Aladdin og den vidunderlige lampe

I Bagdad levde det en gang en skredder; han hadde en eneste sønn, som het Aladdin. Det var en doven fyr, og han kunne vel trengt juling både morgen, middag og kveld; men da han ikke fikk det, så ble han dag for dag mer doven og uskikkelig. Støtt og stadig rente han på gaten, lekte eller sloss med gateguttene og gjorde narr av gamle og skikkelige folk. Til slutt syntes faren det var for galt at gutten gikk og slang slik, og så ville han sette ham til et fast daglig arbeid. «Hør nå, Aladdin,» sa han til ham, «i morgen tar du fatt som læregutt i verkstedet hos meg, og nå råder jeg deg til å være flittig og skikkelig, for ellers skal du få smake alnen på ryggen.» Men Aladdin brydde seg ikke stort om denne advarselen; han løp igjen ut til kameratene sine, og kom ikke hjem før sent på kveld. Da han ville ut igjen neste morgen, passet faren på ham. «Stopp nå, gutten min!» sa han. «Opp på bordet med deg og til å sy!» Så måtte Aladdin opp på skredderbordet, fikk nål og tråd og saks; for nå skulle han ta fatt på farens håndverk. Alnen hang ved siden av ham; men hver gang faren hadde et ærend dit, ble det smått med svingen.

På denne måten gikk det et års tid; da ble faren syk og døde. Moren kunne nok skjønne at det aldri ville bli noen skikkelig skredder av Aladdin; derfor solgte hun verkstedet; hun fikk så mye for det at hun til nød kunne klare seg, og så begynte gutten igjen å drive omkring på gaten. Nå hadde han ikke faren å være redd for, og det moren sa, brydde han seg ikke om. Han var nå femten år gammel.

En morgen da han sprang omkring på gaten med noen kamerater, kom en gammel mann gående; han stanset og så på gutten. Særlig la han merke til Aladdin, og han tenkte straks: «Den gutten kan jeg bruke.» Han spurte seg for hos noen kjøpmenn, og da han hadde fått vite det han ville, tok han Aladdin til side og spurte ham om han ikke var sønn av skredderen Mustafa. «Jo,» svarte Aladdin, «men han døde for seks uker siden.» — «Å, nei, er han død!» sa gamlingen; «så kommer jeg for sent likevel, og får ikke se broren min, som jeg var så glad i. Jeg er din farbror, må du vite, og nå kommer jeg endelig tilbake til fødebyen min, etter mange år og mange lange reiser; her hadde jeg tenkt å leve resten av mine dager og dele min rikdom med min kjære bror. Jeg kjente deg igjen straks jeg fikk se deg; for du er så lik faren din som det ene øyet er likt det andre. I din alder var han også en like vakker gutt som du. Å nei, det var da tungt at jeg skulle miste ham!»

Så gråt han og omfavnet Aladdin, som ikke visste hva han skulle tenke; for hjemme hadde han aldri hørt snakk om noen farbror. «Lever moren din ennå, og hvor bor hun?» spurte mannen. Aladdin fortalte ham alt, og så ga mannen ham noen sølvpenger og sa: «Gi disse til moren din og be henne lage en god kveldsmat til deg. I ettermiddag kan du møte meg her, så vil jeg følge med deg hjem og hilse på moren din.» Aladdin var både glad og forundret, og løp straks hjem for å fortelle moren denne store nyheten.

Men gamlingen var ikke i slekt med Aladdin; han var en afrikansk trollmann, og han var kommet til Bagdad for å finne en stor skatt, som lå gjemt under jorden et stykke utenfor byen. Men det måtte han ha hjelp til, og han syntes gutten kunne passe til dette arbeidet.

I mellomtiden løp Aladdin hjem til moren sin og ropte: «Mor, nå har jeg fått en rik farbror; alle disse pengene har han gitt meg med hjem til deg.» Men moren visste ikke om at mannen hennes hadde hatt noen bror; hun ristet på hodet, og spurte Aladdin om han hadde stjålet pengene. «Hva galt jeg enn kan ha gjort,» svarte Aladdin, «stjålet har jeg aldri. Men som jeg sier deg, nå er farbror kommet; i kveld vil han være gjest hos oss, og nå må du stelle alt så godt som mulig.» Moren tenkte hun fikk vel gjøre som gutten sa, og laget i stand et godt måltid. Farbroren selv kunne vel gi henne greie på slektskapet, mente hun.

Om kvelden kom trollmannen, pyntet og fint kledd, sammen med Aladdin. «Hvor underlig å tenke seg,» sa han, «i denne stuen har min kjære bror Mustafa levd og strevd! Nei, hvor det gjør meg vondt, at jeg ikke fikk se ham igjen! Du må ikke undre deg, kjære svigerinne, om jeg ikke kan skjule min sorg.» Han gråt, og så måtte de to andre også gråte. Da de hadde tatt seg sammen igjen, fortalte trollmannen om reisene sine og alt han hadde opplevd, og diktet sammen en hel historie. «For førti år siden,» sa han, «dro jeg bort fra fødebyen min Bagdad og fra broren min Mustafa for å reise ut i den vide verden. Jeg har dratt på handelsferd gjennom India, syden og Persia, Egypt og Arabia, Kina og Tyrkia, og vunnet stor rikdom. Nå syntes jeg at jeg var rik nok, og så ville jeg leve resten av mine dager her i Bagdad, sammen med min kjære bror. Nå er jo han død; men du, kjære svigerinne, skal være meg en søster, og Aladdin skal være min sønn, og så må jeg få lov til å flytte inn her, for å leve og dø sammen med mine nærmeste slektninger.» Aladdin og moren hans var helt rørt, de omfavnet med smil og tårer sin gamle hjertensgode slektning, og Aladdin ropte: «Å ja, kjære, snille farbror, bli her hos oss! Å, vi skal ha det så hyggelig sammen!»

Så ble det slik at trollmannen skulle bo hos dem, og han lovet å sørge virkelig godt for Aladdin. En dag spurte han gutten om han ville være med ut til et sted hvor han visste det lå gjemt en stor skatt. Jo, det syntes Aladdin skulle bli morsomt, og så gikk de ut av byporten og langt ut på landet. Til slutt kom de til et lite dalføre med høye fjell på begge sider. «Her skal vi stanse,» sa trollmannen, «og har du nå manns mot og hjerte, så skal du få se ting som du aldri har drømt om, både gull og sølv og annen rikdom. Men du må i ett og alt gjøre som jeg sier deg.» Ja, mente Aladdin, det skulle han nok gjøre. Først måtte da gutten hente et fang riskvister. Dem tente trollmannen på, og så tok han opp av lommen et pulver, og strødde et par klyper av det på bålet. Da begynte det å sprake og frese, og en tykk, svart røyk steg til værs. Nå begynte trollmannen å mane, med underlige ord og lyder; så hørtes et sterkt tordenskrall, og så kom en glatt marmorhelle til syne i berget, med en tykk gullring til håndtak. «Løft nå opp den hellen!» sa trollmannen til Aladdin. «Tror du jeg orker å løfte en så tung stein da?» spurte gutten. «Bare prøv!» sa trollmannen, og da Aladdin skulle til å prøve, så løftet han steinen opp i ett eneste tak. Da hellen var borte, fikk Aladdin se en steintrapp, som bar dypt ned i en stor hule.

«Ser du nå!» sa trollmannen. «Dette gikk jo godt. La meg nå se at du ikke er redd, så skal det gå godt siden også, og da skal du bli rikere enn den rikeste konge på jorden. Se, her har du en ring; den skal du sette på fingeren, så kan du trygt gå ned i hulen; der kommer du til en dør, som du skal åpne, og så skal du bare gå rett fram, gjennom tre store saler. Der finner du tønner fulle av gull og sølv og annen rikdom; men dem må du likevel ikke røre; for mektige ånder holder vakt over dem, og tåler ikke at noen kommer dem for nær uten å ha rett til det. Og klærne dine må du holde godt inn til deg, så de ikke kommer til å røre ved noen ting, for ellers går det galt. Fra den tredje salen kommer du ut i en stor, herlig hage, full av de vakreste trær og frukter. Så går du rett fram til du kommer til et gulltempel med tretti sølvtrinn. På alteret der inne står en lampe og brenner. Det er bare en simpel blikklampe. Den skal du slukke, helle oljen ut og ta lampen med deg. Mist den ikke på tilbakeveien, men gjem den godt inne på brystet, så trenger du ikke være redd for noen ting. På tilbakeveien kan du ta med deg så mye du kan bære, av sølv og gull og av fruktene i hagen; alt det skal du få eie selv, når du bare lar meg få lampen.»

Aladdin gjorde alt som trollmannen sa. Han gikk inn i hulen, gjennom alle tre salene, uten å røre noe. Da han kom ut i hagen, var det lys dag der, akkurat som oppe på jorden; han kom til tempelet og gikk straks inn; der sto lampen og brente på alteret, som trollmannen hadde sagt. Han skjønte ikke hva farbroren ville med den usle blikklampen; han kunne jo kjøpe en like god i byen for noen få skilling, tenkte han. Men han gjemte den likevel inne på brystet, og så gikk han samme vei tilbake igjen. Nå tok han for seg av fruktene; grenene hang så fulle av dem at de nesten nådde bakken. Det var gule og grønne, blå, røde og hvite frukter, noen av dem lignet epler og pærer, andre plommer og ferskner, og alle var de klare som glass og skinte som stjerner. Aladdin bet i en av dem; den var hard som glass, og så trodde han de var av glass alle sammen; men det var de kosteligste edelstener, og hver eneste av dem var verdt mange millioner i penger. De gule var topaser, de grønne smaragder, de blå safirer og ametyster, de røde rubiner, de hvite perler og diamanter. Aladdin skjønte ikke hvor mye de var verdt, men fylte likevel lommene med noen av dem; for han tenkte at moren kunne ha lyst til å eie slik stas. En pose som han hadde tatt med seg, fylte han med gull og sølv, og så skyndte han seg tilbake til inngangen igjen.

Da han kom til trappen, syntes han det var rent mørkt, for det var jo så lyst der han kom fra, og det var ikke lett for ham å komme oppover trappen med alt det han bar på, og derfor ropte han opp til trollmannen at han skulle hjelpe ham opp. «Rekk meg bare lampen først!» svarte trollmannen. Men Aladdin var sta; han ville ikke gi fra seg lampen før han var vel oppe. «Kom med lampen!» ropte trollmannen. «Vil du ikke lystre din farbror? Har du ikke lovet å gjøre alt jeg sier?» Men Aladdin sto på sitt; han kunne vente, sa han, og så satte han seg ned på trappen. Da ble trollmannen sint, for han trodde Aladdin ville snyte ham for lampen, og så mumlet han noen ord og svinget tryllestaven. Straks falt steinhellen ned over åpningen, og Aladdin satt innestengt i den mørke hulen. Det nyttet ikke at han strevde av alle krefter for å få løftet opp steinen; han hørte trollmannen rope: «Nå kan du ha det så godt! Se nå hvor du finner noe å leve av, for dagens lys ser du aldri mer!» Dermed gikk trollmannen sin vei. Han hadde gransket i lange tider, i alle de trolldomsbøkene som fantes, og manet og grublet, til han endelig fant ut at i nærheten av Bagdad var en hule i jorden, og der fantes en lampe, som var slik, at den som eide den, var herre over de mektigste ånder. Selv kunne han ikke komme inn i hulen, for det kunne bare en som hadde et barnlig sinn og et godt hjerte, og så fikk han tak i Aladdin. Men nå ville han heller at gutten skulle dø i hulen, så ikke noen annen skulle få lampen i sin makt ved å lokke den fra ham. Gutten selv kunne ikke bruke den, mente han, når han ikke visste hva den var nyttig til. Men én ting syntes trollmannen var ergerlig, og det var at han hadde gitt Aladdin ringen, som var et mektig vern mot all slags fare.

Aladdin satt nå der nede i mørket; for da han ville gå tilbake til den nærmeste av salene, var døren låst. Nå visste han ikke hvordan han skulle komme ut; så satte han seg til å gråte i trappen, og da han hadde grått en stund, sovnet han. Da han våknet, var han så sulten at han ikke visste sin arme råd; han gråt og ropte og vred hendene, så fortvilt var han. Men slik kom han til å gni hardt på ringen, og straks ble det lyst omkring ham, som midt på dagen, og foran ham sto en kjempeskikkelse, så stor og veldig at Aladdin ble enda reddere enn før.

«Hva vil du, min herre og mester?» ropte ånden med mektig røst. «By over ringens ånder! Vi er dine slaver.» — «Kan du hjelpe meg ut herfra?» spurte Aladdin; det var ikke fritt for at han skalv i stemmen. «Bare by!» svarte ånden. «Så byr jeg deg å føre meg ut av hulen og sette meg utenfor byporten,» sa gutten. Straks grep ånden ham i de sterke armene sine, og før Aladdin visste ordet av det, sto han utenfor byporten. «Er det mer du vil?» spurte ånden. «Å nei, ikke nå,» svarte Aladdin; «men skulle jeg trenge deg, så skal jeg kalle på deg.» Så ble ånden borte med én gang.

Aladdin gikk hjem til moren, som hadde vært veldig redd for ham fordi han ble så lenge borte; og det første han ba om, var noe å spise. Det fikk han, og under måltidet fortalte han henne alt, og viste henne gullet og sølvet og alle de blanke fruktene han hadde med seg fra hulen. Moren slo hendene sammen av forundring over alt det sønnen kom frem med, enda hun ikke hadde mer greie enn han på hva steinene var verdt. «Denne lampen her,» sa han, «ville mannen så gjerne ha; men den er det jo ikke noe særlig ved. Jeg setter den opp på hyllen her i kroken.»

Så levde de en stund svært godt; men da det var slutt med gullet og sølvet, ble det smått for dem. Det de hadde arvet etter Mustafa, var for lenge siden gått med. Aladdin nevnte noe om å selge glassfruktene; men for dem ville de ikke få noe, mente moren; da var det bedre å prøve å selge lampen, sa hun, så fikk de vel mat for en dags tid. Men først ville hun gjøre den ren, og så begynte hun å skure på den med en fille og litt sand. Hun hadde så vidt begynt å skure før en ånd steg opp gjennom gulvet, så stor og veldig, at hun dånet av redsel.

«Hva byr du din slave?» ropte ånden med dundrende røst. Aladdin var nå vant med ånder; han tok lampen fra moren og sa: «Du får prøve å snakke spakere, ellers skremmer du jo livet av folk. La meg nå se at du kan la oss få et godt måltid mat.» — «Herre, jeg skal gjøre som du byr,» svarte ånden; «men jo hardere du gnir på lampen, desto høyere må jeg rope.» Så ble han borte et øyeblikk, og da han kom tilbake, dekket han opp på bordet med de kosteligste retter, i gull- og sølvskåler, og satte fram den fineste vin. Da moren kom til seg selv igjen, ble hun helt forundret over den herlige oppdekningen; men Aladdin ba henne bare ta for seg av rettene. Det var lampens ånd som hadde gitt dem alt sammen, sa han, og nå kunne han skjønne hvorfor trollmannen så gjerne ville få tak i lampen, for den hadde nok mange underlige egenskaper. Men moren sa hun ikke ville se den for sine øyne mer; den hadde jo nær tatt livet av henne. Ellers kunne han selge den eller beholde den, som han ville. Aladdin bar den da opp på loftet, men fikk moren til å love at hun ikke skulle si til noen levende sjel det som var hendt.

Dagen etter hadde de igjen ikke mat i huset, og Aladdin syntes ikke han kunne bry lampens ånd for ofte. Derfor tok han ett av sølvfatene og gikk med det til en kjøpmann som handlet med gamle saker. Aladdin visste ikke hvor mye det var verdt; men kjøpmannen så straks at fatet var av det fineste sølv. Så ville han prøve seg fram, hvor billig han kunne få det. «Hva skal du ha for det?» spurte han. «Så mye som det er verdt,» svarte Aladdin. Kjøpmannen bød ham en zekchin*). Det syntes gutten var godt og vel; han visste ikke at fatet var verdt tjue ganger så mye. Da zekchinen var brukt opp, skulle han gå til kjøpmannen med et annet fat; men på veien kom han til en gullsmed, som hadde sett ham gå med sølvfatet første gang. Han spurte Aladdin om han ville selge fatet, og om han ikke hadde solgt ett før. «Jo,» svarte Aladdin, og så fikk gullsmeden vite at han hadde solgt det første for en zekchin. «Da er du blitt godt snytt,» sa gullsmeden, som var et ærlig menneske. «Dette fatet her er i alle fall verdt sine seksti zekchiner mellom brødre. Har du flere av det slaget, så la meg få kjøpe dem.» Så solgte Aladdin til ham alt bordtøyet av sølv og gull han hadde, unntatt ett eneste sølvfat, og fikk i alt to tusen zekchiner av gullsmeden.

*) Østerlands mynt, omtrent 8 kroner.

Så rike hadde Aladdin og moren hans aldri vært, og de levde nå sorgfritt og hadde gode dager. Aladdin var nå ikke lenger så slusket som før; han søkte godt selskap, lærte både folkeskikk og annet som nyttig er, og da han var lærenem og en vakker ung mann, varte det ikke lenge før han fikk mange venner og ble godt likt overalt hvor han kom. Han var nå atten år gammel.

Så var det en dag han hørte en utroper på gaten kunngjøre et bud fra sultanen, at alle skulle holde seg hjemme og ikke komme på gaten en viss time på dagen, mens sultanens datter dro fra slottet med ternene sine for å gå i bad. Dette påbudet gjorde Aladdin svært nysgjerrig, og all hans lengsel og lyst gikk nå ut på å få se prinsessen. Så gikk han opp på loftet og gned på lampen. Ånden kom straks fram igjen. Han gjorde Aladdin usynlig og førte ham rett inn i stuen til Gulnare. Der satt hun blant jomfruene og ternene sine, og var så vakker at Aladdin aldri hadde tenkt seg at noen kvinne kunne være så fager. Han hadde god tid til å se på henne; men verken hun selv eller noen av de andre kunne se ham og ånden.

Da Aladdin kom hjem igjen, tenkte han bare på prinsessen, og til slutt sa han til moren at hun måtte gå til sultanen og fri til Gulnare for ham. Moren spurte om han var helt gal, siden han tenkte på slikt. «Dessuten,» sa hun, «kommer jeg opp på slottet for å snakke med sultanen uten å ha noen gave med, så blir jeg kastet på dør med det samme. Hvor skulle jeg vel få en gave fra som det passet seg å gi sultanen?»

Var det ikke annet i veien, mente Aladdin, så kunne hun jo ta med seg de vakre fruktene han hadde funnet i hulen; for nå hadde han fått vite at det var de kosteligste edelstener; dem skulle hun legge på det sølvfatet de hadde igjen, så tenkte han nok det var en så gild gave at sultanen knapt hadde fått maken noen gang. Dette syntes moren bare var galmannssnakk; men så lenge ba han henne, og sa at han ikke kunne leve uten prinsessen, at hun til slutt lovet å gå til sultanen for ham.

Da hun kom til slottet med knyttet som hun bar sølvfatet og fruktene i, var det fullt av folk med bønnskrifter og gaver som skulle ha sultanen i tale; hun ble da stående i en krok, til alle de andre var ferdige. Da fikk sultanen øye på henne, kalte henne til seg og spurte hva hun ville. Da hun fikk munnen på glid, ba hun at sultanen ikke måtte ta det ille opp, det hun nå kom for å snakke om. Og det var at sønnen hennes, Aladdin, var blitt så forelsket i Gulnare at han sa han ikke kunne leve uten henne. Hun var jo bare en simpel skredderenke, og hun syntes det var leit å komme til sultanen i et slikt ærende; men en gjør jo alt for sitt eget barn, og så ba hun om sultanen ville være så snill å ta imot en liten gave fra sønnen hennes. Sultanen var nokså vennlig, og ba henne vise fram det hun hadde i knyttet. Da han så edelstenene, slo han hendene sammen av glede og forundring, og ropte på storveziren sin: «Kom hit og se! Slike edelstener finnes det ikke maken til i mitt skattkammer, nei, ikke i hele mitt rike, og jeg kan ikke nekte for at en slik gave er den fagre Gulnare fullt verdig.»

Men dette likte ikke veziren; for han ville gjerne ha sønnen sin gift med prinsessen, og så sa han at all verden ville finne det helt urimelig om sultanen ga bort datteren sin til en skreddersønn for et fat med diamanter. Nei, mente sultanen, det ville han da heller ikke; men når han hadde fått en slik gave, kunne han ikke la kona gå uten håp, og så satte han fram et krav som han mente det var rent umulig for frieren å oppfylle. «Si til sønnen din,» sa han til henne, «at han skal få prinsessen til brud, hvis han sender meg femti gullkar fulle av slike frukter, og karene skal bæres av femti svarte og femti hvite slaver. Kan han ikke det, så blir det ikke noe av giftemålet.»

Kona ble svært motfallen da hun hørte dette. Men da Aladdin fikk vite det, mente han at det nok skulle la seg gjøre å oppfylle sultanens krav. Han gikk opp på loftet, gned på lampen, og da ånden viste seg, ba han ham skaffe til veie alt det som sultanen hadde krevd.

Det varte ikke lenge før ånden hadde alt sammen klart, og da sendte Aladdin moren av sted til slottet igjen. Da dette følget kom oppover gaten, måtte alle stanse og se på det; for maken til glans og rikdom hadde ingen sett i Bagdad før. De svarte slavene bar gullkarene på hodet; edelstenene var dekket med duker som var utsydd med sølv og gull; en hvit slave gikk ved siden av hver av de svarte, og alle var så vakre og rikt kledde at det lyste av dem. Vakten ved slottet trodde det var et følge av fremmede konger og sultaner, og kastet seg på kne; men de som kom, sa: «Vi er bare slaver; men vår mektige herre kommer senere, når hans tid er.» Da kona kom inn til sultanen med dette følget, ble han målløs av forundring, og nå kunne veziren heller ikke nekte at Aladdin hadde oppfylt kravet som var satt, og at sultanen nå måtte gi ham Gulnare til hustru.

Moren var sjeleglad da hun gikk hjem for å si til Aladdin at alt var gått etter ønske; men enda gladere ble Aladdin selv. Han gikk straks opp på loftet, gned på lampen, og ba ånden gjøre alt klart til frierferd og ikke spare på noen ting. Så førte ånden ham til et bad; her lyste alt av gull og marmor, og da de tjenende åndene hadde vasket Aladdin i det varme, velluktende vannet og salvet og pyntet ham, var han så vakker og frisk som en rose, og kledd i de fineste og kosteligste klær. «Min herre og mester,» sa ånden til ham, «utenfor porten står alt klart til ferden din. Det er tjue slaver, alle rikt pyntet, på snøhvite hester, og åtti kameler som bærer gaver av alle slags til sultanen og din brud. Din mor er også klar; hun sitter på en arabisk hest og har seks kvinner omkring seg som er rede til å tjene henne. Til deg selv står det sadlet en herlig stridshest, og et følge av tjenere venter på deg; de har punger fulle av gullstykker, som du kan la kaste ut til folket.»

«Du er en god og trofast ånd,» sa Aladdin, «og jeg takker deg for omsorgen din. Du kan snart vente å få enda mer å gjøre i min tjeneste.» — «Du har å by, jeg å lyde,» sa ånden, og så ble han borte.

I mellomtiden gikk ryktet om Aladdins rikdom og lykke over hele Bagdad, og det ble snart kjent at han skulle gifte seg med prinsessen. Dette syntes mange var utrolig; men utenfor hans hus samlet seg en mengde folk, som ville se hva som nå skulle gå for seg. Da han kom ut av huset, tok folkeskaren imot ham med høye hyllingsrop; for han var i den senere tid blitt godt kjent og likt av høye og lave i Bagdad, og alle ropte: «Leve prins Aladdin! Held og lykke følge ham!» Han hilste og takket til høyre og venstre, steg opp på hesten, og så satte ferden seg i gang. Først red de tjue slavene, så Aladdin og moren hans, og etter dem kom kamelene med alle gavene, og sist i rekken tjenerne med gullposene; de kastet penger ut til mengden.

Ved slottstrappen møtte sultanen ham, omfavnet ham og sa: «Vær velkommen, Aladdin, og ta imot din brud prinsesse Gulnare!» Under klang av horn og harper førte han ham gjennom rekkene av hoffolk til prinsessen, som ventet på brudgommen sin i sine egne rom. Aladdin knelte for henne, kysset henne på hånden, og spurte henne om hun ville ha ham til ektemann. Hun rødmet og svarte: «Jeg vil lyde min fars vilje og velger i full tillit deg, Aladdin, til brudgom.» Og så ble det holdt bryllup med det samme.

Under festen sa sultanen til brudgommen: «Jeg tror det er best, Aladdin, at du og kona di og moren din blir boende hos meg til å begynne med, til du får bygget deg et gildt slott; for hjemme hos deg kan du vel ikke bo med Gulnare.» — «La meg bare få tid til i morgen,» sa Aladdin, «så skal jeg vel sørge for at vi får godt nok hus. Men nå vil vi være glade og more oss.» Bryllupet ble nå holdt i herlighet og glede.

Da det led ut på kvelden, gikk Aladdin hjem og kalte på lampens ånd. «Nå er prinsessen min hustru,» sa han til ham, «og du skjønner nok at i denne stuen kan jeg ikke bo sammen med henne. Derfor må du bygge et stort slott til meg, rett overfor sultanens eget. Alt i dette slottet må være av første og fineste slags; hvilke materialer du vil velge, er det samme for meg, bare det hele blir vakkert og gildt. Det eneste jeg vil be deg om særskilt, er at du skal bygge en stor firkantet sal i slottet, og i den skal veggene være av gullplater og sølvplater, lagt skiftevis i ruter, helt opp til taket. På hver yttervegg skal det være seks vinduer, og på dem skal karmene være pyntet med de kosteligste edelstener. Men ett vindu skal du la være bare halvferdig.» — «Du har å by, jeg å lyde,» svarte ånden. «I morgen, før sola er oppe, skal det stå ferdig.»

Neste morgen kom Aladdin for å se om alt var i full stand, og da ventet ånden på ham i slottet. Det sto ferdig, som ånden hadde lovet, og lyste lang vei, så herlig var det. Aladdin gikk inn, og ble mottatt av en mengde pyntede slaver og tjenere. Ånden førte ham omkring fra rom til rom, det ene finere enn det andre. «Er alt etter min herres ønske?» spurte ånden. «Ja,» svarte Aladdin, «og jeg må si det finnes ikke på jorden en slik tjener som du.» Endelig førte ånden ham inn i den største av salene. Dørene var av gull og innlagt med diamanter og safirer, og da Aladdin kom inn der, syntes han at alt omkring ham var et hav av glans og lys, for slik herlighet hadde han aldri kunnet tenke seg. Veggene var innlagt, som han hadde ønsket, med blanke plater av gull og sølv, og vinduskarmene glitret av edelstener. Taket i salen var dekket med malte bilder, og på gulvet lå myke, fargerike tepper. Aladdin kunne ikke annet enn undre seg og glede seg over all denne rikdommen og prakten. Så ville ånden vise ham sidebygningene, og førte ham ned på gårdsplassen. «Her til høyre er stallene,» sa ånden, «til venstre skattkammeret, og rett overfor oss det store huset som dine slaver og tjenere skal bo i.» De gikk først inn i skattkammeret. Der lå store dynger av myntet gull, edelstener og perler og all slags gild gullstas. Og da de gikk gjennom stallene, så Aladdin over hundre hester stå der, vakre dyr av det edelste blod fra Arabia og Yemen; de åt korn av sølvkrybber, og rundt omkring hang det fineste og blankeste seletøy på søyler av skinnende marmor.

Da Aladdin hadde tatt alt i øyesyn, gikk han for å hente sultanen, sin brud og sin mor. Det kunne vel ikke være noe stasslott, dette, mente sultanen, siden det var bygget på én natt. Men da han fikk se alt sammen, holdt han på å falle i staver av undring, og sa at Aladdin var den største trollmann som noensinne hadde levd. «Men hvorfor er ikke det ene vinduet ferdig?» spurte han. «Jeg tenkte du kunne ha lyst til å bygge med på slottet, du også, og legge den siste hånd på verket,» svarte Aladdin, og dette syntes sultanen var en vakker og sønnlig tanke. Men da gullsmedene skulle ta fatt på arbeidet, fantes det ikke så mange edelstener som skulle til i sultanens skattkammer, og så måtte Aladdin selv sørge for å få det i stand, og da ble det fort nok ferdig, kan en vite.

Så ble det holdt gjestebud i åtte dager, og det gikk herlig for seg. Bordene var av sølv, og bordtøyet av gull, og rikt pyntede tjenere bar fram de kosteligste retter og den fineste vin. Under måltidene ble det spilt og sunget av to hundre spillemenn og sangere. Hele folket i Bagdad tok del i festen; rundt omkring slottet var det dekket opp på bord i hundreder, og vin og gode drikkevarer sprutet fram fra hundre fontener. Etter hvert måltid kom svarte slaver ut med store poser fulle av gullpenger, som de strødde ut til de fattige, og da ble det ropt hurra for Aladdin fra tusener av struper.

Så levde han i mange år lykkelig sammen med Gulnare, og dag for dag ble han mer og mer elsket av folket; for han var god og snill mot alle, og hver gang han gikk ut, hadde han tjenere med seg som delte ut penger til de fattige.

Men så skulle det en dag hende noe som brått snudde opp ned på Aladdins lykke. Trollmannen i Afrika, som hadde stengt ham inne i hulen, fant en dag på å granske hvordan det var gått med gutten. Han tok da fram trolldomsbøkene sine og hekseredskap, og så lenge holdt han på å lese og mane, at han fant ut at Aladdin var kommet ut av hulen og nå levde i herlighet og glede med sultanens datter i Bagdad. Han kunne skjønne at det var lampen som hadde hjulpet ham til alt dette, og den ville han nå selv se å få fatt i. Han reiste derfor straks til Bagdad, gikk inn i et vertshus der, og spurte verten ut om Aladdin. Slik fikk han full greie på alt som var hendt. Da han hadde hvilt seg ut etter reisen, gikk han rundt omkring det nye slottet og tok det i øyesyn. Av vakten fikk han vite at prins Aladdin var ute på jakt, men at prinsesse Gulnare var hjemme. Dette var akkurat som han ville ha det, og så gikk han ut i byen, kjøpte en hel del nye lamper, og kledde seg ut som en omreisende handelskar. Så gikk han igjen til slottet og begynte å rope: «Hvem vil kjøpe gamle lamper mot nye?» Folk bare lo av ham; men så skulle det hende at både prinsesse Gulnare og en av ternene hennes så ut på gaten og hørte det trollmannen ropte. Piken gikk da straks inn til prinsessen, og fortalte at oppe i gullsalen sto en gammel, ussel lampe. «Kunne det ikke være moro,» spurte hun, «å prøve om mannen virkelig er så gal at han vil bytte gamle lamper mot nye?» Jo, det syntes prinsessen også skulle være morsomt, og så gikk terna ned med Aladdins vidunderlige lampe og byttet den bort mot en av trollmannens nye lamper.

Da trollmannen hadde fått Aladdins vidunderlampe i hånden, ville han straks prøve om det var den rette. For å gjøre det gikk han for seg selv, og straks han gned på lampen, kom ånden til syne. «Flytt meg og slottet og alt som er i det, til Afrika!» befalte trollmannen. Den som hadde lampen i hendene, hadde jo makt over lampens ånd, og derfor kunne ånden ikke gjøre annet enn lyde trollmannens bud. Og slik ble slottet og alt som var i det, flyttet til Afrika, og prinsesse Gulnare med.

Da sultanen sto opp dagen etter og som vanlig gikk til vinduet for å sende datteren sin en morgenhilsen over gaten, kunne han først ikke tro sine egne øyne. Aladdins slott var borte. Han kalte på storveziren, men han visste ingenting. Da ble sultanen så sint at han sendte mennene sine ut for å lete etter Aladdin og føre ham fram for ham i lenker. Da Aladdin kom, visste ikke han heller hvor det var blitt av slottet, og sultanen sa da til ham at kunne han ikke straks finne prinsessen og føre henne tilbake, så skulle han miste livet med det samme. Aladdin visste verken ut eller inn; hvor det var blitt av prinsessen, kunne han umulig si, og så befalte sultanen bøddelen å hugge hodet av ham. Aladdin hadde alt fått bind for øynene, bøddelen sto klar med løftet sverd og ventet bare på ordet fra sultanens munn; da hørtes plutselig bråk og styr utenfor slottet. Folket hadde fått vite at Aladdin skulle henrettes; men han var den folkekjæreste mann i hele riket, og nå ville hele mengden frelse ham; for alle visste hvor god og snill han hadde vært, både mot høye og lave. Hele folkeskaren ropte og skrek at fikk de ikke Aladdin fri, så ville de gjøre opprør. Sultanen turde ikke annet enn gi Aladdin fri. Da han var vel ute av slottet, ba han folket om ikke å gjøre sultanen noe, men gå rolig hjem, hver til sitt, og siden det var ham som ba om det, så gjorde de det også alle sammen.

Nå gikk Aladdin og grublet på hvor det var blitt av slottet og prinsessen; for trollmannen hadde han glemt for lenge siden. Men så kom han til å tenke på trollringen, som han enda hadde på fingeren, og straks han hadde gnidd på den, sto ringens ånd foran ham. «La meg få igjen slottet mitt og kona mi og moren min!» sa Aladdin. «Det står ikke i min makt; slikt kan bare lampens ånd gjøre.» — «Så før meg dit hvor slottet er!» sa Aladdin. «Ja, det kan jeg gjøre,» sa ånden, og ikke før hadde Aladdin ønsket det, så sto han der.

Det var alt langt på kveld, og Aladdin kunne ikke gå inn på slottet; for han var redd for at trollmannen kunne være hjemme. Derfor klatret han opp i et stort tre som sto i hagen, og der oppe var han om natten. Da det ble morgen, så han at trollmannen gikk ut, og så begynte han å gå fram og tilbake utenfor prinsessens vinduer, for han tenkte hun kunne få øye på ham. Det varte heller ikke lenge før en av prinsessens terner fikk se at han gikk fram og tilbake i hagen. Straks gikk hun til prinsessen og sa at prins Aladdin var der nede. Den som da ble glad, det var Gulnare; for hun elsket mannen sin over alt i verden, og så lot hun ham hente opp gjennom en hemmelig trapp. Da de så hverandre, ble de glade begge to, de gråt av rørelse, falt hverandre om halsen og kysset hverandre mange hundre ganger.

Så måtte hun fortelle alt, hvordan det var gått til, og da Aladdin spurte etter lampen, sa hun at den hadde trollmannen på seg både dag og natt. «Lampen må jeg ha,» sa Aladdin; «men hvordan er det mellom deg og trollmannen?» Da gråt hun, og fortalte at trollmannen alltid var etter henne for at hun skulle gifte seg med ham, og nå hadde han truet med å drepe henne, om hun ikke gjorde ham til vilje. Aladdin ba henne da at hun skulle late som hun var kommet på andre tanker, og at hun skulle by trollmannen på kveldsmat i sitt eget rom. Så skulle hun få ham til å drikke tett og ofte, og når hun så at han ble tung i hodet, skulle hun helle et pulver i glasset til ham. Aladdin skulle i mellomtiden gjemme seg i rommet ved siden av.

Gulnare gjorde alt som Aladdin hadde sagt, og trollmannen ble både glad og blid, da han hørte henne snakke på denne måten. Hun hadde dekket opp med de kosteligste retter og den fineste vin, og det varte ikke lenge før trollmannen hadde drukket nok. Da lurte hun pulveret ned i glasset hans, og en liten stund etter sa hun at han måtte drikke enda en skål med henne, for han var den mann hun elsket mest av alle. Trollmannen ble svært glad for disse ordene og tømte glasset til siste dråpe. Men et øyeblikk etter falt han død ned på gulvet; for det han hadde fått i glasset, var et giftpulver, som Aladdin hadde gitt prinsessen. I det samme kom Aladdin inn og tok lampen, som trollmannen hadde gjemt på brystet. Og nå varte det ikke lenge før slottet og alt sammen var på sin rette plass igjen.

Sultanen hadde for lenge siden angret på at han hadde vært for bråsint mot Aladdin, og hele natten lå han og gråt over tapet av sin datter. Han kunne ikke vite om hun var død eller levende, og da han likevel ikke fikk sove, sto han veldig tidlig opp og gikk bort til vinduet for å se ut over plassen der slottet hadde stått. Men var han blitt forundret, da han så slottet var borte, ble han ikke mindre forundret nå, da det sto der igjen. Han skyndte seg over til datteren og Aladdin, og det ble stor glede, ikke bare på slottet, men i hele Bagdad, da folk fikk se at alt var igjen som før.

Aladdin og Gulnare førte nå et lykkelig liv. Lampen passet han godt på nå, for han hadde fått merke følgene av å miste den. Den gamle moren sin holdt han høyt i ære; hun levde hos ham i mange år til sin død. Sultanen overlot etter hvert styringen til Aladdin og levde siden bare for sine barn, elsket og pleiet av dem, til han døde i svært høy alder.