De seks tjenere

I gamle dager levde det en gammel dronning som var en trollkvinne. Hun hadde den aller vakreste datteren under solen, men den gamle tenkte bare på hvordan hun skulle lokke mennesker i ulykke, og når det kom en frier, sa hun at den som ville ha datteren hennes, måtte også utføre det som hun påla ham eller dø. Blenda av jomfruens skjønnhet lovet mange dette, men de kunne ikke utføre det som den gamle påla dem, og da var det ingen nåde - de måtte knele ned og hodet ble hugget av dem.

Nå hendte det også at en kongesønn fikk høre snakk om jomfruens store skjønnhet, og han sa til faren sin: «Kjære far, la meg dra dit, jeg vil fri til henne.»

«Det tillater jeg aldri,» svarte kongen, «kommer du dit, så blir det din død.»

Da ble kongesønnen sengeliggende og dødssyk og han lå i syv år, og ingen lege kunne hjelpe ham. Da faren så at det allikevel ville være forbi med ham, sa han med tungt hjerte til ham: «Dra av sted og prøv lykken, for jeg vet ellers ingen måte å redde deg på.»

Da sønnen hørte dette, sto han opp fra sengen og ble frisk og ga seg glad på veien.

Da han kom ridende gjennom en skog, så han langt borte noe stort ligge på jorden, og da han nærmet seg, kunne han se at det var magen på et menneske som hadde lagt seg der, men magen hans så ut som et lite berg. Da den tykke så den reisende, reiste han seg opp og sa til ham: «Trenger du en tjener, så ta meg i din tjeneste.»

Men kongesønnen sa: «Hva skulle jeg vel med en så tykk mann?»

«Å,» sa den tykke, «det betyr ingenting, når jeg virkelig anstrenger meg, blir jeg tre tusen ganger så tykk.»

«Hvis det er slik,» sa kongesønnen, «så kan jeg bruke deg, kom og følg med meg.»

Da fulgte den tykke med kongesønnen, og da de var reist en mil, traff de på en annen som lå på jorden med øret ned i gresset.

«Hva gjør du her?» sa kongesønnen.

«Jeg lytter,» svarte mannen.

«Hva lytter du etter?»

«Jeg lytter etter hva som går for seg i verden, for jeg hører alt, ja jeg hører til og med gresset gro.»

«Si meg,» sa kongesønnen, «hva hører du i den gamle dronningens gård, hun som har den skjønne datteren?»

«Jeg hører sverdet suse, det hugger hodet av en frier.»

Kongesønnen sa: «Deg kan jeg bruke, kom og følg med meg.»

Så dro de videre, og da de var kommet et stykke frem, så de et par føtter ligge der, ja et stykke av beina så de også, men enden kunne de ikke se. Men da de var kommet et godt stykke frem, så de kroppen og endelig også hodet.

«Ei,» sa kongesønnen, «hva er du for en lang skjelm?»

«Å,» sa den lange, «det har ingenting å bety, når jeg strekker meg helt ut, er jeg tre tusen ganger høyere enn det største berget på jorden. Jeg vil gjerne tjene deg, hvis du vil ha meg i din tjeneste.»

«Følg med,» sa kongesønnen, «deg kan jeg bruke.»

De dro videre og fant en mann sittende ved veien som var bundet for øynene. Kongesønnen sa til ham: «Er du blind, eller har du svake øyne, så du ikke kan tåle lyset?»

«Nei,» svarte mannen, «jeg tør ikke ta bindet av, for det jeg ser på med øynene mine, det går i stykker, så stor kraft er det i dem. Kan det være deg til noen nytte, så vil jeg gjerne tjene deg.»

«Følg med,» sa kongesønnen, «jeg kan bruke deg.»

De dro videre og traff en mann som lå midt i solsteken og han skalv og frøs over hele kroppen, så ikke et lem sto stille på ham.

«Hvordan kan du nå fryse slik,» sa kongesønnen, «når solen steker så?»

«Å,» svarte mannen, «jo varmere det er, desto mer fryser jeg, ja jeg fryser så at frosten går meg gjennom marg og ben, og jo kaldere det er, desto varmere blir jeg, og midt i isen kan jeg ikke holde det ut for varme, og midt i ilden kan jeg ikke holde det ut for kulde.»

«Du er en underlig kar,» sa kongesønnen, «men hvis du vil tjene meg, så følg med.»

Så dro de videre og så en mann stå der som strakk hals og så seg omkring utover alle berg.

Da sa kongesønnen: «Hva ser du så ivrig etter?»

Mannen svarte: «Jeg har så klare øyne at jeg kan se utover alle skoger og marker, daler og berg og gjennom hele verden.»

Kongesønnen sa: «Vil du, så følg med meg, for en slik kar manglet jeg ennå.»

Nå dro kongesønnen med de seks tjenerne sine inn i byen hvor den skjønne og farlige jomfruen levde. Han gikk til den gamle dronningen og sa: «Hvis du vil gi meg datteren din, skal jeg utføre alt du pålegger meg.»

«Ja,» svarte heksa, «jeg vil gi deg tre ting å utføre. Hvis du kan utføre dem alle tre, så skal du bli mannen til datteren min.»

Prinsen spurte da: «Hva er det jeg først skal utføre?»

«Du skal bringe meg den ringen tilbake som jeg har mistet i det røde havet.»

Da gikk kongesønnen hjem til tjenerne sine og sa: «Den første tingen er ikke lett, det skal hentes en ring opp av det røde havet, se nå til å få tak i den.»

Da sa han med de klare øynene: «Jeg vil se hvor den ligger,» og han stirret ned i havet og sa: «Der ligger den ved siden av en stein.»

«Den skulle det ikke være noen sak å ta opp,» sa den lange, «bare jeg kunne se den.»

«Å, jeg skal nok hjelpe deg!» ropte den tykke, la seg ned med munnen i havet, lot bølgene løpe inn og drakk hele havet opp, så det ble så tørt på bunnen som en eng. Nå bøyde den lange seg litt og tok ringen opp med den ene hånden.

Da ble kongesønnen glad og kom med ringen til den gamle. Hun så med forundring på den og sa: «Ja, det er den riktige, den tingen har du utført. Men nå kommer det en annen. På engen foran slottet mitt beiter tre hundre fete okser, dem må du ete opp med hud og hår og ben og horn, og nede i kjelleren ligger tre hundre fat vin, dem må du drikke attpå, og hvis det blir et gran igjen av oksene eller en dråpe av vinen, så har du forbrutt livet ditt.»

Kongesønnen sa: «Må jeg ikke be noen gjester med? Å spise alene smaker meg ikke.»

Den gamle lo hånlig og svarte: «En kan du be, så du kan ha selskap, men ikke flere.»

Da gikk kongesønnen til tjenerne sine og sa til den tykke: «I dag skal du være gjesten min og for en gangs skyld ete deg skikkelig mett.» Og den tykke gjorde seg klar og åt de tre hundre oksene så det ikke var et hår igjen og spurte om det ikke var mer enn den lille frokosten. Og vinen drakk han også ut av fatene uten å behøve glass, og han drakk den ut til siste dråpe.

Da måltidet var til ende, gikk kongesønnen til den gamle og sa at nå hadde han utført det. Hun undret seg og sa: «Så langt har ingen kommet før deg, men det er en ting igjen,» og hun tenkte: «Jeg skal nok få deg, du skal ikke beholde hodet ditt.» Så sa hun: «I kveld kommer jeg med datteren min til deg i kammeret ditt og legger henne i armene dine, og dere kan ligge sammen der, men vokt deg at du ikke sovner. Klokka tolv kommer jeg, og hvis hun da ikke lenger er i armene dine, er det ute med deg.»

«Å,» tenkte kongesønnen, «det er en lett sak, jeg skal nok være våken,» men han kalte likevel på tjenerne sine, fortalte dem hva den gamle hadde sagt og sa: «Hvem vet hva for en list det stikker under. Det er best å være forsiktig, hold vakt og sørg for at jomfruen ikke igjen kommer ut av kammeret mitt.»

Da det ble natt, kom den gamle med datteren sin og førte henne i kongesønnens armer og så la den lange seg i en ring omkring dem begge to, og den tykke stilte seg foran døren så ingen levende sjel kunne komme inn. De satt der begge og jomfruen sa ikke et eneste ord, men månen skinte gjennom vinduet på ansiktet hennes så han kunne se den vidunderlige skjønnheten hennes. Han gjorde ikke annet enn å se på henne og var full av glede og kjærlighet, og øynene hans ble ikke trette. Dette varte like til klokka elleve, da falt det ved den gamles kunster en trolldom over dem alle så de ikke kunne holde seg våkne, men sovnet, og i samme øyeblikk var også jomfruen borte.

Nå sov de hardt til klokka manglet et kvarter på tolv, da var det forbi med trolldommen og de våknet alle igjen.

«Hvilken ulykke,» ropte kongesønnen, «nå er jeg fortapt!»

De tro tjenerne begynte å klage, men den som hørte så godt, sa: «Vær rolig litt, jeg vil lytte etter.» Han lyttet et øyeblikk og så sa han: «Hun sitter i et berg tre hundre mil herfra og klager over skjebnen sin. Nå kan du hjelpe, Langben, hvis du strekker deg helt opp, så er du der med et par skritt.»

«Ja,» svarte den lange, «men han med de skarpe øynene må følge med for at vi kan sprenge berget.»

Da tok den lange ham med de tilbundne øynene opp, og i kortere tid enn man åpner en hånd var de ved det forheksede berget. Straks tok den lange bindet av den andres øyne, og med det samme han så på berget, sprang det i tusen stykker. Da tok den lange jomfruen på armen, bar henne i et øyeblikk tilbake, kom igjen og hentet kameraten sin, og innen klokka slo tolv satt de der alle igjen som før og var i godt humør.

Da klokka slo tolv, listet den gamle trollkjerringa seg frem med et hånlig ansikt, som om hun ville si: «Nå er han min,» og hun trodde ikke annet enn at datteren hennes satt tre hundre mil borte i berget. Men da hun kom inn og så datteren sin i kongesønnens armer, kvakk hun og sa: «Det er en som kan mer enn jeg,» men hun turde ikke innvende noe og måtte love ham jomfruen, men hun hvisket henne i øret: «Det er en skam for deg at han har vunnet på den måten med hjelp av tjenerne sine, og du ikke kan velge deg en mann etter ditt eget sinn.»

Nå hadde jomfruen virkelig så stolt et hjerte at hun ble ergerlig over det, og den neste morgenen lot hun kjøre tre hundre favner ved sammen og sa til kongesønnen: «De tre tingene min mor påla deg har du vel utført, men hvis du vil gifte deg med meg, må du enten selv sette deg midt inne i vedhaugen, sette fyr på og utholde ilden, eller også få en annen til å gjøre det.»

Nå tenkte hun: Selv om tjenerne hans er villige til å gjøre alt for ham, vil likevel ingen av dem la seg brenne opp, og av kjærlighet til henne ville han nå selv sette seg der, og så var hun fri.

Men da tjenerne hørte det, sa de: «Vi har alle gjort noe, men frysepinnen har ikke gjort noe,» og så satte de ham opp på vedhaugen og satte fyr på.

Da slo ilden opp og brente i tre dager til all veden var brent opp, og da den sluknet, sto Frysepinnen midt inne i asken og skalv som et aspeløv og sa: «Slik har jeg aldri frosset i alle mine levedager, og hvis det hadde vart lenger, hadde jeg blitt til is.»

Nå var det ikke flere utflukter å finne. Den skjønne jomfruen måtte gifte seg med kongesønnen, men da de reiste til kirken, sa den gamle: «Jeg kan aldri tillate det,» og så sendte hun krigsfolk etter dem som skulle hugge ned alt de traff på og bringe datteren tilbake til henne.

Men han som hørte så godt hadde spisset ørene og hørt alt den gamle sa, og han fortalte det til den tykke. Han spyttet et par ganger bak vognen så det ble et stort vann som krigsfolkene ble liggende i og druknet.

Da de ikke kom tilbake, sendte den gamle ryttere i harnisk etter dem, men han som hørte så godt hørte dem komme og tok bindet fra øynene på den hvasøyde. Han så litt skarpt på fiendene, da sprang de i stykker som glass.

Nå reiste de uforstyrret videre, og da de var viet i kirken, tok de seks tjenerne avskjed og sa: «Vi vil nå reise videre ut i verden og prøve lykken.»

En halv mil fra slottet var en landsby. Der gikk en gjeter og gjette svin. Da de kom dit, sa kongesønnen til kona si: «Vet du egentlig hvem jeg er? Jeg er ikke noen kongesønn, men bare en gjeter, og den som går der og gjeter, er faren min, og nå må vi to også hjelpe ham å gjete.»

Så steg han av med henne og gikk inn i et vertshus og sa hemmelig til vertshusfolkene at de om natten skulle ta de kongelige klærne bort. Da hun våknet om morgenen hadde hun ingen klær, og vertinnen ga henne en gammel kjole, et par ullstrømper, og lot som det var en stor gave og sa: «Hadde det ikke vært for mannen din, så hadde jeg ikke gitt deg det.»

Da trodde hun at han virkelig var en svingjeter, og hun gjette svinene sammen med ham og sa: «Jeg har fortjent det, fordi jeg var så stolt.»

Dette varte i åtte dager, da kunne hun ikke lenger holde det ut, for føttene hennes var blitt såre. Da kom det noen folk som spurte henne om hun visste hvem mannen hennes egentlig var.

«Ja,» svarte hun, «han er en gjeter, og nå er han gått ut for å drive litt handel.»

Men de sa: «Følg med oss, så vil vi føre deg til ham,» og nå førte de henne til slottet, og da de kom inn i salen, sto mannen hennes der i kongeklær, men hun kjente ham ikke før han falt henne om halsen, kysset henne og sa: «Jeg har lidd så mye for deg, derfor skulle du også lide noe for min skyld.»

Først nå ble bryllupet holdt skikkelig høytidelig, og den som har fortalt dette, skulle ønske at han også hadde vært med der.