Krambodgutten med gammelostlasten

Det var en gang en krambodgutt; han var så godt likt av alle der han var, at de syntes han var for god til å stå bak disken med alen og bismer. De ville hjelpe ham å få en ladning til å fare utenlands med, og så lot de ham velge selv hva han ville reise med. Han valgte gammelost, og dro til Tyrkia med den. Der solgte han den godt; men da han skulle på hjemveien, traff han to som hadde drept en mann, og det var ikke nok at de hadde drept ham i levende live, men de fór ille med liket etter at han var død. Han kunne ikke tåle å se på at de bar seg så stygt; så kjøpte han liket av dem og jord til for pengene sine, og begravde det.

Langt om lenge kom han lykkelig hjem, og det var både vel og ille; noen av dem som hadde hjulpet til og rustet ham ut, syntes han hadde gjort en god gjerning, men andre var misfornøyd over at han skulle kaste bort pengene sine slik. Men så ville de prøve om han ikke kunne gjøre det bedre en annen gang, og lot ham så velge en last til. Han tok samme lasten og reiste samme veien, og fikk den enda bedre betalt. Men da han kom på hjemveien, traff han to som hadde røvet en kongsdatter. De hadde satt sele på henne og holdt på å kjøre med henne; de hadde kledd henne av til beltestedet, og gikk en på hver side og pisket på. Gutten syntes synd på henne, for det var en deilig jomfru. Så spurte han om de ville selge henne. Ja, ville han veie henne opp med sølvpenger, skulle han få henne, og det ble ikke lang pruting; han betalte det de forlangte.

Langt om lenge kom han lykkelig hjem igjen. Men de som hadde rustet ham ut, ble så ute av seg over handelen hans at de bannlyste ham. Så måtte han reise over til England. Der holdt han seg i fire år med kjæresten sin. De levde av det at hun var mester til å slå kniplinger, som han solgte for to mark om dagen.

En dag traff han to som var uvenner, og den ene ville piske den andre opp, fordi han var skyldig ham halvannen mark. Dette syntes gutten var urimelig, og han betalte for ham.

En annen dag traff han to reisende som ga seg i snakk med ham og spurte om han hadde noe å selge. Han hadde ikke annet enn kniplinger, sa han. Ja, de ville kjøpe for tre mark, og spurte hvor han bodde, og satte en dag de skulle komme; på den dagen kom de også. Da de kom, var den ene bror til kongsdatteren, og den andre en som hun var trolovet med, en keisersønn. De fikk kniplingene som de hadde bestilt, og så ville de ha henne med seg hjem. Men hun ville ikke være med, med mindre de ville ta ham med og forsørge ham; for han som hadde frelst henne, ville hun ikke forlate, så lenge hun hadde liv. De måtte gå med på dette, ville de ha henne med.

Da de skulle ombord, gikk broren og søsteren først i båten; men da keisersønnen skulle uti, skjøv han fra land og slengte seg oppi, så gutten ble stående igjen. Skipet lå seilferdig, og seilte så snart de kom ombord. Men så kom han som han hadde betalt halvannen mark for, med båt, og reiste ombord med ham. Da ble kongsdatteren så glad at hun tok en gullring av fingeren sin og ga ham, og så skulle han ned i rommet der hun var.

De seilte i mange dager; så kom de til en ubebodd øy. Der ville de inn og se etter vilt, og så stelte de det slik at broren og nordmannen som hadde frelst livet til kongsdatteren, skulle gå på hver sin side av øya, og keisersønnen i midten; og da gutten var kommet så langt unna at de ikke så ham og han ikke dem, reiste de ombord, og så ble han gående igjen alene. Da visste han ingen annen råd enn at der måtte han være; og der ble han i syv år. Sin føde fikk han av et fruktbart tre som han fant, og da de syv år var omme, kom det en gammel mann og sa til ham: «I dag skal din kjæreste stå brud, de har ikke fått et ord av henne på de syv årene, siden hun skiltes fra deg; men enda vil keisersønnen gifte seg med henne, fordi han skjønner hun er vettig, og fordi hun er så rik.» Og så spør mannen om han ikke hadde lyst til å komme i bryllupet. Det kunne en vel skjønne at han hadde, mente gutten; men han fikk vel finne seg i å være der han var kommet. Men om en liten stund sto han i gården der bryllupet var. Nå ville han vite hva slags mann det var som hadde ført ham dit. «Han var ikke noe menneske,» sa han, «men en ånd; det var han som gutten hadde kjøpt og begravet i Tyrkia.»

Så ga han ham et glass og en flaske med drikke på, og sa at han skulle sende en inn med bud til kjøkkenmesteren, at han skulle komme ut til ham. «Først skal du slå i et glass og drikke selv,» sa han; «så skal du slå i et og skjenke kjøkkenmesteren, og så skal du slå i det tredje og sende inn til bruden; men først skal du ta ringen av fingeren din og legge i det glasset du sender henne.»

Da kjøkkenmesteren kom inn med skjenken, sa alle at hun ikke måtte drikke. Men kjøkkenmesteren sa: «Først drakk han, og så drakk jeg, så må vel hun trygt kunne drikke.» Da hun hadde drukket ut, kjente hun ringen som lå på bunnen av glasset, og ville ut, og da hun kom ut, kjente hun ham igjen, og tok ham om halsen og kysset ham, enda så skjeggete han var; for du kan vite, han hadde verken hatt kost eller kniv på skjegget sitt i syv år.

Men så kom kongen etter, og ville vite hva det var for slags kjærlighet som var mellom dem. De ble hentet inn i et rom og fortalte hvordan det hadde gått til fra først til sist. Så befalte kongen å hente barberer, som skulle skrape børstene av ham og fli ham, og skredder med ny staskledning, og så reiste kongen inn i bryllupsstuen og spurte brudgommen, denne keisersønnen, hvilken dom han ville felle over én som hadde stjålet liv og ære fra et menneske. Han svarte at slik en skarv først skulle henges i galgen, og siden skulle kroppen brennes. Han fikk den dommen han selv hadde felt, og krambodgutten ble gift med kongsdatteren og levde både lenge og lykkelig.

Så var jeg ikke lenger med, og jeg vet ikke hvordan det gikk; men det vet jeg at den som sist fortalte dette eventyret, lever den dag i dag, og det var Ole Olsen Hilli i Røldal.