Gutten som skulle tjene tre år uten lønn

Det var en gang en fattig husmann, som hadde en eneste sønn; men han var så lat og uskikkelig, denne sønnen, han ville verken folke seg eller ta seg til noen verdens ting. Skal jeg ikke bli fødende på denne lange gutten, så må jeg ha ham så langt bort at ingen kjenner ham, tenkte faren ved seg selv; rømmer han da, så er det ikke så lett for ham å komme hjem igjen. Ja, mannen tok med seg sønnen sin og fór både vidt og bredt og bød ham fram som tjenestegutt; men det var ikke noen som ville ha ham.

Langt om lenge kom de til en riking, som hadde ord på seg for at han snudde skillingen syv ganger før han slapp den. Han skulle ta gutten til gårdsgutt, og der skulle han tjene i tre år uten lønn; men når de tre årene var ute, skulle mannen gå til byen to morgener og kjøpe det første han møtte, som var å få, og den tredje morgenen skulle gutten gå til byen og kjøpe det første som han møtte: det skulle han få i stedet for lønn. Ja, gutten tjente årene ut, og han skikket seg bedre enn noen kunne tenkt. Han var ikke av de beste gårdsgutta, det er sikkert nok; men husbonden var ikke av det beste slaget, han heller, for han lot ham gå der hele tiden med de samme klærne han hadde da han kom, så til sist var de ikke annet enn bot på bot og lapp på lapp.

Da mannen skulle i veien og kjøpe, la han ut i otta lenge før dag. «Dyre varer må sees i dagslys; de farer ikke på byveien så tidlig,» sa han ved seg selv; «dyrt nok kan det bli likevel, for det er på von og våge hva jeg finner.»

Den første han møtte på bygata, var en gammel kjerring, og hun bar en kurv med et lokk over. «Goddag, gamle mor,» sa mannen. «Goddag igjen, far,» sa kjerringa. «Hva har du i kurven din?» sa mannen. «Skulle du visst det?» sa kjerringa. «Jeg skulle så,» sa mannen, «for jeg skulle kjøpe det første jeg møtte.» «Ja vil du vite det, så kjøp!» sa kjerringa. «Hva koster det da?» sa mannen. Ja, fire skilling måtte hun ha, sa hun. Det var ikke så urimelig pris enda, syntes mannen; han fikk nok ta det da, sa han og løftet på lokket; det var en hundehvalp som lå nedi kurven.

Da mannen kom hjem fra byreisen, sto gutten på trappa og undret seg på hva han skulle få til lønn for det første året. «Er du alt hjemme igjen, husbond?» sa gutten. Ja, han var da det. «Hva kjøpte du da?» sa han. «Det ble skralt, det jeg kjøpte,» sa mannen; «jeg vet nesten ikke om jeg skal vise det fram; men jeg kjøpte det første som var å få, og det var en hundehvalp,» sa han. «Det skal du riktig ha takk for,» sa gutten, «hunder har jeg alltid likt så godt,» sa han.

Den andre morgenen gikk det ikke bedre. Mannen var ute i otta igjen, og han var ikke inne på bygata før han møtte kjerringa med kurven. «Goddag, gamlemor,» sa mannen. «Goddag igjen, far,» sa kjerringa. «Hva har du i kurven i dag?» spurte mannen. «Skulle du visst det, så kjøp!» sa kjerringa. «Hva koster det da?» sa mannen. Ja, det var fire skilling det, hun hadde ikke mer enn én pris hun. Hun fikk ha det da, sa mannen; det var vel å vente at han fikk noe som var bedre kjøp. Han løftet på lokket; så var det en kattunge den gangen.

Da han kom til gårds, sto gutten på trappa igjen og ventet og undret seg på hva han skulle få til lønn for det andre året. «Er du alt der, husbond?» sa gutten. Ja, han var da det. «Hva kjøpte du i dag da?» sa han. «Å, det ble verre og ikke bedre,» sa mannen; «men det var slik vi ble enige om; jeg kjøpte det første jeg møtte, og det var ikke annet enn denne kattungen,» sa han. «Du kunne aldri ha truffet det bedre,» sa gutten, «for katter har jeg alltid likt vel så godt som hunder,» sa han. «Det kom jeg ikke så ille fra enda; men det blir vel andre tider, når han skal i veien selv,» tenkte mannen.

Den tredje morgenen la gutten av sted, og som han kom inn på bygata, møtte han den samme gamle kjerringa med kurven på armen. «Godmorgen, gamlemor,» sa gutten. «Godmorgen igjen, gutten min,» sa kjerringa. «Hva har du i kurven din?» sa gutten. «Skulle du visst det, så kjøp!» sa kjerringa. «Vil du selge da?» sa gutten. Ja, det ville hun, og fire skilling skulle det koste. Det var godt kjøp, mente gutten, og han måtte ha det, for han skulle kjøpe det første han møtte som var til salgs. «Nå kan du ta hele stasen,» sa kjerringa, «både kurven og det som er i den; men se ikke på det før du kommer hjem, hører du det,» sa hun. Nei, han skulle ikke se på det, var det likt seg.

Men han gikk og undret seg og undret seg på hva det kunne være i kurven, og enten han ville eller ikke, så kunne han ikke berge seg for å løfte på lokket og glotte nedi. Med det samme smatt det ut gjennom gluggen en liten firfisle, og rant bortetter gata så fort at det hvein etter den — det var ikke noe annet i kurven. «Nei, vent litt og far ikke slik av sted, jeg har kjøpt deg jeg,» sa gutten. «Stikk meg i sporden, stikk meg i sporden!» ropte firfislen. Ja gutten var ikke sen til å springe etter og hogge tollekniven i sporden på den, akkurat som den ville smette inn i et hull i muren, og med det samme ble den omskapt til en kar, så gild og så vakker som den gildeste prins, og prins var det og.

«Nå har du reddet meg,» sa han; «for den kjerringa som du og husbonden din har handlet med, det er en trollkjerring, og hun har skapt meg om til firfisle og søskenbarna mine til hund og katt,» sa han. Det var artig, syntes gutten. «Ja,» sa prinsen, «nå var hun på veien og ville kaste oss til fjords og drepe oss; men kom det noen og ville kjøpe, så måtte hun selge oss for fire skilling stykket; slik var det bestemt, og så mye rådde far min over også. Nå skal du være med hjem til ham og få lønn for det du har gjort,» sa prinsen. «Det kan vel bli langt dit,» sa gutten. «Å, ikke så langt enda,» sa prinsen. «Der er det,» sa han og pekte på et stort berg borte på vidda.

De la i vei det forteste de kunne; men det var visst lenger enn det så ut til; for de kom ikke frem før det led langt på natt. Prinsen tok til å banke på. «Hvem er det som banker på min dør og øder min nattero?» sa det inne i berget; han hadde så sterk stemme at jorda skalv. «Å, lukk opp du, far, det er sønnen din som kommer hjem igjen,» sa prinsen.

Ja han lukket opp både fort og vel. «Jeg trodde nesten du lå på havets bunn,» sa gamlingen; «men du er ikke alene,» sa han. «Det er denne karen som har reddet meg,» sa prinsen; «jeg har bedt ham med hit, så du kan gi ham lønn for det.» Det skulle det nok bli råd til, mente kallen. «Nå får dere komme inn,» sa han; «dere kan trenge å hvile.»

Ja de gikk inn og satte seg, og kallen la på varmen et fang vedskier og et par store kubber, så det tok til å lue og lyse som av klar dag i hver krok, og hvor de så, var det gildere enn gildt. Slikt hadde gutten aldri sett før, og slik mat og drikke som gamlingen satte frem til dem, hadde han ikke smakt heller; og fat og brikker og støp og krus var av bare sølv og blanke gull alt sammen. De var ikke vonde å be, de karene; de spiste og de drakk og levde vel, og siden sov de til langt ut på den andre dagen.

Men gutten var ikke våken, før gamlingen kom med en morgendram til ham i et gullbeger. Da han så hadde rasket på seg fillene sine og matstellet seg, tok gamlingen ham med og viste ham omkring, så han kunne ta ut det han ville ha til lønn, for at han hadde reddet sønnen hans. Der var mye å se og mer å ta av, kan du tro.

«Hva vil du nå ha?» sa kongen. «Du kan få hva du vil; du ser det er nok å ta av,» sa han. Han fikk da tenke seg om litt og snakke med prinsen først, sa gutten. Ja, det skulle han få.

«Nå har du vel sett mye gildt?» sa prinsen. «Det var lik til det,» sa gutten, «men si meg hva jeg skal ta av all denne herligheta du,» sa han; «far din sier jeg skal få lov til å velge.» «Du skal ikke ta noe av alt det du har sett,» sa prinsen; «men han har en liten ring på fingeren sin, den skal du be om.»

Ja, han gjorde så, han ba om den lille ringen som satt på fingeren hans. «Det er det kjæreste jeg eier, det,» sa kongen, «men så er da sønnen min vel så kjær; du får ha den likevel. Vet du nå hva den duger til?» sa han. Nei det visste han ikke. «Når du har denne på fingeren, kan du få alt det du ønsker deg,» sa kongen.

Så takket gutten for seg, og kongen og prinsen ønsket ham lykke på reisen og ba ham passe godt på ringen.

Han var ikke kommet langt på veien, før han tenkte han fikk prøve hva ringen dugde til, og så ønsket han seg nye klær fullt opp; ikke før hadde han ønsket det, før de satt på ham. Og han var så gild og så blank som en nyslått toskilling. Så tenkte han: Det skulle være artig å spille far min et puss; han var nå ikke så grei han heller, den tid jeg var hjemme. Og så ønsket han at han skulle stå utenfor døra hos far sin så fillet som han var før, og med det samme så sto han der.

«Goddag, far, og takk for sist,» sa gutten. Men da faren fikk se han kom igjen enda mer fæl og fillet enn han reiste, satte han i å tute og bære seg ille: «Det er ikke råd med deg, når du ikke har tjent så mye som klær på kroppen, i all den tid du har vært borte,» sa han.

«Å, bær deg ikke så ille, du far,» sa gutten; «du skal ikke skue fanten på fillene. Nå skal du være talsmann og gå til kongens gård og fri til dattera hans for meg,» sa gutten.

«Å fy, å fy, det er jo til spott og spe!» sa far hans. Men gutten mente det var ramme alvor; han tok en bjørkekølle og jaget far sin helt inn i døra på kongsgården. Og der kom han stupende inn, like til kongen, med strie tårer.

«Nå, nå, hva er det på ferde med deg, mann min?» sa kongen; «har du lidd urett, så skal jeg se til å skaffe deg rett,» sa han. Nei, det hadde han ikke, sa mannen; men han hadde en sønn som han hadde stor sorg av; ikke kunne han få folk av ham, og nå kunne han ikke tro annet enn at han var gått fra det vesle vettet han hadde hatt og, sa han; «for nå fulgte han meg like til døra her i kongens gård med en stor bjørkekølle og truet meg til å begjære kongens datter til ham,» sa mannen. «Slå deg til ro, du mann,» sa kongen, «og be ham komme inn til meg, så får vi se hvordan vi kan bli forlik,» sa han.

Gutten drev inn til kongen, så fillene flaknet om ham. «Får jeg dattera di?» sa han. «Det var nå det vi skulle snakke om,» sa kongen. «Kanskje du ikke kan være tjent med henne, og kanskje hun ikke kan være tjent med deg heller,» sa han. Det kunne vel hende, mente gutten.

Så var det nylig kommet et stort skip fra utlandet, og det kunne de se fra vinduet i kongsgården. «Det er det samme,» sa kongen; «er du god for å gjøre et skip på en time eller to, som er maken til det som ligger der nede på fjorden og skinner så gildt, så skal du kanskje få henne,» sa han.

«Var det ikke verre?» sa gutten. Så gikk han ned til stranda og satte seg i en sandhaug, og da han hadde sittet der lenge nok, ønsket han at det skulle ligge et skip på fjorden fullt ferdig med master og seil og fulle greier, som var maken til det som lå der før. Rett som det var, så lå det der, og da kongen så det var to skip i stedet for ett, kom han ned på stranda og skulle ha greie på dette; da så han gutten sto ute i en båt med en kost, som om han skulle koste over flekker og jevne ut skjolder; men da han fikk se at kongen var innpå stranda, kastet han kosten og skrek: «Nå er skipet ferdig, får jeg dattera din nå?» «Det var nå det,» sa kongen; «du får vel prøve et stykke til først. Kan du bygge et slott, maken til slottet mitt, på en times tid eller to, så får vi se,» sa kongen.

«Ikke verre?» ropte gutten og strøk av sted. Da han hadde drevet omkring så lenge at det led mot slutten på tiden, så ønsket han at det skulle stå et slott maken til det som sto der før. Det var ikke lenge før det sto der, skal jeg tro, og det var ikke lenge heller før kongen kom både med dronningen og prinsessen og skulle se seg om i det nye slottet. Gutten sto der med kosten og kostet igjen han. «Her er slottet fiks og ferdig; får jeg henne nå?» skrek gutten.

«Det var nå det —» sa kongen. «Du får komme inn, så vi kan snakke om det,» sa han; for han skjønte at gutten kunne mer enn mat seg, og så gikk han og grundet på hvordan han skulle bli av med ham. Ja kongen gikk da foran, og så dronningen, og så kom kongsdattera nærmest foran gutten. Best som han gikk, ønsket gutten at han skulle være den vakreste i hele verda, og med det samme var han det. Da kongsdattera fikk se hvor vakker han var blitt med ett, dyttet hun til dronningen, og hun til kongen igjen, og da de hadde glant seg mett, så kunne de grant skjønne at han var mer enn det var lik til, da han kom dit i fillepelsen sin. Så la de opp til at prinsessen skulle fare fint fram, til hun fikk greiet ut hvordan det hadde seg med ham.

Ja, prinsessen gjorde seg nå så lekker og så blid som en smørjeske og tisket og smisket for gutten; hun kunne ikke være foruten ham verken dag eller natt. Da det led ut på den første kvelden da, så sa hun: «Siden vi skal ha hverandre, du og jeg, så har du vel ikke noe å skjule for meg, og du skjuler vel ikke for meg hvordan du har gjort alle disse gilde greiene heller.»

«Å ja,» sa gutten, «det skal du nok få vite siden; la oss bli mann og kone først, det haster ikke,» sa han. Den andre kvelden lå ikke kongsdattera riktig vel. Hun kunne nok skjønne, sa hun, at han ikke brydde seg stort om kjæresten sin, når han ikke ville si henne det hun ba om; og når han ikke ville gjøre henne til lags i så lite, så fikk det heller være med hele kjæresteskapet da.

Nå ble gutten helt ille til mote, og for at det skulle bli godt igjen, så sa han henne alt sammen. Hun var ikke sen med å fortelle det til kongen og dronningen; så la de opp hvordan hun skulle få ringen fra gutten, og siden mente de at det ikke skulle være vanskelig å bli kvitt ham.

Om kvelden kom kongsdattera med dvaledråper, og sa hun ville skjenke kjæresten sin en elskedrikk, for hun syntes ikke han var glad nok i henne, sa hun. Ja, han tenkte ikke på noe galt han, og så drakk han ut drikken, og med det samme sov han så hardt at de gjerne kunne ha revet ned huset over hodet på ham. Så tok prinsessen ringen av fingeren hans, satte den på sin, og ønsket at gutten skulle ligge på dyngen ute på gata så fillet og fantefæl som han var da han kom dit, og i stedet for ham ville hun ha den vakreste prins i verda. Det var så med det samme det. Da det led på, våknet gutten ute på dyngen; først trodde han bare det var en drøm; men da han kjente at ringen var borte, skjønte han hvordan det var gått til, og da ble han så fortvilt at han satte i vei og ville springe lukt på sjøen og drukne seg.

Med det samme møtte han katten som husbonden hans hadde kjøpt til ham. «Hvor skal du hen?» sa katten. «På sjøen og drukne meg,» sa gutten.

«Ikke gjør det,» sa katten. «Du skal nok få ringen igjen,» sa hun.

«Ja skal jeg det, så — — » sa gutten.

Katten tok i veien. Rett som det var, så møtte hun en rotte. «Nå tar jeg deg,» sa katten.

«Å, ikke gjør det,» sa rotta, «så skal du nok få ringen igjen.»

«Ja skal jeg det, så — — » sa katten.

Da de hadde kommet seg til kongsgården, løp rotta omkring og snuste og lurte der prinsessen og prinsen lå; til sist så fant hun et lite hull, som hun smatt inn igjennom. Så hørte hun at de snakket ennå, og hun kunne skjønne at prinsen hadde ringen på fingeren sin, for prinsessen sa: «Du passer vel ringen, venn min,» sa hun. «Pøh! — det kommer vel ingen hit inn gjennom murer og vegger etter den ringen!» sa prinsen; «men tror du ikke den er sikker på fingeren, så kan jeg ta den i munnen,» sa han.

Om en stund snudde han seg på ryggen og skulle til å sove; med det samme ville ringen fare i halsen på ham, og så hostet han, så den spratt ut og trillet bortetter gulvet. Vips — tok rotta og smatt ut med den til katten, som satt og lurte ved rottehullet.

Men i mellomtiden hadde kongen fått tak i gutten og satt ham inn i et stort tårn og dømt ham til døden, fordi han hadde drevet spott og spe med ham og hans datter, sa han, og der skulle han sitte til den dagen han skulle henrettes.

Mens katten holdt på å krype omkring og skulle prøve å luske seg inn i tårnet til gutten med ringen, kom det en ørn og slo klørne i den og fløy ut over sjøen med den; rett som det var, kom det en falk og kastet seg på ørna, så den slapp katten på sjøen; men da katten kjente det våte, ble den så redd at den slapp ringen og svømte til lands. Den hadde ikke ristet vannet av seg og pyntet seg, før den møtte hunden, som husbonden hadde kjøpt til gutten.

«Nei hvordan skal det bære i vei nå da?» sa katten og gråt og bar seg; «nå er ringen borte, og gutten vil de ta livet av,» sa hun.

«Jeg vet ikke jeg,» sa hunden; «men det vet jeg at det river og sliter i innmaten på meg, så det kunne ikke være verre, om den skulle vrenge seg,» sa den.

«Du skal se du har forspist deg,» sa katten.

«Jeg eter aldri mer enn jeg orker,» sa hunden, «og nå har jeg ikke spist annet enn en død fisk som lå i fjæra og fløt,» sa den.

«Kanskje fisken hadde svelget ringen,» sa katten, «og nå holder du vel på å sette livet til, du også, fordi du ikke kan fordøye gull,» sa hun.

«Kan hende det,» sa hunden; «så var det like godt å ta livet av meg først som sist; kanskje gutten kunne komme fra det da,» sa den.

«Å, ikke gjør det,» sa rotta — hun var også med —; «det skal ikke stor åpning til før jeg kommer inn, og er ringen der, så sant, skal jeg nok snuse den opp,» sa hun. Ja rotta smatt inn i hunden, og det var ikke lenge før hun kom ut igjen med ringen. Så la katten av sted til tårnet og krafset seg oppover til hun fant et hull som hun kunne få labben inn igjennom, og ga så gutten ringen igjen.

Han hadde ikke fått den på fingeren, før han ønsket at tårnet skulle revne, og med det samme sto han midt i døra og skjelte kongen og dronningen og kongsdattera ut for noe skarvepakk. Kongen var ikke sen til å rope sammen krigsmakten sin, og sa til dem at de skulle kringsette tårnet og ta gutten, det var det samme om de fikk ham død eller levende. Men gutten ønsket bare at hele soldatmakten skulle sitte til opp under armene i den store bløtmyra inne i fjellet, så hadde de kav nok med å komme opp igjen, de som ikke ble der. Da han så var ferdig med krigsmakten, tok han fatt på kongen, dronningen og kongsdattera igjen; han ønsket at de måtte bli sittende alle sine levedager i tårnet, der de hadde satt ham.

Så tok han landet og riket etter kongen. Hunden ble til prins og katten til prinsesse igjen, henne tok han og giftet seg med, og så drakk de bryllup og turte både vel og lenge.