Den unge kjempen

En bondemann hadde en sønn som bare var en tomme lang, og han ble heller ikke større; for i mange år vokste han ikke så mye som et hårstrå. En gang ville bonden gå ut på jordet og pløye, da sa den lille: «Far, jeg vil være med ut.» «Nei,» sa faren, «det er best du blir hjemme, der ute duger du ikke til noe, og jeg kunne dessuten miste deg.» Da begynte tommeliten å gråte, og for å få ro måtte faren ta ham med. Han puttet ham da i lomma, og da han var kommet ut på jordet, satte han ham i et furutre. Mens han satt der, kom det ned fra berget en stor kjempe. «Ser du den store busemannen der,» sa faren, som ville skremme den lille så han skulle være rolig, «han kommer og tar deg.» Kjempen hadde lange bein, og da han hadde tatt noen få skritt, var han ved furua, tok tommeliten opp og gikk av sted med ham. Faren sto der og kunne ikke si et eneste ord av skrekk; han trodde han hadde mistet barnet sitt, og at han aldri skulle få se det mer.

Kjempen tok ham med seg, og han lot ham patte ved sitt bryst, og tommeliten vokste og ble stor og sterk som en kjempe, og da to år var gått, tok den gamle ham med i skogen for å prøve ham, og sa: «Finn deg nå en pisk.» Da var gutten allerede så sterk at han rev et ungt tre opp med rot. Men kjempen tenkte: det må bli bedre, og han tok ham med seg igjen og lot ham patte i to år til, og da han så tok ham med til skogen, rev han opp et veldig stort tre; men det var ikke nok for den gamle kjempen, og han lot ham patte i to år til; deretter gikk han med ham til skogen og sa: «Ta deg nå en ordentlig pisk.» Da rev gutten det tykkeste eiketreet opp av jorda så det knaket, og det var bare en lek for ham. Da den gamle kjempen så det, sa han: «Nå er det bra, nå er du utlært,» og han førte ham tilbake til den åkeren hvor han hadde tatt ham.

Faren gikk igjen og pløyde, da den unge kjempen kom og sa: «Ser du, far, hvor stor jeg er blitt? Jeg er sønnen din.» Da ble bonden redd og sa: «Nei, du er ikke sønnen min, gå din vei.» «Jo visst er jeg sønnen din, la meg få pløye, jeg kan gjøre det like godt som du.» «Nei, du er ikke sønnen min, og du kan heller ikke pløye, gå bare din vei.» Men fordi han var redd for den store mannen, slapp han plogen og gikk bort og satte seg et stykke derfra; da tok gutten tak i plogen og ville pløye, og han trykket bare litt på den med hånden, men trykket var så sterkt at plogen gikk dypt ned i jorda. Dette tålte ikke bonden å se på, og han ropte til ham: «Hvis du vil pløye, må du ikke trykke så hardt, for da blir det dårlig arbeid.» Men gutten spente fra hestene og spente seg selv for plogen og sa: «Gå bare hjem, far, og si til mor at hun skal koke et skikkelig fat mat, i mellomtiden skal jeg pløye åkeren.» Da gikk bonden hjem og ba kona si om et skikkelig fat mat, og hun kokte det også, men gutten pløyde en stor åker helt alene, og deretter spente han seg også for harven og harvet hele stykket. Da han var ferdig, gikk han til skogen og rev opp to eiketrær, la dem på nakken, og på hver ende la han en hest og en harv, og bar alt sammen hjem som en bunt strå.

Da han kom hjem til gården, kjente moren ham ikke og spurte: «Hvem er den forferdelig store mannen?» Bonden sa: «Det er sønnen vår.» Hun sa: «Nei, sønnen vår er det slett ikke, så stor en sønn har vi aldri hatt, vår var bitte liten, gå bare din vei, vi vil ikke vite av deg.» Men gutten tidde og gikk med hestene inn i stallen, ga dem høy og havre og ordnet alt, og da han var ferdig, gikk han inn i stua, satte seg på benken og sa: «Mor, nå har jeg lyst på litt mat, er den snart klar?» Da svarte hun ja, for hun torde ikke si ham imot, og bar inn to store, store fulle fat som hun og mannen kunne hatt nok av i åtte dager. Men han spiste alt opp alene og spurte etter mer. «Nei,» sa moren, «det var alt vi hadde.» «Det forslår ikke stort, det var bare en munnfull, jeg må ha mer.» Da gikk hun og satte en stor bryggekjele med en gris i over ilden, og da den var kokt, bar hun den inn. «Nå ja, det er da en munnfull,» sa han og spiste alt sammen opp alene, men det var langt fra nok.

Da sa han: «Far, jeg ser nok at jeg ikke blir mett hos deg; vil du skaffe meg en jernstav som er så sterk og tykk at jeg ikke kan brekke den over kneet, så skal jeg gå min vei igjen.» Da ble bonden glad, spente de to hestene sine for vognen og kjørte til smeden og hentet en stav som var så stor og tykk at de to hestene så vidt kunne trekke den. Men gutten tok den, satte den mot kneet og knekk! brakk han den midt av som en bønnestang. Faren spente fire hester for og hentet en stav som var så stor og tykk at de fire hestene knapt kunne trekke den. Den tok sønnen og knakk også den i to over kneet, og sa: «Far, den kan ikke hjelpe meg, du må spenne flere for og hente meg en sterkere stav.» Da spente faren åtte hester for og hentet en stav som var så stor og tykk at de åtte hestene knapt kunne trekke den. Da sønnen fikk den, brakk han riktignok et stykke av toppen, men han sa likevel: «Jeg ser, far, at du ikke kan skaffe meg noen stav, og jeg vil derfor gå min vei.»

Så gikk han og ga seg ut for å være smedsvenn. Han kom til en landsby, og der bodde en smed som var gjerrig og ikke unte noe menneske noe, men ville ha alt selv. Han gikk bort til ham i smia og spurte om han ikke trengte en smed. «Jo,» sa smeden og så på ham og tenkte: «Det er en skikkelig kar, han vil arbeide godt og gjøre seg fortjent til brødet sitt.» «Hvor stor lønn vil du ha?» «Lønn vil jeg ikke ha,» sa han, «men hver fjortende dag, når de andre svennene får lønnen sin, så vil jeg gi deg to slag som du må holde ut.» Dermed var den gjerrige godt fornøyd og tenkte å spare mange penger på det.

Neste morgen skulle den fremmede svennen først slå for mesteren, men da mesteren kommer med den glødende jernstangen og han gjør det første slaget, da flyr jernet i tusen stykker, og ambolten synker så dypt i jorda at de ikke kunne få den opp igjen. Da ble den gjerrige sint og sa: «Nei, deg kan jeg ikke bruke, du slår altfor hardt, hva vil du ha for det ene slaget?» Da sa han: «Jeg vil bare gi deg et ganske lite slag, ikke mer,» og nå løftet han foten og ga ham et spark så han fløy over fire høylass; deretter tok han den tykkeste jernstangen i smia som en stokk i hånden og gikk sin vei.

Da han hadde gått et stykke, kom han til en amtmanns gård og spurte amtmannen om han ikke trengte en gårdskar. «Jo,» sa amtmannen; han kunne nok trenge en slik, for han så ut til å være en skikkelig kar som nok orket et løft, og så spurte han hvor mye han ville ha i lønn om året. Til det svarte han at han ikke ville ha noen lønn, men hvert år ville gi ham tre slag som han måtte tåle. Det var amtmannen godt fornøyd med, for han var også en slik gjerrigknark.

Neste morgen skulle karene til skogs, og de andre var allerede oppe mens han ennå lå i senga. Da ropte en av dem til ham: «Stå nå opp, nå er det på tide at vi kommer oss til skogen, og du må bli med.» «Å,» sa han surt, «gå bare, jeg kommer likevel tilbake før dere.» Da gikk de til amtmannen og fortalte ham at gårdsgutten ennå lå i senga og ikke ville kjøre med til skogen. Amtmannen sa at de skulle vekke ham en gang til og be ham spenne for hestene. Men gårdskaren sa som før: «Gå bare, jeg kommer likevel før dere.» Så ble han liggende i to timer til; da sto han endelig opp, men hentet seg først to skjepper erter på stabburet, kokte dem og spiste dem i ro og fred, og da det var gjort, gikk han og spente for hestene og kjørte til skogen.

Like før skogen var det en hulvei som han måtte igjennom; først kjørte han vognen fram, så lot han hestene stå stille, gikk bak vognen og tok store trær som han la tvers over veien, så det ble et stort gjerde som ingen hest kunne komme igjennom. Da han kom til skogen, kjørte de andre ut av den med fulle vogner og ville hjem, da sa han til dem: «Kjør bare, jeg kommer likevel hjem før dere.» Men han kjørte bare et lite stykke inn i skogen og rev to av de aller største trærne opp av jorda, dem lesste han på vognen, og så snudde han.

Da han kom til gjerdet, sto de andre der ennå og kunne ikke komme igjennom; da sa han: «Der ser dere, hadde dere ventet på meg, så var dere kommet like tidlig hjem og kunne dessuten ha sovet et par timer.» Nå ville han kjøre videre, men de fire hestene hans klarte ikke å arbeide seg igjennom; da spente han dem fra, la dem oppå vognen, spente seg selv for og trakk alt igjennom som om det hadde vært en fjær. Da han var på den andre siden, sa han til de andre: «Ser dere nå at jeg kom fram før dere?» Og så kjørte han av sted, og de andre måtte bli igjen.

Da han kom hjem til gården, tok han et tre i hånden, viste amtmannen det og sa: «Er det ikke et pent stykke favneved?» Da sa amtmannen til kona si: «Karen er bra; selv om han sover litt lenger, er han likevel kommet tilbake før de andre.»

Nå tjente han amtmannen i syv år; da de var gått, og de andre fikk lønnen sin, sa han at nå ville han også gjerne ha sin lønn. Men amtmannen var redd for at slagene skulle bli for drøye, og ba pent om å slippe dem; han ville heller selv være gårdsgutt, så kunne gutten bli amtmann. «Nei,» sa han, «amtmann vil jeg ikke være, jeg er gårdsgutt og vil være det, men jeg vil gi deg det vi er blitt enige om.» Amtmannen hadde gjerne gitt ham alt han eide for å slippe, men det hjalp ikke, gutten sa nei til alt. Da visste ikke amtmannen noen råd og ba om fjorten dagers utsettelse; den fikk han også.

Amtmannen kalte sammen alle skriverne sine for at de skulle gi ham et godt råd; de tenkte seg lenge om, og til slutt sa de at de måtte drepe gutten. Amtmannen skulle la frakte store møllesteiner til brønnen og så befale gutten å stige ned og gjøre brønnen ren, og når han var kommet ned, skulle de kaste møllesteinene i hodet på ham. Dette rådet likte amtmannen, og alt ble ordnet slik at det ble satt store møllesteiner rundt brønnen.

Da gårdsgutten sto nede i brønnen, rullet de steinene ned, og de falt i vannet så det sprutet høyt opp. Da trodde de sikkert at hodet hans var knust, men han ropte: «Jag nå hønsene bort fra brønnen, de sparker i sanden der oppe og kaster den i øynene mine, så jeg ikke kan se.» Da ropte amtmannen: «Hysj, hysj,» og lot som han jaget hønsene bort. Da gårdsgutten var ferdig, steg han opp og sa: «Se her, for et fint halsbånd jeg har,» det var møllesteinene som han bar rundt halsen.

Da amtmannen så dette, ble han redd igjen, for gårdsgutten ville nå gi ham lønnen sin; da ba han igjen om fjorten dagers utsettelse og lot skriverne sine komme sammen. De ga ham til slutt det rådet at han skulle sende gutten til den forheksede mølla og la ham male korn om natten, for derfra var ennå ikke noe menneske kommet levende ut neste morgen. Dette likte amtmannen, og om kvelden sa han til ham at han skulle dra til mølla med ti tønner korn og male det om natten, for de trengte det.

Da gikk gutten på stabburet og tok fire tønner i den høyre lomma, fire i den venstre, og åtte tok han i en sekk som han hang over skulderen, så halvparten lå på brystet og halvparten på ryggen, og slik gikk han til den forheksede mølla. Men mølleren sa til ham at om dagen kunne han godt male, men ikke om natten, for da var mølla forhekset, og det hadde ennå ikke gått noen inn der som ikke var funnet død morgenen etter. Men gårdsgutten sa: «Jeg skal nok klare meg, gå du bare og legg deg på ditt grønne øre.»

Så gikk han inn i mølla og helte ut kornet, og da klokka slo elleve, gikk han inn i møllestua og satte seg på benken. Da han hadde sittet der en stund, åpnet døra seg plutselig, og inn kom et stort, stort bord, og på bordet kom det vin og stek og mye god mat, som av seg selv, for det var ingen som satte det fram. Deretter rykket stolene fram, og likevel var det ingen folk der, men plutselig så han fingrer som holdt på med kniver og gafler og la mat på tallerkenene, men ellers kunne han ikke se noe.

Nå var han sulten og så maten, og derfor satte han seg til bordet, spiste med og lot det smake godt. Men da han var mett og de andre også hadde tømt fatene sine, hørte han tydelig at alle lysene ble blåst ut på en gang, og da det var bekmørkt, fikk han noe som var akkurat som en ørefik i fjeset; da sa han: «Hvis jeg får en sånn til, så gir jeg den tilbake med renter.» Og da han så fikk en til, ga han en tilbake som ikke var svakere. Slik gikk det hele natten; han lot seg ikke skremme og betalte ærlig med drøye slag for det han fikk; ved daggry hørte alt opp.

Da mølleren var stått opp, ville han se til ham, og han undret seg over at han ennå levde. Da sa gårdsgutten: «Jeg har fått varme ørefiker, men jeg har betalt dem med like varme, og dessuten har jeg spist meg god og mett.» Mølleren ble glad og sa at nå var mølla fri for trolldommen, og han ville gjerne gi ham mange penger i belønning. Men han sa: «Penger vil jeg ikke ha, jeg har nok likevel.» Så tok han melet sitt på ryggen, gikk hjem og sa til amtmannen at han hadde gjort ærendet sitt, og nå ville han også ha lønnen sin.

Da amtmannen hørte dette, ble han redd for alvor og visste ikke sin arme råd; han gikk fram og tilbake i stua så svetten trillet nedover pannen. Så åpnet han vinduet for å få litt frisk luft, men før han visste ordet av det, hadde gårdsgutten gitt ham et slag så han fløy gjennom vinduet ut i lufta, lenger og lenger, til ingen kunne se ham mer.

Da sa gårdsgutten til amtmannens frue at hun måtte ta det andre slaget, men hun sa: «Akk nei! akk nei! jeg kan ikke holde det ut,» og så åpnet hun et vindu, fordi svetten trillet nedover pannen hennes. Da ga han henne også et slag, så hun fløy ut mye høyere enn mannen, og han ropte opp til henne: «Kom ned til meg.» Men hun ropte: «Kom du opp til meg, jeg kan ikke komme ned til deg.» Slik svevde de i lufta, og den ene kunne ikke komme til den andre, og om de svever der ennå, det vet jeg ikke, men den unge kjempen tok jernstaven sin og gikk sin vei.