Tyrihans som fikk kongsdatteren til å le
Tyrihans som fikk kongsdatteren til å le
Det var engang en konge som hadde en datter, og hun var så deilig at hun var navnspurt1 både vidt og bredt; men hun var så alvorlig av seg at hun aldri kunne le, og så var hun så stor på det at hun sa nei til alle dem som kom og fridde til henne, og ikke ville hun ha noen, om de var aldri så gilde, enten det var prinser eller herremenn. Kongen var kjed av dette for lenge siden og syntes at hun kunne gifte seg, hun som andre; hun hadde ikke noe å vente på; hun var gammel nok, og rikere ble hun ikke heller, for halve riket skulle hun ha, det var morsarven hennes.
Så lot han lyse på kirkebakken både fort og snart at den som kunne få datteren hans til å le, han skulle ha henne og det halve kongeriket. Men var det noen som prøvde seg og ikke kunne få henne til, skulle de skjære tre røde remmer av ryggen hans og strø salt i, og det er sikkert at det ble mange såre rygger i det kongeriket. Det kom farende friere både fra sør og fra nord og fra øst og fra vest, og trodde det ikke var noen sak å få en kongsdatter til å le. Og rare karer var det også som kom. Men alle de abefantene2 som var, og alle de abefyntene3 de gjorde, så var kongsdatteren like stø og alvorlig, hun.
Tett ved kongsgården bodde det en mann som hadde tre sønner. De fikk også spurt at kongen hadde lyst at den som kunne få kongsdatteren til å le, skulle få henne og halve kongeriket.
Den eldste ville i veien først; så strøk han av gårde, og da han kom til kongsgården, sa han til kongen at han nok ville friste å få kongsdatteren til å le.
«Ja, det er vel nok,» sa kongen, «men det nytter nok lite, min mann, for det har vært så mange her som har prøvd seg; min datter er så sorgfull at det ikke nytter, og jeg ville nødig at flere skulle komme i ulykke.»
Men han mente det nok skulle nytte. Det kunne ikke være noen farlig sak å få en kongsdatter til å le for ham, for de hadde ledd så mange ganger av ham, både fornemme og simple, da han tjente soldat og ekserserte under Nils fløymann4. — Så la han ut på tråkken, utenfor vinduet til kongsdatteren, og begynte å eksersere etter Nils fløymann. Men det hjalp ikke. Kongsdatteren var like stø og alvorlig. Så tok de ham og skar tre brede, røde remmer av ryggen hans, og sendte ham hjem.
Da han vel var kommet hjem, ville den andre sønnen i veien. Han var skolemester, og en underlig figur til kar var det. Han var lavhalt, og det så det forslog. Et øyeblikk var han liten som en gutunge, men når han reiste seg på det lange beinet sitt, ble han stor og lang som et troll. Og til å legge ut var han riktig svær.
Da han kom til kongsgården og sa at han ville få kongsdatteren til å le, syntes kongen at det ikke kunne være så dumt å prøve; «men Gud trøste deg, får du henne ikke til,» sa kongen; «remmene skjærer vi bredere for hver som prøver seg.»
Skoleholderen strøk ut på tråkken; der stilte han seg opp utenfor vinduet til kongsdatteren, og han preiket og messet etter syv prester og leste og sang etter syv klokkere, som hadde vært i bygda der. Kongen lo av skolemesteren, så han måtte holde seg i svalstolpen, og kongsdatteren holdt på å dra på smilet, men så var hun like stø og alvorlig igjen, og så gikk det ikke bedre med Pål skolemester enn det var gått med Per soldat — for Per og Pål het de, må vite. — De tok ham og skar tre røde remmer av ryggen hans, strødde salt i, og så sendte de ham hjem igjen.
Så ville den yngste i veien, og det var Tyrihans. Men brødrene lo og gjønet av ham og viste ham de såre ryggene sine, og faren ville ikke gi ham lov, for han sa at det kunne da ikke nytte for ham som ikke hadde noe vett; han kunne jo ingenting, og han gjorde ingenting, han satt bare i peisen som en katte, og grov i aska og spikket tyristikker5. Men Tyrihans ga seg ikke, han gnålte og gnog så lenge at de ble kjed av gnålet hans, og til sist fikk han lov til å gå til kongsgården og friste lykken.
Da han kom til kongsgården, sa han ikke at han ville få kongsdatteren til å le, men han ba om han kunne få tjeneste der. Nei, de hadde ikke noen tjeneste for ham, men Tyrihans ga seg ikke for det; de kunne visst behøve en til å bære ved og vann til kokkejenta i en så stor gård, sa han; ja, det syntes kongen ikke kunne være så dumt, og han var vel kjed av gnålet hans, han og; så skulle Tyrihans få lov til å være der og bære ved og vann til kokkejenta til sist.
Da han skulle hente vann i bekken en dag, fikk han se en stor fisk, som sto under en gammel fururot, som vannet hadde skåret jorda bort fra; han satte bøtta si så sakte under fisken. Men da han skulle gå hjem til kongsgården, møtte han en gammel kjærring, som ledet en gullgås.
«God dag, bestemor!» sa Tyrihans. «Det var en ven fugl du har; og så gilde fjær da! — det lyser lang vei av den, — hadde en hatt en slik fjær, kunne en sluppet å spikke tyrilyser,» sa han.
Kjærringen syntes vel så godt om fisken Hans hadde i bøtta si, og sa at ville Hans gi henne fisken, skulle han få gullgåsa, og den var slik at når noen rørte ved den, ble han hengende fast, bare han sa: «Vil du være med, så heng på!»
«Ja, det byttet ville Tyrihans gjerne gjøre. Fugl er vel så bra som fisk,» sa han ved seg selv; «er den slik som du sier, kan jeg gjerne bruke den til fiskekrok,» sa han til kjærringen og var vel fornøyd med gåsa. Han hadde ikke gått langt, før han møtte en gammel kjærring. Da hun så den deilige gullgåsa, måtte hun bort og kramse på den. Hun gjorde seg så søt og lekker, og så ba hun Tyrihans om hun fikk lov til å klappe den deilige gullgåsa hans.
«Kan så,» sa Tyrihans, «men du får ikke nappe fjærene av den!»
I det samme hun klappet på fuglen, sa han:
«Vil du være med, så heng på!» Kjærringen slet og rev, men hun måtte henge med, enten hun ville eller ikke, og Tyrihans gikk framover, som om han var alene med gullgåsa. Da han hadde gått et stykke til, traff han en mann som hadde et horn i siden til kjærringen for et puss hun hadde gjort ham. Da han så at hun stred så hardt for å bli fri, og skjønte at hun satt så godt fast, syntes han at han trygt kunne gi henne en dult til takk for sist, og så spente han til kjærringen med den ene foten.
«Vil du være med, så heng på!» sa Tyrihans, og mannen måtte følge med og hinke på ett bein, enten han ville eller ikke, og hver gang han nappet og slet og ville løs, var det enda verre for ham, for da holdt han på å dumpe baklengs, rett som det var.
Nå gikk de et godt stykke, til de kom bort mot kongsgården. Der møtte de smeden til kongen; han skulle gå til smidja og hadde en stor smidjetang i hånda. Denne smeden var en lystig fyr, som alltid var full av galskap og skjelmsstykker, og da han så dette følget komme hoppende og hinkende, lo han først, så han sto tvekroket, men så sa han:
«Det er nok en ny gåseflokk prinsessen skal ha, det; skal tro hvem det er gasse, og hvem som er gås av dem? Det må vel være gassen han som rugger i forveien. Gås, gås, gås, gås, gås!» lokket han og kastet med hånda, som om han strødde korn for gjessene.
Men flokken stanset ikke — kjærringen og mannen så bare argt på smeden, fordi han gjorde narr av dem. — Så sa smeden: «Det skulle være artig å holde hele gåseflokken, så mange de er»; for han var en sterk mann, og så tok han tak med smidjetanga bak i enden på den gamle mannen, og mannen både skreik og vred seg, men Tyrihans sa:
«Vil du være med, så heng på!»
Så måtte smeden også med. Han slo nok bukt på ryggen, tok spenntak i bakken og ville løs, men det hjalp ikke, han satt så fast som om han var skrudd inn i det store skrustedet i smidja, og enten han ville eller ikke, måtte han danse med.
Da de kom fram mot kongsgården, for gårdshunden mot dem og gjødde, som om det var skrup6 eller langfant, og da kongsdatteren skulle se ut gjennom vinduet, hva som var på ferde, og fikk øye på dette fantefølget, satte hun i å le. Men Tyrihans var ikke fornøyd med det. «Bi litt, skal hun nok få latterdøra bedre opp!» sa han og gjorde en vending bak om kongsgården med følget sitt.
Da de kom forbi kjøkkenet, sto døra åpen, og kokken holdt på å stampe grøten, men da hun fikk se Tyrihans og flokken, kom hun farende ut i døra med tvaren7 i den ene hånda og en kokkeslev full av røykende grøt i den andre, og lo så hun ristet, og da hun fikk se at smeden var med, slo hun seg på låret og satte så i å storle. Men da hun hadde ledd riktig ut, syntes hun også at gullgåsa var så deilig at hun måtte klappe den.
«Tyrihans, Tyrihans!» skreik hun og kom løpende etter med grøtsleva i neven, «får jeg lov til å klappe den vene fuglen du har?»
«La henne heller klappe meg!» sa smeden.
«Kan så!» sa Tyrihans.
Men da kokken hørte det, ble hun sint. «Hva er det du sier!» skreik hun, og drev til smeden med grøtsleva.
«Vil du være med, så heng på!» sa Tyrihans; så satt hun fast, hun og så, og hvor mye hun skjente, og hvor mye hun slet og rev, og hvor vill hun var, måtte hun hinke med. Men da de kom utenfor vinduet til kongsdatteren, sto hun og ventet på dem, og da hun så de hadde fått kokken med, både med grøtslev og tvare, slo hun opp hele latterdøra og lo, så kongen måtte støtte henne. Så fikk Tyrihans prinsessen og det halve kongeriket, og bryllup holdt de, så det både hørtes og spurtes.