Sindbad sjøfareren

En arbeidsmann i Bagdad, som førte et usselt liv i slit og fattigdom, gikk en dag i solsteken med en tung bør på ryggen. Det var jernvarer, og dem skulle han bære fra den ene enden av byen til den andre. Han hadde alt gått et langt stykke av veien da han kom til et hus der vinduene sto åpne, og ut fra dem lød sang og strengespill. Det var nok samlet et lystig selskap der inne, og stek og annen god mat hadde de også, det kjente sjaueren på lukten; for han hadde en fin nese for slikt, Jussuf, enda han ikke fikk stort av det. Han ble stående utenfor huset, og da han var svært trett, satte han børa ned på bakken, gikk bort til en tjener som sto i døra, og spurte hvem det var som bodde i dette vakre huset og holdt så lystig gilde. Tjeneren så på ham med store øyne og spurte: «Er du så fremmed her i byen at du ikke kjenner herr Sindbad Farmand, som har seilt over alle verdens hav og vunnet seg store rikdommer på ferdene sine?» Å jo, ham hadde nok Jussuf hørt snakk om, sa han; for i byen fortalte folk de utroligste ting om alt denne mannen hadde opplevd. Så gikk sjaueren tilbake til børa si for å ta den på ryggen igjen; men som han sto med hånda på den, måtte han tenke på sin egen usle lodd, og den syntes ham enda usligere når han tenkte på hvor lykkelig Sindbad var. I sitt hjertes bitterhet ropte han høyt: «Hvor ulikt kårene faller for oss mennesker! Her må jeg gå og slite og streve og ha det vondt, dag ut og dag inn, for å få et usselt byggbrød til føde for meg og mine, mens denne Sindbad har fullt opp av alt som godt er, og kan leve hver dag i rikdom og velstand uten å sørge for morgendagen. Hvorfor skal jeg være dømt til armod og elendighet, og hva har han gjort for å få det så godt?» Mens han sto slik og harmet seg, kom en tjener ut av huset, hilste vennlig på Jussuf og sa: «Min herre ber om å få snakke med deg. Vil du være så god å følge med, så skal jeg føre deg inn til ham.»

Jussuf kunne ikke skjønne hva meningen var med at han ble bedt inn til den fine stormannen; men han var nysgjerrig og gikk med tjeneren inn i Sindbads hus. Han kom gjennom flere rom, det ene gildere enn det andre, og til slutt inn i en stor festsal. Her sto et rikt dekket bord med rykende retter og blinkende vin i gylne begre, og rundt det satt mange gjester, og Sindbad, husherren selv, satt ved enden av bordet. Han var en gammel, ærverdig mann med langt hvitt skjegg og milde, kloke øyne. Han ba Jussuf komme bort til seg, sa til tjeneren at han skulle gi ham en stol og en kuvert, og så måtte sjaueren sette seg ved hans høyre side og forsyne seg av rettene. Jussuf var helt forfjamset i begynnelsen og visste ikke hvordan han skulle oppføre seg i så fint selskap; men snart fikk han mot, da han merket hvor fritt og lett alt gikk for seg, og at ingen så på ham med uvennlighet eller misnøye.

Da han var blitt mett, snudde Sindbad seg mot ham og spurte: «Hva heter du, min venn, og hva driver du med?»

«Jeg er bare en enkel arbeidsmann,» svarte sjaueren, «og navnet mitt er Jussuf.»

«Godt,» sa Sindbad, «jeg ville gjerne høre deg si én gang til det samme som du ropte på gata for en stund siden.»

Saken var at Sindbad gjennom det åpne vinduet hadde hørt alt det sjaueren hadde sagt i sin motløshet, og det var derfor han hadde latt ham kalle inn til seg.

Men Jussuf hadde ikke lyst til å snakke så fritt her inne; han ble rød og visste ikke hva han skulle svare.

«Du skal slett ikke skamme deg over ordene dine, min venn,» fortsatte Sindbad. «Du har nok ikke kjent til alle de farer og trengsler jeg har gjennomgått på ferdene mine, og hva rikdommene mine har kostet meg; du har holdt meg for en av de lykkelige som får alt for ingenting, og da er det jo rimelig nok at du kjenner deg motløs når du sammenligner dine tunge kår med mine. Men hør nå etter, så skal jeg fortelle deg om all den motgang og alle de prøvelser jeg har gjennomgått før jeg kom i en rolig havn, og da misunner du meg kanskje ikke lenger. Og mine venner her,» sa han til de andre, «har vel ikke noe imot å høre historien min; for mye av den er vel verdt å legge merke til.»

Han ba nå tjenerne sine bære Jussufs bør, som ennå sto ute på gata, dit han skulle med den, og så tok han fatt på fortellingen sin.

«Min far var en svært velstående kjøpmann her i byen, og da han døde, var jeg atten år gammel. Jeg var nå min egen herre, hadde mange venner og ville gjerne more meg, og så levde jeg et helt år, dag ut og dag inn, i bare lystighet og glede, uten å spare på pungen og uten å tenke på framtida. Da jeg hadde prøvd alle slags fornøyelser, ble jeg til slutt lei av å gå uten noe å gjøre. Du kan bruke pengene dine bedre, tenkte jeg, enn å kaste dem bort til ingen nytte og så kanskje leve i nød og armod på dine gamle dager. Jeg samlet restene av formuen min, som til min forferdelse hadde minket stygt, gjorde alt det jeg hadde av innbo og løsøre om til penger, og kjøpte alle slags varer i stedet. Jeg rådførte meg med noen kjøpmenn som hadde vært gode venner av min far, om hvordan jeg best skulle få solgt varene mine, og de rådet meg alle til å gå til sjøs og drive byttehandel langt borte i fremmede land. Jeg fulgte rådet, dro til Balsora og gikk om bord på et skip som noen dager senere førte meg, sammen med flere andre kjøpmenn, ut på det åpne hav. Vi dro fra øy til øy, fra by til by; overalt drev jeg handel og tjente store penger, og med glede tenkte jeg på den tiden da jeg skulle komme hjem til Bagdad igjen og leve i ro og velstand for det jeg hadde vunnet. Så kom vi en dag til en stor øy som så svært øde ut. På stranda så vi noen frukttrær, og siden det var veldig lenge siden vi sist hadde vært i land, fikk vi lyst til å gå en stund omkring på øya og smake på de fristende fruktene. En båt ble satt ut, og jeg og flere av kameratene mine rodde inn til stranda. Vi gikk fram og tilbake på øya, noen hit og noen dit; til slutt ble jeg alene, og da jeg var trett, satte jeg meg ned ved en liten sildrende bekk, tok fram nisten og gjorde meg til gode med mat og vin. Mens jeg satt der i skyggen og hørte på bekkesildret, kom det en døsighet over meg; jeg lukket øynene og lå snart i dyp søvn. Mens jeg sov, ble det trolig gitt tegn til avreise om bord; men ingen av kameratene mine savnet meg, og da jeg endelig våknet, var ikke et menneske å se. Ingen svarte på ropene mine, og med redsel så jeg skipet legge ut på havet for fulle seil og bli borte i horisonten. Alt håp var nå ute for meg. I min fortvilelse kastet jeg meg ned på bakken, rev meg i håret og slo meg for brystet. Sorgen og motløsheten min var så stor at jeg en stund lå helt avmektig. Da jeg kom til meg selv og livslysten igjen vendte tilbake til hjertet mitt, bestemte jeg meg for å prøve å holde ut det ensomme livet som nå ventet meg. Jeg klatret opp i et tre for å se etter om det var mennesker å oppdage noe sted; men jeg kunne ikke se noen. Langt borte så jeg noe hvitt lyse; jeg klatret ned fra treet og gikk bort til det, og så nå at det var en stor hvit kule; den lignet en glatt, veldig klump av kalk. Mens jeg sto og tenkte på hva dette kunne være, ble himmelen med ett mørk, og sola ble liksom dekket av en sky. Denne skyen kom nærmere og nærmere, og til slutt sank den ned over kulen. Da fikk jeg se at det var en kjempestor fugl, ingen annen enn selve rok-fuglen, og den hvite klumpen var et av eggene dens. Jeg prøvde å gjemme meg tett inn under egget. Like ved meg sto det ene beinet til fuglen; det var så tykt som en gammel eik. Jeg skalv av angst; for hadde fuglen sett meg, hadde den slukt meg som spurven sluker et byggkorn. Men den fikk slett ikke øye på meg. Så kom jeg på en dristig tanke, og det var denne: Kunne du ikke bruke anledningen og binde deg fast til foten på fuglen, og så la den føre deg gjennom lufta bort til fastlandet? I begynnelsen ble jeg helt forferdet over min egen dristighet; men tanken ble mer og mer fristende. Og hva kunne jeg miste mer enn livet? På denne øde øya kunne jeg jo uansett ikke holde ut lenge. Så bestemte jeg meg for å sette planen ut i livet. Jeg løste av meg det lange tørkleet jeg bar om livet, og bandt meg godt fast til foten på fuglen. I stor spenning ventet jeg på at det skulle bli morgen. Rok-fuglen våknet, den lettet på vingene, og før jeg visste ordet av det, bar det av sted gjennom lufta, høyt over skyene. Jeg hang fast i beinet på den veldige fuglen, men den kjente ikke noe til det; for den er så sterk at den kan fly av sted med to elefanter, én i hver klo. Nå svevde jeg en lang stund mellom himmel og jord, og det grøsset i meg når jeg så ned i dypet under meg. Men tørkleet holdt, og til slutt syntes jeg at denne luftferden faktisk var morsom. Vinden suste om oss der vi fór over berg og dal, over land og vann. Endelig gikk det så fort nedover at jeg holdt på å miste pusten. Men så fikk jeg igjen fast grunn under føttene; fort løste jeg opp tørkleet, og det var også på tide; for fuglen hadde grepet en kjempestor orm i klørne og fløy bort med byttet sitt. Jeg takket Allah for at jeg var reddet, og begynte nå å se meg om. Jeg var i en dyp dal med skyhøye bergsider; bratte og nakne var de overalt, og ingen sti eller vei opp var å se. Jeg gikk bortover for å se meg bedre om, og fikk øye på en hel mengde steiner som lå utover bakken, alle svært blanke og glitrende. Jeg tok opp en av de vakreste, og så straks til min store forundring at det var en diamant av det klareste vann. Jeg ble overlykkelig, mindre over diamantene enn over vissheten om at jeg kunne bli reddet. For nå skjønte jeg at jeg var i den vidkjente diamantdalen, som det går så mange sagn om; jeg visste også at de mange kjøpmennene som kommer hit, har funnet på en lur list for å få tak i diamantene. De driver store okser opp til den øverste kanten av fjellene som strekker seg rundt hele dalen — for på yttersida er det lettere å komme opp — og så slakter de oksene og kaster friske, blodige kjøttstykker ned i dalen. Noen av diamantene blir da hengende fast i kjøttet. Ørnene, som har reir på fjelltoppene, slår så ned på kjøttet og flyr opp til ungene sine med det. Men i mellomtiden begynner kjøpmennene å skrike og lager slikt bråk at ørnene blir redde, og i forfjamselsen slipper de byttet, som faller ned til kjøpmennene. Dette ville nå jeg bruke for å redde meg. Men først måtte jeg finne et trygt sted å være om natta. Jeg visste at det var fullt av giftige ormer her i dalen; de kommer fram om natta, men holder seg i skjul om dagen, fordi de er redde for rok-fuglen. Jeg fant meg en liten, trang hule som jeg krøp inn i, veltet en stein foran inngangen og fikk fram nisten for å spise. Straks det ble mørkt, kunne jeg høre at ormene var på ferde; for det ble en fresing og tusling overalt rundt hula, og et av disse fæle udyrene kom og stakk hodet inn til meg, og pusten fra det luktet så vondt at jeg holdt på å besvime. Men jeg fikk hogd det i skallen med kniven, og da trakk det seg unna og holdt seg borte siden. Endelig ble det lyst, og ormene hadde nå gjemt seg. Så krøp jeg fram og fylte lommetørkleet med diamanter, de vakreste jeg kunne finne. Snart fikk jeg se folk oppe på fjellene, og med ett falt flere stykker kjøtt ned like ved meg. Jeg tok av meg turbanen, rullet den ut og bandt et av de største kjøttstykkene fast på ryggen. Diamantene gjemte jeg godt inne på brystet. Så la jeg meg ned på magen — og ventet. Rett som det var, kom ørnene susende gjennom lufta og slo ned på kjøttet rundt omkring. En av de største grep meg og fór av sted. Nå var jeg svært redd for å falle ned fra den svimlende høyden; men det gikk godt. Uten å bry seg om skrålet fra kjøpmennene fløy fuglen til reiret sitt for å gi ungene mat. Til all lykke lå reiret i et tre som ikke var høyere enn at en av kjøpmennene kunne klatre opp til meg. Da han så en mann i reiret, ble han både forundret og sint. «Menneske!» ropte han, «våger du å ta diamanter fra meg? Er det ikke for å stjele at du har lusket deg hit opp?» — «På ingen måte,» svarte jeg. «La meg bare komme løs og klatre ned, så skal dere få vakrere diamanter enn dere noen gang har sett.» Da vi begge var kommet ned til kameratene hans, måtte jeg fortelle dem hele historien min. De var fulle av forundring og sa at de selv aldri ville ha turt å gjøre et slikt vågestykke. Så tok jeg fram tørkleet med diamantene og sa til ham som hadde berget meg fra ørnereiret: «Se her, kjære venn! Velg ut så mange du selv vil.» Da han fikk se skatten, slo han hendene sammen av forundring; for slik rikdom hadde han aldri sett før. Han tok bare én eneste stein og ga meg resten. «Med denne ene diamanten har jeg nok så lenge jeg lever,» sa han. «Jeg takker deg av hjertet.» Noen dager etter fulgte jeg med kjøpmennene til hjemlandet deres. Her så jeg mange merkelige ting; men mest merkelig syntes jeg det store kamfertreet var, som kan gi skygge for fem hundre ryttere. Her finnes også neshorn og elefanter; de slåss ofte på liv og død, og da hender det at neshornet vinner, fordi det støter hornet sitt inn i buken på elefanten. Men da kan det også hende at rok-fuglen er i nærheten; den slår da ned og fører både neshornet og elefanten bort til reiret sitt, til føde for ungene. Da jeg hadde vært tre uker i dette landet, tok jeg varene og skattene mine med meg om bord på et skip som skulle til Balsora, og kom etter en lykkelig ferd hjem til Bagdad. En del av rikdommen min delte jeg ut til de fattige; likevel hadde jeg nok igjen, og mer enn det, om jeg så skulle leve i to hundre år. Slik endte min første ferd, og du kan visst ikke si annet, Jussuf, enn at rikdommen min har kostet meg både fare og møye.» Da Sindbad var ferdig med fortellingen, ga han sjaueren en stor pung full av penger og sa til ham at han skulle komme igjen neste dag, så skulle han få høre mer.

Overlykkelig gikk Jussuf bort med gaven sin, og dagen etter pyntet han seg så godt han kunne og skyndte seg til Sindbads hus. Her var det gilde igjen, og Jussuf satt med til bords. Da måltidet var over, begynte Sindbad å fortelle om sin andre reise.

«Det varte ikke lenge, kjære venner, før reiselysten fór i meg igjen. Jeg satte da det meste av formuen min i jord og gods, kjøpte varer for resten, reiste til Balsora og gikk der om bord på et skip for å dra på handelsferd igjen. Jeg hadde flere gode kjenninger med meg; vi var alle ute i samme ærend, og der vi landet, gjorde vi god handel og tjente mange penger. Vi tenkte alt på å dra hjem igjen, da vi fikk en voldsom storm som drev oss helt ut av kurs, ut på storhavet igjen, og i flere dager visste vi ikke hvor det bar av sted med oss. Da stormen endelig la seg, var vi i nærheten av to øyer, og her kastet vi anker i en bukt for å bøte litt på skadene skipet hadde fått. Snart fikk vi se en hel mengde underlige små skikkelser på land, og da vi ropte på kapteinen og spurte om han visste hva dette var for noe, ble han forferdet og ropte: «Nå er vi ille ute! Jeg kjenner disse to øyene; på den til høyre bor de minste menneskene i verden, og på den til venstre de største av alle kjemper. Nå må vi være forsiktige, godtfolk! Der kommer dvergene alt svømmende ut til oss. La oss for all del ikke gjøre dem noe vondt, for da kan de føre oss i stor ulykke.» Det varte ikke lenge før de nådde ut til oss og klatret oppover skipssida som en hær av katter. Lodne på kroppen og stygge å se på var de alle sammen. Uten å bry seg om oss fór de straks ned i lasterommet, og da de kom opp igjen og hadde sett all rikdommen vi hadde der, lo og gliste de av glede over det gode byttet de nå skulle få. Før vi visste ordet av det, kastet de seg i flokker over både kapteinen, mannskapet og oss kjøpmenn og jaget oss over bord. Vi hadde ikke annet å gjøre enn å svømme i land. Øya som lå på venstre hånd, var nærmest, og da vi var kommet dit, så vi at de små kjeltringene hadde kappet ankrene og lot skipet drive over til sin egen øy, og der begynte de straks å føre varene i land. Hva skulle vi nå gjøre? Vi visste ikke annen råd enn å gå opp på øya og prøve om vi kunne få noe hjelp; for vi hadde verken mat eller drikke. Strandkanten var bratt, og da vi var kommet opp på høyden, så vi et hus som var så overmåte stort at vi straks skjønte det måtte være bostedet til en av de kjempene kapteinen hadde snakket om. Vi bestemte oss for å gå dit med en gang, for vi visste ingen annen utvei. Det var et veldig tømmerhus, og døra sto vidåpen; den var så høy som det høyeste tårn, og da vi kom inn og så hvor stort og svært alt innboet var der inne, tenkte vi med gru på hvordan den karen måtte se ut som brukte disse tingene. Nå var han ikke hjemme, det var da en trøst, og så tok vi fatt på en diger stek og en del annen kjøttmat som vi fant på kjøkkenet. Mette ble vi i alle fall; for her var nok å ta av.

Vi hadde så vidt spist oss mette da vi hørte et fælt brak. Vi trodde først det var tordenen, og kapteinen sprang ut for å se på været. Straks etter hørte vi den samme lyden en gang til, og i det samme kom kapteinen vår inn igjen og ropte: «Kjempen er i nærheten! Det svære braket vi hørte, kom bare av at han nøs!» Nå kan det nok hende vi ble redde, og det første vi tenkte på, var å gjemme oss. Så kom han inn gjennom døra, og den var så vidt stor nok; håret hans var rødt og sto ut som bustene på et villsvin, ørene var store og hengende som på en elefant, hoggtenner hadde han i munnen, men bare ett øye, og det satt midt i panna på ham og var ildrødt som en glo. Da han kom inn på kjøkkenet, så han straks at noen hadde vært borti steken og kjøttmaten. «Hvem har spist av steken min?» brølte han. «Og hvem har vært her og stjålet av kjøttmaten?» Samtidig lynte det ene øyet hans så fælt at vi holdt på å gå fra vettet av redsel. Han fór rundt i huset for å lete; så kom han ut på kjøkkenet igjen, løftet den svære nesa og snuste og snuste. «Her lukter det menneskekjøtt!» ropte han, og gikk etter lukta rett bort til grua. Der fikk han se oss arme mennesker, som lå sammenkrøpet i hullet. Så lenge jeg lever, glemmer jeg ikke den forferdelige stunden. «Hei!» ropte kjempen, «har dere kjeltringpakk spist av steken min? Fram med dere, småfolk!» Og så tok han den ene etter den andre av oss og stengte oss inne i et stort fuglebur som hang på veggen. «Nå kan dere vente til i morgen!» ropte han; dermed gikk han sin vei.

Skjelvende ventet vi på at det skulle dages, og ikke en eneste av oss lukket et øye den natta. Morgenen kom, og da kom risen, åpnet buret og tok oss alle ut igjen. Vi var omtrent førti i tallet. Han så på oss alle, den ene etter den andre, men syntes vi var for magre. «Bare noe skrap,» sa han. «De må fetes først.» Så tok han til slutt fatt i kapteinen, som var en svær mann i godt hold, klemte ham mellom to fingrer og kjente på ham. «Det kan bli en fet liten stek,» sa han, tok et stekespidd så stort som en vognstang og stakk kapteinen inn på det som om han var en trost, og tente så opp en stor varme på grua. Det hjalp verken skrik eller skrål; kapteinen ble stekt over bålet og dyppet i smør hele tiden, til han ble sprø og brun. Så tok han ham av varmen og lot ham kjøle seg litt, og deretter spiste han ham med hud og hår; ikke et eneste bein levnet han, og vi kunne se på minen hans at han likte denne steken riktig godt.

«Nå går jeg ut og driver en stund,» sa han til oss andre, som med redsel hadde sett på alt dette, «og finner jeg dere ikke straks i kveld når jeg kommer hjem, så skal jeg brekke hvert bein i dere. Jeg skal nok finne dere igjen; herfra slipper ingen bort; for øya er omgitt av dypt hav på alle kanter.» Han så bistert på oss, truet med neven og skred bort med lange steg.

Nå begynte vi alle å gråte og hyle en stund; for vi så ingen utvei til å slippe unna den forferdelige skjebnen å bli levende stekt av dette fæle trollet og gli ned i buken hans. Til slutt var vi så utslitt av gråt og sorg at vi satt stille sammen uten å si et ord. Da kom jeg på en god tanke. «Kjære venner!» sa jeg, «nå tror jeg endelig jeg har funnet en måte å berge oss på.» De hørte på meg i stor spenning og ba meg for all del si hva jeg mente. «La oss skynde oss ned til stranda,» sa jeg; «der er nok av vraktømmer, og her i kjempens hus kan vi finne spiker og tauverk, for det har jeg sett; la oss prøve å tømre sammen små flåter og sette dem på vannet. Når risen kommer hjem i kveld, er han nok søvnig og legger seg til å sove som en stein. Så gjør vi enden av stekespiddet hans glødende i et bål på grua, stikker det i øyet på ham mens han sover, og brenner det ut. Da kan han ikke se oss når vi springer vår vei, og så slipper vi bort på flåtene. Går dette galt, kan det i hvert fall ikke hende oss noe verre enn at vi mister livet, og hvilken måte vi så kommer til å dø på, så må det da være bedre enn å bli levende stekt.» Reisefellene mine sprang opp og ropte høyt av glede over denne utveien til redning som nå åpnet seg for dem. Vi tok tauverk og spiker med oss, skyndte oss den korteste veien ned til stranda, samlet drivved og arbeidet på flåtene så svetten rant av oss. Før det ble natt, var vi ferdige med dem, bandt dem fast til sterke staurer som vi drev ned i jorda, og skyndte oss tilbake igjen. Nå hadde vi ikke annet å gjøre enn å sette vår lit til Gud og håpe at han ville unne oss et lykkelig utfall.

Da risen kom, hadde vi igjen gjemt oss under grua og lot som vi lå i dyp søvn. Kjempen lot seg lure, og vi hørte han mumlet: «Det er best å la dem sove, de små stakkarene; det er ikke verdt å skremme dem for mye, så de blir magre og usle av bare angst. De kan jo ikke komme seg bort likevel.» Han gikk nå inn i et annet rom; der hørte vi senga knake og brake i det samme han la seg, og snart snorket han så hardt at det lød som tordenbrak. Nå krøp vi fram så stille som mulig, tente opp varme på grua og gjorde det svære spiddet glødende. Det var så tungt at jeg ikke orket det alene; jeg ga den modigste i flokken vår et vink om at han skulle hjelpe meg, og så listet vi oss stille inn på soverommet til risen. Han lå med nesa i været og snorksov. Vi gikk bort til ham, løftet den store stanga, og så støtte vi den med en susende lyd rett inn i øyet hans, så blodspruten sto høyt til værs. Med et brøl, sterkere enn fra hundre okser, sprang risen opp; men vi skyndte oss ut til de andre og ropte: «Det gikk!» Så løp vi om kapp ned til stranda og ut på flåtene, og rodde langt ut på sjøen. Vi hørte veldige brøl fra kjempen, som hadde løpt ned til stranda og nå kastet store bergstykker etter oss. Men vi var alt langt unna; vi bare lo av ham, og så løp han bort igjen med høye brøl. Siden har jeg aldri sett ham, og jeg har, sant å si, ingen lyst til å møte ham igjen.

Vi drev nå om på havet i mange dager og sto i fare for å sulte i hjel; for den nisten vi hadde fått med oss i hasten, tok snart slutt. Det ble natt, og det ble morgen, og straks de første solstrålene hoppet og dirret bortover havet, ropte styrmannen vår: «Land! Land!» Og nå så vi en vakker strand med gress og trær, som så ut til å være et rent paradis. Overlykkelige styrte vi inn mot den, og snart hadde vi igjen fast grunn under føttene.

Da den første gledesrusen var over, begynte vi å samle opp noen av fruktene som lå i rikelig mengde under trærne, og denne saftige maten kvikket oss godt opp. Vi så oss nå om, gikk opp på en høyde og så at vi var kommet i land på en øy. Likevel var vi fortrøstningsfulle; for øya var rik på frukttrær av alle slag, så vi slapp å dø av sult. Vi spredte oss nå utover i små flokker for å finne et passende sted å være om natta. Vi visste jo verken om øya var ubebodd, eller om det fantes farlige villdyr i skogene. Flokken jeg var med i, fant snart en romslig hule med en trang inngang, som var lett å stenge. Vi ropte nå de andre sammen, og alle var glade for funnet vårt. I mellomtiden var dagen gått, og det ble mørk natt. Vi krøp nå alle inn i hula, som vi lukket med en stor stein, og la oss til å sove. Ut på natta våknet jeg av en underlig tuslende og fresende lyd; jeg krøp bort til inngangen og kikket gjennom en sprekk. Da fikk jeg øye på et fælt udyr, en orm som var et par hundre alen lang og tykkere enn den største eikestammen. Kroppen var dekket av glinsende skjell som singlet og klang når dyret krøp bortover bakken. Den snuste rundt inngangen til hula, og pusten fra den drev inn til oss og var så giftig at jeg holdt på å miste sans og samling. Da jeg var kommet meg igjen, kikket jeg ut på nytt, og så nå at dyret hadde reist seg og bar hodet høyt i været; det hang med halen rundt et stort palmetre og vugget fram og tilbake. Med ett kom en elefant travende, uten å legge merke til ormen før den var tett ved den. Da slapp ormen taket i treet og kastet seg som et lyn over elefanten, som forgjeves prøvde å flykte; ormen tvinnet seg rundt den med kjempekroppen sin, fra halsen til bakbeina, og klemte den så det veldige dyret skrek høyt, og etter noen krampetrekninger lå elefanten død på bakken. Nå slapp ormen taket i byttet sitt og begynte å spy over det og slikke det til det ble helt slimete, og da sperret den opp det svære svelget sitt og slukte hele dyret, hodet først og siden hele kroppen. Mens ormen nå lå der, mett og oppsvulmet, uten å røre seg det minste, var det temmelig lett for oss å ta livet av den. Jeg ropte på kameratene mine; de ble helt slått av skrekk da de så dette veldige udyret; men det ble liggende som i dvale, og så tok de mot til seg og hjalp meg med å hogge hodet av det, mens det slo vilt med halen uten ellers å kunne røre seg.

I lang tid holdt vi oss nå svært forsiktig i nærheten av hula, og heldigvis var den drepte ormen det eneste udyret av det slaget på hele øya, så til slutt følte vi oss trygge. Elefanter så vi flere av; men det var svært fredelige dyr, som ikke gjorde oss noe vondt. Slik gikk et halvt år, og vi tenkte at vi kom til å bli på denne øya resten av livet. Men en morgen da jeg var oppe på en høyde i nærheten av hula, så jeg noe dukke opp i horisonten og komme nærmere og nærmere. Jeg skjønte at det var et skip som styrte mot øya. Fort sprang jeg ned og ropte til kameratene mine: «Et skip! Et skip!» Vi tente et stort bål og viftet med alt vi eide av plagg og tørklær. Til vår ubeskrivelige glede fikk folkene om bord på skipet øye på oss og styrte rett mot stranda der vi sto. En båt kom roende i land, og i den var skipets kaptein. Til ham fortalte jeg nå alt som hadde hendt oss, og han var straks villig til å ta oss om bord på skipet sitt. Han var på vei til Balsora; dit skulle han føre oss, og da var vi nesten hjemme med det samme.

Etter noen ukers reise nådde vi denne byen, og her sa jeg først farvel til kapteinen, som ikke ville ha noen lønn for umaken, og siden til kameratene mine. Mens jeg et par dager senere gikk omkring nede ved havna for å finne et skip som skulle gå opp til Bagdad, hørte jeg kapteinen på en av skutene som lå der, nevne navnet mitt. Jeg ble svært forundret da jeg i ham kjente igjen den skipsføreren som på min første reise hadde latt meg bli igjen på en ubebodd øy. Jeg hadde stor lyst til å vite om denne mannen var en kjeltring eller ikke, og så gikk jeg bort til ham og spurte hvem den Sindbad var som han snakket om. «Det er en kjøpmann som en gang reiste med skipet mitt,» svarte han; «sammen med flere andre reisende gikk han i land på en øy; de andre kom om bord igjen, men ikke han, og så reiste jeg fra ham uten å vite det. Siden har jeg vært ved øya igjen for å lete etter ham, men kunne ikke finne spor av ham. Nå er han vel død, og det er svært sørgelig. Det eneste jeg nå kan gjøre, er å lete opp slektningene hans og la dem få arven hans; for jeg har passet godt på godset hans hele tida.» Jeg visste nå at det var en ærlig mann, og spurte om han ikke kjente meg. Han så på meg; men siden min første reise hadde jeg forandret meg en hel del, og det tok en stund før han kjente meg igjen. Med ett ropte han: «Sindbad, Sindbad! Skal jeg virkelig få den gleden å se deg igjen! Mang en tung stund har jeg hatt for din skyld, fordi jeg har trodd at jeg var skyld i din død; men nå er hjertet mitt lettet for byrden, og jeg er så glad igjen.» Han førte meg hjem til seg, vi spiste et festlig måltid sammen, og så ga han meg ærlig og redelig hele eiendommen min tilbake. Da vi skiltes, lovet vi hverandre evig vennskap, og rikere enn før kom jeg hjem til Bagdad igjen. I morgen skal jeg fortelle om min tredje reise, hvis vennene mine har lyst til å høre på meg.» Sindbad lot igjen sjaueren få hundre gullstykker, og Jussuf gikk hjem, glad over skatten sin og med hodet fullt av sjøfarerens merkelige fortellinger.

Dagen etter begynte Sindbad å fortelle om sin tredje reise. «Enda jeg hadde gjennomgått så mange farer og lidd så mye vondt på sjøferdene mine, ble jeg likevel lei av livet på land og måtte av sted igjen. Men denne gangen dro jeg ikke ut fra Balsora, men fra en persisk havn; for da trodde jeg at alt skulle gå bedre. Jeg gikk om bord på et skip med varene mine, og de første tre dagene gikk alt godt og vel. Men den fjerde dagen blåste det opp til en storm som jeg aldri har opplevd maken til. Det hjalp ikke at vi tok rev i seilene; stormen slet dem i filler og slengte skipet opp og ned som om det var en ball. Til slutt ble det kastet mot et skjær og slått i tusen stykker. Alle sjøfolkene druknet; bare jeg og et par andre kjøpmenn berget så vidt livet på noen vrakstykker. Da vi hadde drevet omkring en stund, fikk vi øye på en øy som strømmen bar oss inn mot, og vi trodde alt at redningen var nær, da et par underlige havdyr dukket opp foran oss. Det ene var en fisk så stor som en båt og med hode som en ugle; det andre var enda større og lignet mest på en elefant, for det hadde et langt tryne. Vi trodde de skulle sluke oss med det samme. Men heldigvis var dyrene like redde for oss som vi for dem, og ble borte under havflata. Til slutt ble vi kastet opp på land av bølgene, og vi ble liggende en lang stund bevisstløse i strandkanten.

Da vi kom til oss selv igjen, var det lidd ut på kvelden. Vi stilnet sulten så godt det lot seg gjøre med nedfallen frukt, og så la vi oss tett sammen på bakken for å sove. Da vi våknet, var det lys dag, og vi ville nå prøve å finne fram til folk, hvis det fantes noen på øya. Da vi hadde gått en times tid, så vi en mengde hytter med runde tak, og snart møtte vi en flokk svarte menn som kom vennlig mot oss. Men da de først hadde omringet oss, overfalt de oss med skrål og skrik, bandt hendene våre og drev oss fram til landsbyen sin. En av dem tok meg og ulykkesfellene mine med seg til hytta si og løste båndene våre, men truet oss med døden hvis vi prøvde å flykte. Nå skulle vi få mat, sa han, og la en hel del underlige urter foran oss på bordet. Kameratene mine spiste som sultne ulver; men jeg stolte ikke på disse vekstene, og det viste seg snart at ulykkesbrødrene mine hadde tatt stor skade av grådigheten sin. De oppførte seg lystig, danset og lo; men gleden deres var ikke annet enn galskap. Disse stakkars vanvittige ble nå fetet opp av eieren sin med melk, ris og kjøtt, og de spiste og drakk sorgløst dag etter dag, til de ble så fete og tunge at de nesten ikke orket å røre seg. Så tok mannen kniven sin, slaktet dem og hogg dem i stykker som om det var svinekjøtt. Noe av dette kjøttet ble stekt, noe ble laget til pølser, og resten ble hengt opp som flesk og skinker. Jeg, som hadde mine fulle fem, så med redsel på alt dette og ble så medtatt av sorg og gru at herren min ikke brydde seg om å slakte meg, fordi det ikke var annet å få av den usle kroppen min enn skinn og bein. De lot meg derfor gå som jeg ville, og jeg brukte anledningen til å samle sammen en hel del frukt og annen mat, så jeg kunne holde meg i live et par ukers tid. En dag skulle alle menn og kvinner i landsbyen av sted for å overfalle en fiende som bodde et par dagsreiser unna. Bare gamle folk og noen barn ble igjen i landsbyen. Et par timer etter at krigerne hadde dratt, tok jeg den beste hesten til herren min og la matforrådet mitt på den. Deretter red jeg raskt ut av landsbyen, uten å bry meg om de skrikende gamlingene og barna, som ikke kunne hindre meg i å flykte. Jeg red hele dagen, så fort hesten kunne springe. Om kvelden steg jeg av, tjoret hesten ved en palme og la meg til ro. Neste morgen dro jeg av sted igjen, og slik holdt jeg det gående en hel uke.

Den åttende dagen nådde jeg havet og fant en flokk hvite menn som samlet pepper. Dem fortalte jeg om alt jeg hadde opplevd, og de var straks villige til å hjelpe meg. Da de hadde høstet så mye pepper som de ville ha, og lastet skipene, dro de hjem, og jeg fulgte med dem. Jeg fikk snakke med kongen deres, en ung og svært vennlig mann, som ga meg fem punger med gullstykker, så jeg hadde nok til mat og klær for lang tid. Til gjengjeld lærte jeg kongen å bruke sal og stigbøyle når han red; disse tingene var ukjente der i landet; men jeg fikk noen håndverksfolk til å lage dem etter tegningen min. Kongen likte det så godt at jeg igjen fikk en stor gave av ham. Alle folk ville nå ha saler og kom til meg for å få dem, og jeg tjente så mye på arbeidet mitt at jeg ble en av de rikeste mennene i hovedstaden, æret og aktet av alle. Kongen ville ha meg hos seg i alle fristundene sine, og ga meg sin brordatter, en vakker og snill pike, til kone. Jeg hadde det nå godt, det er visst og sant, men likevel lengtet jeg etter fødebyen min, Bagdad, og bestemte meg for å bruke den første anledningen til å vende tilbake, om jeg så skulle sette livet inn på det. Så hendte det en dag at kona til naboen min, som var en god venn av meg, ble syk og døde. Jeg tok på meg sørgeklær og gikk til ham for om mulig å være til noen trøst og hjelp for ham i sorgen. «Fred være med deg!» sa jeg. «Gid Allah må skjenke deg et langt liv!» Da så han sorgfullt på meg og sa: «Kjære venn, vet du ikke at jeg må dø i morgen?» Og nå fortalte han meg at når en mann der i landet døde, måtte kona hans la seg i jorda levende sammen med ham, og det samme måtte en mann når kona var død. «I morgen,» sa han, «fører de meg ut til dødsberget og senker først liket av kona mi og deretter meg selv ned i den store gravhvelvingen, som i sitt dype svelg sluker alt levende.» Den ulykkelige hyllet hodet inn i kappen sin, kastet seg ned på ansiktet og gråt sårt. Jeg ble helt forferdet over denne nyheten og gikk straks til kongen. Jeg spurte ham om alle folk i landet, også de fremmede, måtte lyde denne harde og forferdelige loven. Kongen lo og svarte: «Ja visst må de det, hvis de har giftet seg med en kone i mitt rike, og hun dør. Jeg må selv bøye meg for denne loven.» Jeg gikk bort, dypt opprørt og full av sorg og redsel, og lengselen min etter å komme bort fra dette ville folkeslaget ble enda sterkere enn før. Det verste var at kona mi kort etter ble alvorlig syk; alt mulig ble gjort for å holde henne i live, men det nyttet ikke. Få dager etter lå hun lik.

Jeg var helt ør og maktesløs av sorg og gru ved tanken: i morgen blir du begravet levende. Jeg våget ikke å flykte; for kongens livvakt omringet huset; det skulle være en ære som ble vist meg. Etter en forferdelig natt hørte jeg likvogna komme og stanse ved døra mi. Liket av kona mi ble satt på vogna, og jeg måtte følge etter; livvakten gikk foran, kongen og hele hirden kom etter. Etter en times gange nådde vi toppen av dødsberget; en falldør ble åpnet, og dødens avgrunn åpnet sitt gap. Jeg besvimte, og da jeg våknet, var kona mi alt senket ned i dypet, og graverne tok nå fatt på meg; men jeg slet meg løs, kastet meg for kongens føtter og ba for livet mitt. Den gode kongen var rørt til tårer, men sa at han ikke med sin beste vilje kunne avverge skjebnen min. Jeg ble grepet igjen og mistet nå for en stund sans og samling. Da jeg våknet, merket jeg til min redsel at jeg var i gravhvelvingen. Jeg kjente en gnagende sult; med hånda støtte jeg borti noe; det var et brød, som var senket ned sammen med meg. En krukke med vann fant jeg også, og fikk slik stilnet sulten og tørsten min for en stund. Men jeg skjønte at jeg ikke kunne holde ut lenge på dette grufulle stedet. Lukta her var fæl, og en stripe dagslys som kom inn gjennom en smal revne i fjellet, viste meg hvor forferdelig stillingen min var, mellom beinrader og grinende dødningehoder, rotter og ormer og annet utøy som åt av likene. De begynte også å krype oppover meg; jeg måtte verge meg mot dem og drepte en hel del av dem. Midt i all denne råtenskapen så jeg gull og edelsteiner blinke; for folkene i dette landet pynter de døde med den fineste stasen de har. For meg var denne rikdommen ingenting verdt; jeg ville gjerne byttet den bort mot et eneste stykke brød; for jeg ble snart plaget av sult igjen. Den siste stripen av lys ble borte, og det ble svart natt omkring meg. Jeg sto lent mot veggen og prøvde så godt jeg kunne å holde rottene og ormene borte fra meg.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde holdt ut slik, da jeg hørte noe rusle og puste et stykke borte fra meg. Jeg tok mot til meg og gikk etter lyden; men da ble det stille igjen. Og slik flere ganger. Lyden så ut til å komme fra et dyr som trakk seg unna så snart jeg nærmet meg. Jeg ble nå ivrigere etter å følge etter hver gang jeg hørte den tuslende lyden, og om en stund så jeg et svakt lysskjær. Jeg tenkte at dette måtte være en utgang; lyset ble sterkere og sterkere, og endelig kom jeg til åpningen, krøp ut — og ble helt ør av glede: jeg var på en strand, den blå himmelen var over meg, og det åpne havet rett foran meg! Den friske havlufta virket så sterkt på meg at jeg for en stund mistet bevisstheten. Da jeg kom til meg selv igjen, danset jeg først omkring, helt vill av glede; deretter kastet jeg meg på kne og takket Allah, som på en så vidunderlig måte hadde reddet meg fra en forferdelig død.

Ute på havet fikk jeg øye på flere skip under seil. Det nærmeste var nær nok til at ropet mitt kunne høres. En båt ble satt ut og hentet meg om bord. Skipet skulle til en persisk havn, og derfra vendte jeg tilbake til hjemmet mitt i Bagdad. Hadde jeg ikke vunnet noen rikdom på denne ferden, så var jeg likevel rik nok fra før, og jeg levde nå en tid i ro på landeiendommene mine.»

Her sluttet Sindbad fortellingen sin og ba vennene sine og Jussuf komme igjen neste dag. Sjaueren fikk igjen hundre gullstykker og gikk fornøyd hjem.

Neste dag, etter måltidet, fortalte Sindbad om sin fjerde reise. «De grufulle eventyrene jeg hadde opplevd på den forrige ferden, mistet etter hvert sin skremmende virkning, og den gamle reiselysten min fikk igjen makt over meg. Jeg måtte ut igjen; det nyttet ikke at vennene mine prøvde å holde meg tilbake. Men for å være min egen herre under hele ferden kjøpte jeg meg et skip; så kunne jeg seile hvor jeg ville. Jeg kjøpte varer og lastet skipet, hyret mannskap og fikk en bra og klok sjømann til å føre skuta, og med flere kjøpmenn i følget mitt dro jeg av sted. Ferden gikk lenge godt; men så kom vi til en ubebodd øy, og her gjorde reisefellene mine en stygg strek som førte oss alle i ulykke. Øya var ingen annen enn Rok-øya, og et av kjempefuglenes egg lå nettopp i sanden. Det var så vidt klekket, så vi hørte ungen pikke for å komme ut. Reisefellene mine gikk løs på egget med øksene sine, dro ungen helt ut, drepte den og holdt alt på å steke den, da jeg fikk øye på to svarte flekker i horisonten. De nærmet seg i hast; jeg så snart at det var de gamle rok-fuglene, og skyndte på kameratene mine så vi kunne komme oss om bord. Men det var for sent. De gamle fuglene, som hadde funnet egget knust og ungen drept, satte i et rasende skrik og fløy fort bort. Jeg trodde alt vi var sluppet godt fra det; men så kom kjempefuglene tilbake, hver med et stort bergstykke i klørne — steg høyt mot skyene og svevde rett over oss. Nå lot den ene fuglen steinen sin falle for å knuse skipet vårt; men rormannen fikk snudd skuta; bergstykket falt ned ved siden av oss og åpnet en avgrunn i havet, så vi et øyeblikk kunne se bunnen. Den andre rok-fuglen lot bergstykket sitt falle straks etter, og det knuste skipet med et forferdelig brak; stykkene drev rundt omkring, og hvert menneske om bord ble slått i hjel eller druknet, unntatt meg, som hadde stått alene i forstavnen.

Da jeg hadde kavet en stund i vannet, fikk jeg tak i en skipsplanke og svømte av alle krefter inn mot en bratt strand som jeg lenge hadde lagt merke til. Dødstrett kom jeg i land og måtte ligge en lang stund og hvile meg på stranda. Da jeg igjen kunne røre meg og gå omkring, så jeg at øya jeg var strandet på, var et rent paradis, med gress og blomster, palmer og de herligste frukttrær. En bekk sildret under løvet, sommerfugler svevde fram og tilbake, og lufta var fylt av den vakreste fuglesang. Jeg spiste vindruer og annen frukt, og om kvelden, da jeg hadde gått meg trett, la jeg meg til å sove i gresset.

Da jeg våknet neste morgen, tok jeg meg et bad i bekken og gikk lenger inn på øya. Med ett fikk jeg se en gammel mann sitte ved bekkekanten; han så helt ussel og hjelpeløs ut, og gjorde tegn til meg at jeg skulle bære ham over bekken, så han kunne få seg noe av all frukten som vokste på den andre sida. Jeg løftet ham opp på ryggen; men da satte han i en fæl latter og klemte meg slik med armer og bein at jeg ikke kunne komme løs igjen. «Nå skal du bære meg dit jeg vil!» ropte han. Jeg slet og rev for å få ham av meg; men da hamret han meg i skallen med de harde knokkelhendene sine, så jeg trodde han skulle slå meg i hjel, og da jeg siden prøvde å klore og bite ham i leggene og knærne, sparket han meg med hælene i ribbeina, så jeg falt overende. Da jeg hadde fått litt krefter igjen, jaget han meg opp igjen, og jeg måtte gå og bære på dette utysket hele dagen; det var så vidt jeg fikk revet til meg en og annen frukt å leske meg på. Om kvelden måtte jeg bære ham til huset hans, som ikke var annet enn en løvhytte. Her la vi oss ned, men fremdeles slapp han meg ikke. Til og med i søvne måtte jeg bære byrden min. Neste dag gikk det på samme måten; han vekket meg med spark og slag, og jeg måtte trave omkring med ham på ryggen. Slik holdt han på å plage meg i fire uker. Da fant jeg på å presse druesaft i et kar som jeg laget av et modent og tørt flaskegresskar. Gamlingen var nysgjerrig og lot meg gjøre det; for han hadde nok lyst til å se hva dette skulle bli til. Jeg satte karet i sola for å la saften gjære. Et par dager etter hadde gjæringen gjort saften til den deiligste vin. Jeg drakk av den, kjente meg svært oppkvikket og danset og lo, enda jeg bar det gamle utysket på ryggen. Da han skjønte at det var drikken som gjorde meg så lystig, tok han karet fra meg, smakte på vinen og likte den så godt at han tømte karet til siste dråpe. Han ble nå helt ør og fikk, som man sier, en skrue løs. Han klappet meg så inderlig blidt, lo og bar seg som et galent menneske. Til slutt begynte han å synge med den fæle uglerøsten sin, og da jeg en stund etter skjønte at han var sovnet, og armer og bein slakket på grepet om meg, fikk jeg ristet ham av meg og kastet ham ned på bakken. Han hadde plaget meg lenge nok nå; jeg tok en stor stein og knuste hodet hans. Deretter skyndte jeg meg ned til stranda, reiste en høy stang med et nødsignal på og holdt godt utkikk etter seil; for bort ville jeg, om øya aldri var så vakker; jeg kunne ikke holde ut å leve alene.

Flere skip så jeg langt borte; men endelig kom et stort, vakkert skip seilende og kastet anker tett ved øya. En båt ble satt ut for å hente friskt vann, og jeg ba sjøfolkene om å ta meg med om bord. De kjente til gamlingen på øya og var redde for å møte ham; da de nå hørte at jeg hadde gjort ende på ham, priste de det jeg hadde gjort, og var straks villige til å ta meg med. Jeg fulgte nå med skipet til en afrikansk sjøby.

Da jeg hadde sagt farvel til kapteinen, gikk jeg til en kjøpmann som jeg kjente litt fra før. Han ga meg en sekk og sa: «Kjære venn, gå en halv mils vei ut av byen, til den skogen du ser der borte; den er full av kokostrær, og der lever det en mengde apekatter. Kast steiner opp i trærne til dem, så får du kokosnøtter i mengdevis.» Jeg gjorde som mannen sa, kom til kokostrærne og så apekattene klatre opp og ned. Jeg kastet steiner opp mot dem, men nådde knapt halvveis opp med kastene mine. Men apekattene ble sinte, skrek og satte opp de fæleste fjes, og så skulle de denge meg med kokosnøtter. Jeg lot dem kaste så mye de ville, og da alt var blitt rolig igjen, fylte jeg sekken med nøtter og bar dem til vennen min, kjøpmannen, som ga meg både takk og penger for dem. Nå holdt jeg på i et kvartal med å samle kokosnøtter og penger; så leide jeg et skip, lastet det med nøtter og la ut på hjemveien; etter hvert som jeg dro fra by til by, fikk jeg solgt nøttene og kjøpte pepper, perler og andre kostbare ting i stedet; dem solgte jeg i Balsora, og kom hjem til Bagdad mye rikere enn da jeg dro. Jeg gjorde nå hva jeg kunne for at reiselysten ikke skulle få makt over meg igjen; men til slutt ble den for sterk. I morgen, gode venner, skal jeg fortelle om min femte reise.» — Jussuf fikk igjen hundre gullstykker. Etter måltidet neste dag tok Sindbad fatt igjen.

«Denne gangen dro jeg først med en karavane gjennom Persia og India, handlet godt og hadde mange penger med meg da jeg i en indisk havneby gikk om bord på et godt og sterkt skip med varene og rikdommene mine. Men denne gangen hadde skipet en ukyndig fører. Vi drev i flere uker omkring på det åpne hav, og kapteinen visste verken ut eller inn. En sterk strøm førte oss av sted i stadig større fart, og til slutt så vi et stort fjelland stige opp av havet. En times tid etter støtte skipet mot et skjær og fikk et stort hull i bunnen, så vannet strømmet inn i det nederste lasterommet. Det var en lykke at vi var så nær stranda at vi kunne berge oss i land i båtene og få det meste av matforrådet og godset vårt med oss før skipet ble knust av bølgene. Men stillingen vår var likevel svært sørgelig. Stranda strakte seg langs en høy bergvegg som var så bratt at det ikke var å tenke på å komme over den. Det var et underlig sted: en mengde menneskeskjeletter varslet oss på den mest uhyggelige måte om hva vi kunne vente oss; men vi fant også store stykker rav i mengde, og fjellveggen var rik på edelsteiner som satt så løst at vi lett kunne ta dem ut; andre, som trolig var løsnet av havet, lå som småstein langs foten av bergveggen. Men hva kunne all denne rikdommen hjelpe oss når vi måtte bli på denne øde stranda? Hvert skip som drev i land her, ble hindret av den forferdelige strømmen i å komme bort igjen. Vi hadde ikke annet å gjøre enn å dele maten mellom oss og gjøre oss klare til å dø når den var slutt. Vi sparte på den så godt vi kunne; men da det var gått en tid, døde kameratene mine den ene etter den andre og ble begravet av de som var igjen, med sorg og tårer; til slutt var jeg den eneste som var i live. Jeg hadde ennå en liten rest mat igjen og holdt det gående noen dager etter at ulykkesfellene mine var døde. Da mente jeg det var på tide å grave min egen grav, og gikk i mine sørgelige tanker bort til kanten av en elv som rant der hvor stranda åpnet seg mot en slette. Denne elva var ikke noe vanlig vassdrag, men kom opp av jorda som en kilde, og rant ikke ut i havet, men veltet bølgene sine gjennom et stort hull i bergveggen; der ble den borte i en mørk hule.

Som jeg nå sto der og så ned i det strømmende vannet, tenkte på min sørgelige tilstand og forbannet den ulykksalige reiselysten som hadde ført meg i denne ulykken, kom jeg til å tenke på om ikke denne elva kunne bli en utvei til redning for meg. Hvis jeg bygde meg en sterk flåte og lot meg drive med elva gjennom det svarte hullet, hvor bar det da hen? Kanskje kom jeg til å drukne et sted der inne i mørket. Men det kunne vel ikke være en hardere død enn å pines langsomt i hjel av sult. Og var det ikke tenkelig at denne elva kunne føre meg ut i dagslyset et sted, til et annet strøk, hvor jeg slapp å dø av sult? «Det er da verdt å prøve,» sa jeg høyt til meg selv; «jeg vil i Guds navn prøve den eneste utveien som står åpen for meg.» Jeg tok straks fatt og samlet sammen en del rester av skipet vårt; mye av det godset vi hadde fått i land, kom meg nå til nytte, og før kvelden hadde jeg tømret sammen en passe stor og svært sterk flåte. I tilfelle vågestykket går godt, kan det være bra å ha med noe av all den rikdommen som finnes her, tenkte jeg, og så samlet jeg en mengde rav og edelsteiner i en sekk, til sammen en umåtelig rikdom, og bandt den fast på flåten. Så tok jeg resten av maten jeg hadde igjen, grep en åre og skjøv flåten ut i vannet. Jeg var nå i bølgenes vold og styrte mot det svarte hullet i fjellveggen.

Da jeg var kommet et stykke inn i fjellet, ble alt mørk natt omkring meg, og ingen annen lyd var å høre enn suset av vannet. Hula var stedvis så lav at jeg måtte bøye meg ned for ikke å slå hodet i taket. Slik gikk det nå i lang, lang tid. Noen tidsregning kunne jeg ikke holde; men jeg tror visst det var i flere dager jeg drev slik i bekmørket. Jeg sparte så mye som mulig på matforrådet; men til slutt hadde jeg ikke en brødbit igjen og var så medtatt av sult at jeg måtte legge meg ned på flåten, så lang jeg var — og så besvimte jeg. Hvor lenge jeg lå slik, vet jeg ikke; men da jeg våknet igjen, lå jeg ved kanten av en elv, mellom gress og busker, og over meg hadde jeg den blå himmelen. En flokk godlyndte svarte mennesker holdt på å stelle med meg; de hadde vekket meg av besvimelsen. Jeg reiste meg, så forundret omkring og takket hjertelig dem som hadde hjulpet meg. De skjønte ikke språket mitt, men viste med miner og fakter at de mente det vel. Jeg var så lykkelig over å være reddet at jeg måtte prise Allahs nåde og sa noen arabiske vers til hans ære. En av dem forsto dette, for han kunne arabisk, og han fortalte meg nå hvordan de hadde funnet meg. «I morges da vi gikk til det vanlige arbeidet vårt på åkeren, så vi farkosten din drive her på elva som kommer ut av det store fjellet; vi sprang ut i vannet og dro flåten inn til land. Så bar vi deg i land og fikk liv i deg igjen, og eiendelene dine har du her, hele og urørte.» Jeg ba nå de gode menneskene gi meg noe å stille sulten med; det fikk jeg også, og aldri har noe måltid smakt meg bedre enn det jeg spiste denne morgenen. Etter bønn fra de vennlige menneskene fortalte jeg nå alt som hadde hendt meg. De undret seg svært over det de fikk høre, og ropte: «Dette må du fortelle kongen! Kom og bli med oss til kongen!» Et par av dem løp etter hester til meg og godset mitt, og så dro vi alle av sted til hovedstaden Serendib og rett til kongsgården. Gjennom flere fine rom ble jeg nå ført til kongen, som rakte meg hånda og svarte vennlig på min arabiske hilsen. Han ba meg fortelle hvordan jeg var kommet til landet hans, og var så nådig å gi meg plass ved siden av seg. Jeg sa nå hvem jeg var og hvor jeg var fra, og fortalte ham det merkeligste av alt jeg hadde opplevd, og kongen likte fortellingen min så godt at han lot den skrive ned og gjemme i rikets arkiv. Da han fikk se edelsteinene og de andre rikdommene mine, undret han seg ikke mindre over dem enn over fortellingen min. Jeg ba ham ta imot dem som en gave, til gjengjeld for all hans godhet og vennlighet, men det ville han ikke. Tvert imot økte han rikdommen min med en stor kongelig gave og ba meg komme til ham hver dag og fortelle mer. Jeg levde nå en lang og lykkelig tid der i kongsgården; men til slutt fikk jeg slik lengsel etter fødebyen min at jeg ba kongen om å la meg reise. Det var han straks villig til, og ga meg et brev og store gaver med til de troendes herre i Bagdad, kalifen Harun al-Raschid. Alt godset mitt ble nå lesset på kameler og ført ned til stranda; her lå et stort skip klart som skulle føre meg til Balsora. Kongen av Serendib omfavnet meg som en bror da vi skiltes, begge med tungt hjerte og med tårer i øynene.

Om hjemferden er det ikke annet å si enn at jeg kom godt og vel fram til Bagdad, og da jeg hadde hvilt meg ut et par dager, dro jeg straks, fulgt av en flokk tjenere, med brev og gaver til kalifens slott. Harun al-Raschid leste brevet fra kongen i Serendib og lot alle gavene legge fram på et bord; blant dem var edelsteiner, perler og rav fra meg selv, og et teppe som ikke så særlig merkelig ut, men som likevel hadde den egenskapen at enhver som sov på det om natta, var trygg mot all slags sykdom. Kalifen ble svært glad, viste meg den største vennlighet og lot en stor gave sende hjem til meg. Nå hadde jeg bestemt meg for å leve resten av mine dager i ro og fred.»

Her sluttet Sindbad fortellingen om sin femte reise og lovet neste dag å fortelle om den sjette og siste. Det gjorde han også, som vanlig etter måltidet, og fortellingen hans lød slik: «Nå ville jeg, som sagt, holde meg i ro, og når reiselysten kom over meg igjen, sto jeg imot så godt jeg kunne. Jeg var jo ikke ung lenger og hadde ikke krefter til å tåle så mye som før. Men det viste seg at jeg i denne saken ikke var herre over min egen skjebne. En dag kom storvesiren Giafar, kalifens øverste rådgiver, inn til meg og ba meg komme opp på slottet; kalifen ville snakke med meg. Da jeg sto foran ham, tok de troendes herre til orde slik: «Kjære Sindbad, jeg vil be deg om en tjeneste. Du har hatt med gaver til meg fra kongen i Serendib. Jeg må, som du vel kan skjønne, gjengjelde disse gavene og svare på kongens vennlige brev. Nå vil jeg sende deg som sendebud til Serendib, og jeg har alt latt et skip gjøre klart til deg i Balsora.» Ved disse ordene fra kalifen ble jeg svært ille til mote, og ba de troendes herre vise meg den nåde å frita meg for et ærend som jeg nå følte meg lite skikket til, og så fortalte jeg ham om de mange ulykkene jeg hadde gjennomgått på de tidligere ferdene mine. Men kalifen holdt likevel fast ved sitt; ingen kunne gjøre dette så godt som jeg, mente han; meg kjente kongen fra før, og jeg skulle få et godt skip, pålitelig mannskap og rikelig utrustning med reisepenger og alt annet som trengtes. Jeg måtte da av sted, så liten lyst jeg enn hadde. Neste dag fikk jeg brev og penger av kalifen, og i slottsgården sto en hel flokk med kameler og tjenere, som skulle føre meg med reisegodset mitt og kalifens gaver ned til havna ved Balsora. Det var med tungt hjerte jeg denne gangen vendte Bagdad ryggen; for jeg var redd for at jeg aldri mer skulle få se hjembyen min. Da lasten var ført om bord, satte vi kursen mot Serendib. Reisen dit gikk mye lettere enn vi hadde ventet, og vi kom fram uten uhell. Kongen ble svært glad for å se meg igjen, og enda gladere ble han da han leste kalifens brev og så de rike gavene. Oppholdet mitt i Serendib gjorde jeg denne gangen så kort som mulig; for jeg lengtet brennende etter å komme hjem igjen. Også nå fikk jeg et brev med til kalifen, og da jeg tok farvel med kongen, ga han meg en gild festdrakt og andre rike gaver. Samme kveld var jeg alt om bord, og vi satte seil. Vinden var god, og reisen så ut til å gå godt; men akkurat som jeg hadde det beste håp om å komme hjem snart, var ulykken ute. En morgen ropte utkikksmannen: «Et seil i vest!» Kapteinen fikk fram kikkerten og ble helt forferdet. Han varslet oss om at vi måtte gjøre oss klare til å forsvare oss; for dette var nok et sjørøverskip. Det viste seg også at han hadde rett. Det var virkelig en hurtigseiler, og den så ut til å jage oss. Da en time var gått, gikk et blodrødt flagg opp i fortoppen på den fremmede skuta, og den var nå så nær at vi hørte kapteinen der skrike gjennom ropertet at vi skulle stryke flagget og overgi oss. Men skipsføreren vår var en modig mann; han ropte tilbake at røveren fikk komme og stryke det selv. Røverskipet la seg nå tett inntil oss; hele dekket yrte av væpnede menn med ville skjeggfjes og blanke sabler; de sprang straks i store flokker over på skipet vårt, og så var kampen i full gang. Kapteinen vår slo om seg som en løve, og jeg holdt meg ved siden av ham og hjalp ham så godt jeg kunne. Men sjørøverne var tre ganger så mange som vi, kreftene våre tok av, og svette og blod rant av oss. Da ropte kapteinen vår hele mannskapet sammen i en tett flokk, og med våre siste krefter gikk vi løs på røverne, som mistet mange folk under dette rasende angrepet og holdt på å vike. Men da var den modige kapteinen vår så uheldig å gli på det blodige dekket; i fallet ble han tatt til fange, og røverne klarte å føre ham over på skipet sitt. Da mistet vi andre motet, kastet våpnene fra oss og lot oss binde. Med ville seiersrop gjorde røverne seg nå til herrer over skipet vårt, kastet de døde over bord, skylte dekket og dro av sted med begge skipene. Av de seksogfemti mennene på skipet vårt var nå bare seksten i live.

Vi ventet nå at røverne skulle drepe oss; men det gjorde de ikke. De plyndret oss for alt vi eide, dro til en afrikansk havn og solgte oss der som slaver. Jeg ble kjøpt av en handelsmann som ga meg klær og sørget temmelig godt for meg, og da jeg hadde kommet til krefter, spurte han om jeg kunne noe håndverk. Jeg svarte at jeg var vant til å skyte med bue. Så ga han meg bue og piler, steg sammen med meg opp på en elefant og fulgte meg ut til en skog som lå et stykke utenfor byen. Her stanset han på en åpen, grønn plass; på dette stedet, sa han, pleide de ville elefantene ofte å komme sammen. «Du skal klatre opp i et av trærne her, passe på når de kommer, og prøve å skyte noen av dem.» Så ga han meg niste, lot meg klatre opp i et høyt tre og dro selv hjem igjen på den tamme elefanten sin. Jeg ble sittende i treet resten av dagen og hele natta, uten at noen elefant viste seg. Men ut på morgenkvisten hørte jeg tunge drønn, og en hel flokk av de svære dyrene kom trampende. De stanset på plassen, i nærheten av treet mitt. Det var visst hundre stykker. Jeg spente buen og skjøt gang på gang. Det var lett nok å treffe dem; men de ble bare såret. Endelig falt en elefant til jorda; jeg hadde truffet den i øyet, så pila hadde trengt inn i hjernen. Da de andre dyrene så kameraten falle, satte de av sted i vilt trav og ble borte i skogen. Jeg klatret ned og skyndte meg til byen for å fortelle herren min om mesterskuddet mitt. Han ble svært glad, lot meg få et herlig måltid og red så på den tamme elefanten sin sammen med meg ut til skogen. Der grov vi det drepte dyret ned i jorda. Når det siden var råtnet, ville han bryte ut støttennene; for de er, som kjent, en dyr handelsvare. Siden skjøt jeg en elefant fra treet mitt hver dag, og dette holdt jeg gående i nesten to måneder. Men det endte med at jeg fikk en god støkk. Som vanlig satt jeg en morgen i treet og holdt meg klar. Da så jeg elefantene komme trampende, denne gangen i utallig mengde. De slo om seg med snablene, ristet på ørene og brølte fælt, som om de var riktig olme. Jeg skjønte at det gjaldt meg, og at de ville ta hevn, og jeg skalv der jeg satt i treet, så jeg knapt kunne holde meg fast. I angsten mistet jeg buen; den falt ned på bakken, og det var lykken min; for hadde jeg nå såret noe dyr, hadde de gjort ende på meg. Men da de skjønte at jeg var våpenløs, ble de roligere, stakk hodene sammen og holdt tydeligvis råd om hva de skulle gjøre med den lei fyren der oppe i treet. Da de hadde stått en stund og nikket med hodene og knurret, gikk den største av dem bort til treet mitt, slengte snabelen rundt stammen og rev det med rot opp av jorda i ett eneste rykk. Treet falt overende, og jeg ble liggende på bakken. Nå er det ute med meg, tenkte jeg. Men da hendte det noe merkelig. Elefanten som hadde revet treet overende, løftet meg med snabelen opp på ryggen sin og travet så av sted med meg. Hele flokken fulgte etter; det var en tramping så bakken skalv. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro om denne reisen; men da den hadde vart en stund, kom vi til en åpen plass inne i villskogen, med høye, gamle trær og tette busker rundt på alle kanter. Lederelefanten stanset, og de andre også. Så løftet den meg ned på bakken, som her var full av bein og elefanttenner i hauger, pekte med snabelen på elfenbenshaugene og holdt den deretter opp i været, som for å true og advare meg. En liten stund etter dro hele flokken av sted igjen og lot meg stå alene. Jeg skjønte nå at denne ensomme lysningen var elefantenes gravplass, og at de nå frivillig, for å slippe å bli drept, tilbød meg den rikdommen som ellers kunne ha kostet dem livet. Her var det i årrekker hopet opp tenner til en verdi av flere millioner gullstykker. Jeg tenkte straks på herren min og skyndte meg til byen for å fortelle ham om funnet mitt. Han ble så glad at han straks ga meg friheten, og sverget på at jeg skulle få halvparten av rikdommen vi hadde funnet. Denne mengden elfenben fraktet vi hjem de nærmeste dagene på en lang rekke elefanter. Jeg solgte min del og fikk seks millioner gullstykker for den. Så rik hadde jeg aldri vært før. Jeg kjøpte nå et skip og førte flere tenner og gull om bord. Så tok jeg farvel med kjøpmannen og heiste seil. Etter en langsom, men ellers lykkelig ferd kom jeg fram til Balsora og leide der kameler til å føre godset mitt opp til Bagdad. Da jeg hadde gjemt rikdommen min trygt, gikk jeg til kalifen, ga ham brevet fra kongen i Serendib og fortalte ham om reisen min. Han har alltid siden vært en nådig herre og en god venn for meg. Nå gjør jeg ingen sjøferder mer, men vil holde meg i ro her hjemme den tiden jeg har igjen å leve.»

Slik endte Sindbad fortellingen sin, og deretter spurte han sidemannen sin, sjaueren Jussuf: «Si meg nå, min venn, misunner du meg fremdeles rikdommen min?» Til svar kastet Jussuf seg ned for Sindbads føtter og kysset hånden hans. «Nei, herre!» ropte han, «du har i sannhet fortjent lykken din ved all den nød og møye du har gjennomgått. Gid Allah må gi deg mange dager og velsigne din alderdom!» Dermed ville arbeidsmannen takke for seg og gå; men Sindbad ba ham bli. «Jeg vet nå,» sa han, «at du har et godt og trofast hjerte. Jeg har sett sorg i ansiktet ditt når du hørte om alle de farer og all den nød jeg har vært i, og sett gleden din hver gang jeg fortalte om lykken min. Siden du har tatt så inderlig del i skjebnen min, har jeg blitt glad i deg, og for å vise deg at jeg også til gjengjeld har medfølelse med deg i dine sorger, tilbyr jeg deg nå å bo i huset mitt sammen med barna dine. De skal ha det her som om de var mine egne, og du skal være min venn og bror.» Jussuf kunne i begynnelsen ikke fatte denne lykken; men da han skjønte at Sindbad mente det helt alvorlig med å ta ham og barna hans til seg og sørge for dem, ble han så glad at han gråt av glede og omfavnet velgjøreren sin med mange takknemlige ord. Samme dag flyttet Jussuf og barna hans til Sindbads hus, og der levde de siden alle sine dager. Sindbad følte seg i sitt hjerte rikt lønnet for denne gode og menneskekjærlige gjerningen. Jussuf var en bra mann som satte pris på sin uventede lykke og var til stor glede for velgjøreren sin, og Sindbad ble barn igjen med de små barna, og hans største moro var å sitte og fortelle dem om de eventyrlige ferdene sine.

Her ender fortellingen om Sindbad sjøfareren.