Nattergalen og blindsnoken

Det var en gang en nattergal og en blindsnok, de hadde hver bare ett øye og levde lenge sammen i et hus i fred og enighet. Men en dag ble nattergalen budt i bryllup, da sa den til blindsnoken: «Jeg er budt til bryllup og vil ikke gjerne gå slik av sted med ett øye, vær så snill og lån meg ditt, jeg skal gi det tilbake i morgen,» og blindsnoken gjorde det.

Men neste morgen, da nattergalen var kommet hjem, syntes den så godt om å ha to øyne i hodet så den kunne se til begge sider, at den ikke ville gi den stakkars blindsnoken det lånte øyet tilbake. Da svor blindsnoken at han ville hevne seg på den og på barna og barnebarna dens. «Gå bare,» sa nattergalen, «og prøv du:

Jeg bygger mitt rede i høye linde, så høyt, så høyt, så høyt, så høyt, så du aldri vil det finne.»

Siden den tid har alle nattergaler to øyne og alle blindsnoker ingen øyne. Men hvor nattergalen bygger rede, der bor også nede i buskene en blindsnok, og den prøver alltid å krype opp for å bore hull i eggene til fienden sin og suge dem ut.