Presten og klokkeren
Presten og klokkeren
Det var engang en prest som var slik en børste1 at han skreik langt unna, når han så noen kom kjørende i møte med seg på allfarveien: «Av veien, av veien, her kommer selve presten!»
En gang han fór slik og bar seg, møtte han kongen. «Av veien, av veien!» skreik han langt borte. Men kongen kjørte som han kjørte han, og reiste fram, så den gangen måtte presten vike hesten sin, og da kongen kom jevnsides med ham, sa han: «I morgen skal du møte meg på slottet, og kan du ikke løse tre spørsmål jeg vil gi deg, skal du miste både kappe og krave for ditt hovmod.»
Det var annet slag enn presten var vant til. Hauke og skråle og bære seg verre enn ulik, det kunne han; men spørsmål og svar var ikke hans far2.
Så reiste han til klokkeren, som hadde ord for å være bedre i kappen enn presten var. Til ham sa han at han ikke hadde lyst til å reise, for «en gap kan spørre mer enn ti vise kan svare,» sa han, og så fikk han klokkeren til å fare i stedet for seg.
Ja, klokkeren reiste, og kom til slottet med prestens kappe og krave på.
Der tok kongen imot ham ute i svalen både med krone og spir, og var så gild at det lyste og lavde3 av ham.
«Nå, er du der?» sa kongen.
«Ja, han var da det, det var sikkert nok.»
«Si meg nå først,» sa kongen, «hvor langt er det fra øster til vester?»
«Det er en dagsreise det,» sa klokkeren.
«Hvordan, hvordan det?» sa kongen.
«Joho, sola går opp i øster og ned i vester, og det gjør den lett på en dag,» sa klokkeren.
«Ja, ja,» sa kongen. «Men si meg nå,» sa han, «hva mener du vel jeg er verdt, slik som du ser meg her?»
«Å, Kristus ble taksert for tretti sølvpenger, så jeg tør vel ikke sette deg høyere enn til tjueni,» sa klokkeren.
«Nå, nå!» sa kongen. «Siden du er så klok på alle slag, så si meg hva det er jeg tenker nå?»
«Å, du tenker vel det er presten som står for deg, men skam få meg, tenker du ikke feil, for det er klokkeren,» sa han.
«Nå, så reis — hjem med deg, og vær du prest og la ham bli klokker,» sa kongen, og så ble det.
