Kvernen som står og maler på havets bunn
Kvernen som står og maler på havets bunn
En gang i gamle, gamle dager var det to brødre, den ene var rik og den andre fattig. Da julekvelden kom, hadde den fattige ikke en smule i huset, verken pålegg eller brød, og så gikk han til bror sin og ba ham om litt til jul i Guds navn. Det var vel ikke første gangen broren hadde måttet gi ham; men nøye var han alltid, og ikke ble han videre glad i ham nå heller.
«Vil du gjøre det jeg ber deg, skal du få en hel fleskeskinke,» sa han.
Det lovte den fattige straks, og takka til.
«Der har du den. Reis så bent til helvete!» sa den rike, og kasta fleskeskinken bort til ham.
«Ja, det jeg har lovet, får jeg holde,» sa den andre, han tok skinken og la av sted.
Han gikk og han gikk, hele dagen, og i mørkninga kom han et sted hvor det lyste så gildt. «Her skal du se det er,» tenkte mannen med skinken. Ute i vedskjulet sto en gammel mann med langt hvitt skjegg og hugg juleved.
«God kveld!» sa han med fleskeskinken.
«God kveld igjen! Hvor skal du hen så sent?» sa mannen.
«Jeg skal nok til helvete, hvis jeg er på rett vei,» svarte den fattige.
«Jo, du har gått riktig nok, det er her,» sa den gamle mannen. «Når du kommer inn, vil de alle kjøpe fleskeskinken din, for flesk er sjelden mat i helvete; men du skal ikke selge den, med mindre du får den håndkvernen som står bak døra, for den. Når du så kommer ut igjen, skal jeg lære deg å stille kvernen, den er nyttig til noe av hvert den.»
Ja, han med skinken takka for god retledning, og banka på hos fanden.
Da han kom inn, gikk det som den gamle mannen hadde sagt; alle djevlene, både store og små, flokket seg omkring ham som maur om en makk, og den ene bød den andre over på fleskeskinken. «Riktignok skulle kjerringa og jeg hatt den til julekveldsmat, men siden dere er så oppsatt på den, får jeg vel sagtens overlate den,» sa mannen. «Men skal jeg selge den, vil jeg ha den håndkvernen som står bak døra der borte.» Den ville fanden nødig være av med, og tinga og pruta med mannen; men han ble ved sitt, og så måtte fanden ut med den.
Da mannen kom ut i gården, spurte han den gamle vedhuggeren hvordan han skulle stille kvernen, og da han hadde lært det, sa han takk for seg, og la hjemetter det forteste han kunne; men likevel kom han ikke hjem før klokka slo tolv julenatten.
«Men hvor i all verden blir det av deg da?» sa kjerringa. «Her har jeg sittet time ut og time inn og hipa og venta, og har ikke så mye som to pinner å legge i kors under julegrøtgryda.»
«Å jeg kunne ikke før komme, jeg hadde noe av hvert å gå etter, og lang vei hadde jeg også. Men nå skal du se!» sa mannen, han satte kvernen på bordet, og ba den først male lys, så duk, og så mat og øl og alt som godt var, til julekveldskost, og etter hvert som han sa fram, så malte kvernen.
Kjerringa korsa seg den ene gangen etter den andre, og ville vite hvor mannen hadde fått kvernen fra, men det ville han ikke ut med; «det får være det samme hvor jeg har fått den; du ser kvernen er god, og kvernvatnet fryser ikke,» sa mannen. Så malte han mat og drikke og alle gode ting til julen, og tredje dag ba han til seg vennene sine, da ville han ha gjestebud.
Da den rike broren så alt det som var i gjestebudsgården, ble han både harm og vill, for han kunne ikke unne bror sin noe. «Om julekvelden var han så nødig at han kom til meg og ba om litt i Guds navn, og nå gjør han et lag som om han skulle være både greve og konge,» sa han.
«Men hvor i hede helvete har du fått all rikdommen din fra, du?» sa han til broren.
«Bak døra,» sa han som eide kvernen, han brydde seg ikke om å gjøre ham noe regnskap for det, han.
Men utpå kvelden, da han hadde fått litt i hodet, kunne han ikke berge seg, da kom han fram med kvernen. «Der ser du den som har skaffet meg all rikdommen!» sa han, og så lot han kvernen male både det ene og det andre.
Da broren så det, ville han endelig ha kvernen, og langt om lenge skulle han da også få den, men tre hundre daler måtte han gi for den, og så skulle den andre beholde den til slåttonna1; «for har jeg hatt den så lenge, kan jeg ha malt opp mat for mange år,» tenkte han. I den tid kan en nok vite kvernen ikke ble rusten, og da slåttonna kom, fikk broren den; men den andre hadde vel vokta seg for å lære ham å stille den.
Det var om kvelden at den rike fikk kvernen hjem til seg, og om morgenen ba han kjerringa gå ut og breie etter slåttekarene2; «han skulle selv lage til dugurden3 i dag,» sa han.
Da det led mot dugurstid, satte han kvernen på kjøkkenbordet. «Mal sild og velling, og det både fort og vel!» sa mannen. Og kvernen til å male sild og velling, først alle fat og traug fulle, og siden ut over hele kjøkkengulvet. Mannen fikla og stelte og skulle få kvernen til å stanse, men hvordan han snudde og fingra på den, så holdt kvernen på, og om litt nådde vellinga så høyt at mannen var på å drukne. Så rev han opp stuedøra, men det varte ikke lenge før kvernen hadde malt full stua også, og det var med nød og neppe at mannen fikk fatt i dørklinken nede i vellingflommen. Da han fikk opp døra, ble han ikke lenge i stua; han satte ut, og sild og velling etter ham, så det fossa ut over både gård og jorder.
Nå syntes kjerringa, som var ute og bredde høy, at det tok for lang tid før dugurden ble ferdig. «Om ikke mannen roper hjem, får vi gå likevel; han kan vel ikke stort med å koke vellinga, jeg får vel hjelpe ham,» sa kona til slåttefolka. Ja, de begynte å rusle hjemetter. Men da de kom oppover bakkene et stykke, møtte de sild og velling og brød, fór og slang om hverandre, og mannen selv foran flommen.
«Gid det var hundre vommer4 på hver av dere! Men pass dere, så dere ikke drukner i dugursvellinga,» skrek mannen, han satte forbi dem, som om den slemme var i hælene på ham, og nedetter dit hvor broren bodde. Ham ba han for Guds skyld ta igjen kvernen, og det på øyeblikket; «maler den en time til, så forgår hele bygda av sild og velling,» sa han. Men broren ville slett ikke ta den, før den andre betalte ham tre hundre daler til, og det måtte han da.
Nå hadde den fattige både penger og kvern, og så varte det ikke lenge før han fikk seg opp en gård, mye gildere enn den broren bodde i; med kvernen malte han opp så mye gull at han kledde den med gullplater, og gården lå tett ved havkanten, så det lyste og skinte av den langt ut over fjorden.
Alle de som seila forbi der, skulle nå innom og besøke den rike mannen i gullgården, og alle så ville de se den artige kvernen, for den gikk det ord av både vidt og bredt, og det var ingen som ikke hadde hørt snakk om den.
Langt om lenge kom det også en skipper som ville se kvernen; han spurte om den kunne male salt. «Jo, den kunne male salt da!» sa han som eide den. Og da skipperen hørte det, ville han med nød og makt ha kvernen, den fikk koste hva den ville; for hadde han den, tenkte han, så slapp han å seile langt bort over sjø og barer etter saltladninga. I begynnelsen ville mannen ikke være av med den, men skipperen både tigga og ba, og til slutt solgte han den og fikk mange, mange tusen daler for den.
Da skipperen hadde fått kvernen på ryggen, stansa han ikke lenge der, for han var redd mannen skulle betanke seg; å spørre hvordan han skulle stille den, hadde han nå slett ikke tid til, han satte ned på skuta det forteste han kunne, og da han kom et stykke ut på sjøen, fikk han kvernen opp. «Mal salt, og det både fort og vel!» sa skipperen. Ja, kvernen til å male salt, og det så det spruta. Da skipperen hadde fått skuta fullt, ville han stanse kvernen, men hvordan han bar seg at, og hvordan han stelte på den, så malte kvernen like fort, og salthaugen vokste høyere og høyere, og til slutt så sank skuta.
Der står kvernen på havets bunn og maler den dag i dag, og derfor er det sjøen er salt.