjøpmann som het Ali Kodja; han fikk lyst til å dra på pilegrimsferd til Mekka, til profeten Muhammeds grav. Han solgte varene sine og alt han eide, og for en del av de pengene han fikk inn, kjøpte han i stedet alle slags kostelige ting, som han ville bytte bort på veien, i byer og landsbyer, mot andre handelsvarer. Da han hadde gjort innkjøpene sine, hadde han fortsatt tusen sekkiner1 igjen i kontanter; dem ville han ikke ta med på veien. Så kjøpte han seg en leirkrukke, og la sekkinene ned i den, la syltede oliven oppå, og fylte slik krukken helt opp til randen. Over krukken bandt han et tørkle, gikk så inn til naboen sin, som han regnet som sin beste venn, og sa til ham: «Mustafa, jeg skal gjøre en lang reise; kunne du ikke være så god å gjemme denne krukken med oliven for meg, mens jeg er borte?» — «Jo, med glede, kjære venn,» svarte Mustafa; «sett bare krukken der i rommet under trappen, så står den godt og trygt.» Ali Kodja satte krukken fra seg på stedet han ble vist, og dagen etter var han allerede sammen med et stort reisefølge på veien til Mekka.
Underveis, og særlig da han kom til Mekka, gjorde han mang en god handel med varene sine, og tjente så mye, at han fikk lyst til å gjøre reisen lenger enn han først hadde tenkt. Han dro fra by til by, gjennom Persia, Syria og Egypt, og det gikk syv år før han endelig la i vei hjem til Bagdad.
Mens Ali Kodja dro omkring i verden, tenkte vennen hans Mustafa ikke en eneste gang på krukken med olivenene; den ble stående, år etter år, i rommet under trappen, der Ali Kodja hadde satt den. Så hendte det en dag at det var venner og kjente i gjestebud hos Mustafa. Ved bordet ble det snakket om mange ting, også om god mat, og så kom Mustafas kone til å si at det beste hun visste, var syltede oliven. Da kom Mustafa til å tenke på Ali Kodjas krukke, og så sa han: «Det er sant, nå husker jeg at vår gamle nabo Ali Kodja satte en krukke med syltede oliven under trappen her hos oss da han reiste. Jeg skal se etter hvordan det har gått med den, og er fruktene fortsatt gode, så skal du få noen av dem.» Så gikk han ut, og fant krukken fortsatt stående under trappen. Han tok tørkledet av og smakte på frukten; den var bedervet, som en kunne vente etter så lang tid. Kanskje de er bedre lenger nede, tenkte Mustafa, og så helte han ut alt det som var i krukken. Da kom de tusen gullpengene singlende som Ali Kodja hadde gjemt på bunnen av krukken. «Du store verden!» ropte Mustafa, «hvor kommer alle de pengene fra?» Hans første tanke var å legge gullpengene ned igjen i krukken sammen med olivenene; men så kom han på at han selv ville ta pengene og fylle krukken med andre oliven, og til sin egen skam og ulykke gjorde han alvor av denne ugudelige tanken. Deretter stengte han rommet under trappen, så at ingen kunne åpne det, gikk så opp i stuen igjen og sa ikke annet enn at olivenene var bedervet. Men dagen etter, straks han fikk anledning, la han friske oliven ned i krukken, fylte den til randen og bandt over den, akkurat slik han hadde funnet den, og så satte han den på sin gamle plass. De tusen sekkinene stakk han i lommen.
Syv måneder etter at dette var hendt, kom Ali Kodja hjem igjen til Bagdad. Han leide et stort vakkert hus, og da han hadde fått alt der i god stand, tenkte han på krukken med gullpengene, og gikk bort til Mustafa, sin gamle nabo, for å få eiendommen sin tilbake. Da han kom inn til ham, hilste han vennlig på ham og sa: «Kjære venn, du vet jeg har gitt deg en krukke å ta vare på, som du nå har hatt hos deg i de syv årene jeg var borte.» — «Gå bort i rommet under trappen,» sa Mustafa, «så kan du finne den.» Ali Kodja gikk dit, og fant krukken på samme stedet hvor han hadde satt den for syv år siden. Han åpnet den, helte ut olivenene og lette etter sekkinene. Men gullpengene var borte. Han lette nøye mellom olivenene, og tenkte at sekkinene måtte da finnes der, men fant ikke en eneste. Så gikk han til Mustafa og sa: «Det var tusen sekkiner i krukken, og ingen annen enn du kan ha tatt dem. La meg få dem igjen.» — «Hva er det for noe tøys du kommer med?» ropte Mustafa, og lot som han var skikkelig sint; «tør du beskylde meg for tyveri? Du har latt en krukke med oliven stå hos meg, og jeg gir deg krukken igjen. I de syv årene du har vært borte, har jeg ikke sett på krukken, langt mindre rørt den.»
Ali Kodja var en rik mann, og de tusen sekkinene brydde han seg ikke så mye om; men han syntes det var ergerlig å bli snytt av en mann som han alltid hadde regnet som sin beste venn, og derfor snakket han alvorlig til ham og rådet ham til å komme fram med pengene. Men Mustafa holdt hardnakket fast på at han ikke hadde rørt krukken, og tilbød seg å bekrefte det for retten med en ed. «La gå,» sa Ali Kodja, «legg den ene synden på den andre; jeg skal ikke hindre deg, og du skal få avlegge ed.» Han ba straks Mustafa bli med til kadien,2 og for ham la han nå fram klagen sin.
Kadien hørte på ham, snudde seg så mot Mustafa og spurte: «Hva har du å si til klagen fra denne mannen?» — «Herr kadi,» sa Mustafa, «saken er helt klar. Denne mannen ga meg for syv år siden en krukke med oliven i forvaring. Krukken sto hele tiden under trappen min, og ingen brydde seg om den. Så kommer han hjem, krever krukken tilbake, gjennomsøker den, og er så frekk at han beskylder meg for å ha stjålet tusen sekkiner fra ham, som han påstår han har lagt i krukken. Det er det hele.» — «Kan du gjøre ed på det,» spurte dommeren, «at du ikke har rørt krukken etter at den ble satt inn i huset ditt?» — «Det både kan jeg og vil jeg,» svarte Mustafa, og så sto han for retten og avla falsk ed uten å blunke.
Så måtte Ali Kodja gå hjem, saken hadde han tapt, og hjertet hans var fullt av bitterhet mot den falske vennen. Da han kom hjem, satte han seg straks ned og skrev et bønnskrift til kalifen Harun al Raschid, fortalte ham alt det som var hendt mellom ham og Mustafa, og ba om han ikke ville være så nådig å granske saken selv. Bønnskriftet sendte han til kalifen, og håpet at Allah, når den rette tid kom, nok ville bringe sannheten fram i lyset. Kalifen leste bønnskriftet, men la det bort en stund uten å snakke om det til noen.
Men noen dager etter fikk han lyst til, som han av og til gjorde, å gå forkledd omkring i gatene i Bagdad. Han tok på seg enkle klær, lot storveziren Giafar hente, og gikk i følge med ham bort fra slottet, en stund etter solnedgang. Månen sto på himmelen og sendte det klare lyset sitt utover byen. De gikk gjennom flere gater, og kom til en gård der portene sto vidt åpne. Kalifen gløttet inn, og fikk øye på syv–åtte gutter som sprang og lekte i måneskinnet, løp etter hverandre, lo og bråket. Den eldste av dem sa da til de andre: «Kom hit, gutter, så skal vi leke kadien og kjøpmannen. Jeg vil være kadien, du Hassan kan være kjøpmannen Ali Kodja, og du Achmet tyven Mustafa. Dere andre må være til stede som vitner.» De andre var straks villige; det mente de skulle bli morsomt. Kalifen lyttet nøye da han hørte dette; han kom straks til å tenke på Ali Kodjas bønnskrift, og hadde stor lyst til å høre hvordan denne vanskelige rettssaken ble ført og avgjort av disse småfolkene.
I mellomtiden hadde Soliman, den eldste av guttene, han som skulle være kadien, satt seg opp på en kasse — det var hans dommersete — og så svært verdig og alvorlig ut. De to andre, klageren og den anklagede, sto foran ham. Den lille kadien hevet stemmen og sa med høytidelig alvor: «Hva har dere å fremføre, godtfolk?» Hassan, som skulle være Ali Kodja, steg fram og sa: «Herr kadi, denne mannen, som heter Mustafa, har stjålet tusen sekkiner fra meg – jeg hadde lagt dem i en krukke, og deretter fylt krukken med oliven og gitt ham den i forvaring, mens jeg var borte på en lang reise som varte i syv år. Pengene lå på bunnen av krukken, under olivenene. Da jeg kom hjem og skulle hente eiendommen min, fant jeg bare oliven i krukken; pengene var borte.» — «Hva har du, Mustafa, å svare til dette?» spurte den lille kadien. «Jeg svarer,» ropte Achmet — det var ham som skulle være Mustafa —, «at Alis påstand er en grov løgn, og at verken jeg eller noe annet menneske har rørt krukken eller det som var i den, og jeg er klar til når som helst å bekrefte min uskyld med den dyreste ed.» I det samme steg han fram, og løftet fingrene i været for å gjøre eden. «Stans!» ropte den lille kadien. «Vi er ikke kommet så langt enda. Kom hit med krukken!» En av de andre guttene sprang bort, og kom tilbake med et gammelt potteskår; det skulle være krukken med olivenene. Så tok den lille kadien igjen til orde: «Kjenner du igjen denne krukken, Mustafa? Er det den samme som du skulle gjemme, og som du sier du ikke har rørt i alle de syv årene?» — «Ja, jeg kjenner den igjen,» svarte den lille Mustafa; «det er den samme krukken.» — «Nå vel,» sa Soliman, den lille kadien, «nå skal vi straks se hvem som har rett. La to kyndige kjøpmenn komme hit for min domstol.» To gutter steg fram og lot som de var kjøpmennene. «Mine herrer,» sa kadien, «si meg, hvor lenge kan syltede oliven holde seg friske og gode?» — «Tre eller fire år, ikke lenger,» svarte guttene. «Siden råtner de og kan ikke brukes.» Da den lille kadien hadde hørt dette svaret, lot han som om han åpnet krukken og smakte på olivenene. «Hvordan kan dette være mulig?» sa han. «Dere sier at oliven bare kan holde seg friske i tre eller fire år, og disse her, som jo skulle være syv år gamle hvis Mustafa snakker sant, smaker rent utmerket. Hvordan kan det ha seg? Kom hit og smak på dem!» Guttene som skulle være kjøpmennene, lot som de smakte på olivenene. «Herr kadi,» sa de, «vi kan gjøre vår dyreste ed på at disse olivenene ikke er over et halvt år gamle.» — «Nå så!» sa den lille kadien, og satte opp en svært streng og alvorlig mine. «Er det slik det henger sammen? Kom nå fram, Mustafa, din kjeltring, og si om du tør nekte at du har rørt krukken! Har du ikke tømt den og lagt friske oliven i stedet for de gamle? Nå må du tilstå det straks, ellers skal du få kjenne domstolens makt.» Den lille Mustafa lot som han skalv over hele kroppen, og sa motløs: «Ja, herr kadi, jeg har stjålet sekkinene.» — «Din kjeltring!» ropte Soliman, «så skal du gi dem tilbake, og til straff for din ugudelige ferd skal du henges i halsen til du er død.» Dermed reiste Soliman seg fra dommersetet sitt og sa at nå var saken avsluttet. Og så begynte guttene å springe omkring og leke igjen på en annen måte.
Kalifen hadde lagt nøye merke til alt og sa til Giafar: «I morgen skal du komme opp på slottet til meg med den gutten som var kadien her, ham som heter Soliman.» Så gikk han hjem igjen, og undret seg i stillhet over dette skarpsynet hos den lille Soliman, som i høyden kunne være ti elleve år gammel, og med så merkelig klokskap hadde brakt fram i lyset en misgjerning som den virkelige kadien ikke hadde klart å avsløre.
Morgenen etter lot kalifen kjøpmannen Ali Kodja og hans fiende Mustafa hente opp på slottet, og ga også beskjed om at to av de største kjøpmennene i Bagdad skulle møte fram. Mens disse ordrene ble utført, kom veziren opp på slottet med den lille Soliman. Kalifen Harun al Raschid snakket en stund alene med ham og likte ham svært godt, og så ba han ham holde forhør over Ali Kodja og Mustafa og prøve å få Mustafa til å tilstå tyveriet, på samme måten som han forrige kveld hadde holdt forhør over gutten som skulle være tyven. Soliman var først engstelig og sjenert; men kalifen var så vennlig mot ham at han snart følte seg trygg og rolig.
Da Ali Kodja og Mustafa ble ført frem for ham, var han så rolig og alvorlig at han helt vant kalifens hjerte. Han holdt forhør over partene på samme måte som han dagen før hadde gjort med kameratene sine, og med sin klokskap fikk han det virkelig til slik at Mustafa ble rent forfjamset og til slutt tilsto misgjerningen sin. Nå skulle Soliman som dommer dømme tyven til døden, men da snudde han seg mot kalifen og sa: «Herre! Nå er misgjerningen brakt fram i lyset; men hva straff den skyldige skal ha, det er det ikke min sak å avgjøre, og jeg må be kalifen selv felle dommen.» Kalifen klappet ham på kinnet og smilte til ham; men så snudde han seg med strengt alvor mot den skyldige og dømte ham uten nåde til døden. Dommen ble straks fullbyrdet, og Ali Kodja fikk pengene sine igjen.
Fra den dagen tok kalifen Soliman til seg og lot ham få opplæring i all slags lærdom. Gutten var flittig og brav og vokste daglig i kunnskap og visdom. Da han ble fullvoksen mann, gjorde Harun al Raschid ham til sin vezir, han elsket og æret ham og satte ham høyt i sitt hjerte, høyere enn noen annen av embetsmennene sine i hele riket. Og Soliman var en slik ære verdig, for han var en brav og vis mann som alle måtte akte og ære.