De tre håndverkssvennene

Tre håndverkssvenner var blitt enige om at de alltid skulle vandre sammen og arbeide i en by. Men en gang var det ikke mer arbeid å få, så de hadde ikke noe å leve av.

Da sa den ene: «Hva skal vi ta oss til? Sammen kan vi ikke bli lenger. Dette skal være den siste byen hvor vi er sammen. Kan vi ikke finne noe arbeid her, så vil vi avtale med oldermannen at vi skriver til ham hvor vi oppholder oss, så den ene kan få høre fra den andre, og så vil vi skilles.»

Det syntes også de andre var det beste. Mens de snakket om dette, kom det en rikt kledd mann bort til dem og spurte hvem de var.

«Vi er håndverkssvenner som søker arbeid, og hittil har vi holdt oss sammen, men nå vil vi skilles fordi vi ikke kan finne noe arbeid mer.»

«Å, det har ingen nød,» sa mannen, «hvis dere vil gjøre det som jeg sier, så skal det verken mangle dere penger eller arbeid, ja dere skal bli store herrer og kjøre i vogn.»

Den ene sa: «Ja, hvis det ikke er til skade for vår sjel og salighet, så kan vi nok gjøre det.»

«Nei,» svarte mannen, «med det har jeg ingenting å bestille.»

Men den andre hadde sett føttene hans, og da han merket at han hadde en hestefot og en menneskefot, ville han ikke ha noe med ham å bestille. Men djevelen sa: «Vær rolig, det er ikke sjelene deres jeg er ute etter, men en annens, som allerede halvveis er min.»

Da de var trygge på det, gikk de med på det, og djevelen sa hva han krevde. Den første skulle på alle spørsmål svare: «Alle vi tre.» Den andre: «For penger.» Den tredje: «Og det var rett!» Det skulle de alltid si, den ene etter den andre, men ellers skulle de ikke si et ord, og hvis de brøt dette, skulle hvert øre forsvinne, men så lenge de holdt seg til det, skulle de alltid ha lommene fulle.

Til å begynne med ga han dem straks så mye penger som de kunne bære, og ba dem gå til byen og ta inn på vertshuset. De tok inn der. Verten kom dem i møte og spurte: «Vil dere ha noe å spise?»

Den første svarte: «Alle vi tre.»

«Ja,» sa verten, «det mener jeg også.»

Den andre: «For penger.»

«Det forstår seg,» sa verten.

Den tredje: «Og det var rett!»

«Ja vist er det rett,» sa verten.

De fikk god mat og drikke og ble godt oppvartet, men da de hadde spist, måtte de betale, og verten kom til den ene med regningen. Han sa: «Alle vi tre.» Den andre: «For penger.» Den tredje: «Og det var rett.»

«Ja vist er det rett,» sa verten, «alle tre betaler, og uten penger kan jeg ikke la noen få noe.» Men de betalte enda mer enn han hadde forlangt.

Gjestene så det og sa: «De folkene må være gale.»

«Ja, det er de nok,» sa verten, «for de er ikke riktig kloke.»

De ble en lang tid på vertshuset og sa aldri annet enn: «Alle vi tre, for penger, det var rett.» Men de så og visste alt som foregikk i vertshuset.

Nå hendte det seg en gang at det kom en stor kjøpmann med mange penger. Han sa: «Herr vert, vær så snill å gjemme pengene mine for meg, for ellers kan de tre gale håndverkssvennene stjele dem fra meg.»

Verten gjorde det, men da han bar pengeskrinet inn i stua si, kjente han at den var tung og full av gull og penger. Så ga han håndverkerne en seng nedenunder, men kjøpmannen fikk et eget rom ovenpå.

Da det ble midnatt og verten tenkte at de sov alle sammen, kom han og kona hans med en øks og slo den rike kjøpmannen i hjel, og da de hadde fullført mordet, la de seg igjen til å sove.

Da det ble dag, ble det et stort spektakel. Kjøpmannen lå død i sengen og svømte i blod. Alle gjestene kom sammen og verten sa: «Det har de tre gale håndverkerne gjort.»

Gjestene bekreftet det og sa: «Det kan ikke ha vært noen andre.»

Men verten lot dem hente og sa til dem: «Har dere drept kjøpmannen?»

«Alle vi tre,» sa den første.

«For penger,» sa den andre.

«Og det var rett!» sa den tredje.

«Der kan dere høre,» sa verten, «de tilstår det selv.»

Så ble de satt i fengsel og skulle dømmes. Da de så at det ble alvor, ble de likevel redde, men om natten kom djevelen til dem og sa: «La meg nå se at dere holder ut én dag til og ikke spiller bort lykken deres, så skal det ikke krummes et hår på hodet deres.»

Neste morgen ble de brakt til retten. Da sa dommeren: «Er dere morderne?»

«Alle vi tre.»

«Hvorfor har dere slått kjøpmannen i hjel?»

«For penger.»

«Kjeltringer,» sa dommeren, «er dere ikke redde for synden?»

«Og det var rett.»

«De har tilstått og er attpåtil gjenstridige,» sa dommeren, «la dem straks dø.»

De ble ført ut, og verten måtte tre inn i kretsen med dem. Da de allerede var kommet opp på stillaset og skarpretteren sto med dratt sverd, kom det plutselig en vogn med fire blodrøde hester for, og den kjørte så gnistene sprutet av steinene, og ut av vinduet vinket det med et hvitt lommetørkle.

Da sa skarpretteren: «Der kommer nåde,» og ut av vognen ble det også ropt: «Nåde, nåde!»

Da kom djevelen ut, prektig kledd som en fornem herre og sa: «Dere tre er uskyldige, nå kan dere snakke, si hva dere har sett og hørt.»

Da sa den eldste: «Vi har ikke drept kjøpmannen, men der inne i ringen står morderen,» og han pekte på verten, «og hvis dere går ned i kjelleren hans, så kan dere finne enda mange flere som han har tatt livet av.»

Da sendte dommeren folkene sine dit, og de fant det slik som håndverkerne hadde sagt, og da disse hadde fortalt dommeren det, lot han hodet hugge av verten.

Da sa djevelen til de tre: «Nå har jeg den sjelen jeg ville ha, men dere er frie og har penger nok for hele livet.»