Jakob Kjæmpebane

I kong Arturs tid levde i England en bonde som hadde en eneste sønn; han het Jakob og var både sterk og slu og modig. På samme tid hadde en veldig rise, som het Kormoran, sitt tilhold i en mørk hule på Mikkelsberget. Hele strøket var plaget av denne røveren, og derfor bestemte den modige Jakob seg for å gjøre ende på ham. Han tok med seg et jakthorn, en hakke og en blendlykt, og en kveld svømte han ut til Mikkelsberget, som ligger ute i havet. Han la seg ikke på latsiden, og før solen rant, hadde han gravd et hull, toogtjue fot dypt og nesten like bredt. Han dekket det til med grener, løv og kvas og strødde mold oppå, så det lignet fast grunn. Deretter blåste han så sterkt i hornet at risen våknet. Han kom ut og brølte med tordenrøst: «Hva er du for en liten fyr som våger å vekke meg? I morgen skal jeg steke deg til frokost!» Men i det samme han hadde sagt det, falt han på hodet ned i hullet. «Ha ha!» sa Jakob, «nå får du se å stilne sulten på en annen måte; for det blir nok ikke stort du får til frokost, skal du vente til du får stekt meg.» Risen prøvde å komme på benene; men Jakob ga ham et slag i hodet med hakken, så han døde på flekken. Da de som styrte på de kanter, hørte om denne djerve dåden, sendte de bud etter Jakob, og sa at heretter skulle han bære navnet Jakob Kjæmpebane. De ga ham et sverd og et belte, og på det sto skrevet med gullbokstaver:

«Her kan dere se den tapre mann
som drepte risen Kormoran.»

Over hele England gikk det nå ry av Jakobs store verk, og en annen rise, ved navn Blunderbor, svor ham hevn. Denne risen hadde et forhekset slott, som lå midt inne i en øde skog. En dag var Jakob på reise gjennom denne skogen, og da han ble trett, satte han seg ned for å hvile seg ved en bekk, og så falt han i søvn. Risen kom i mellomtiden for å hente vann i bekken og fikk se Jakob. Skriften på beltet viste hvem han var, og risen løftet ham da varsomt opp på ryggen, for å bære ham hjem til sitt slott; men da veien gikk gjennom den tetteste skogen, våknet Jakob av at kvistene slo ham om ørene, og han ble ikke lite redd, da han merket at han var kommet i klørne på Blunderbor.

Da de kom til slottet, stengte risen ham inne i ett av rommene der, og gikk ut for å hente en annen kjempe, som bodde på en annen kant av skogen; han skulle nå være med og ete Jakob til middag. Da risen var borte, hørte Jakob skrik og jammer fra alle kanter av slottet, og med en gang hørte han noen synge:

«Opp, fremmedmann, og skynd deg bort,
for ellers blir ditt liv kun kort.
Når Blunderbor kommer hjem igjen,
så har han med en grusom venn.
De slakter deg, de steker deg,
de eter deg, flyr du ei din vei.»

Da Jakob så ut av vinduet, som var rett over slottsporten, fikk han øye på begge kjempene som kom gående. Nå gjelder det liv eller død, tenkte han. I rommet fant han to sterke tau, gjorde rennesnarer i endene på dem begge, og da risene var rett under porten, kastet han rennesnarene over hodene på dem; den andre enden av tauene gjorde han fast i loftsbjelken, og så dro han i av alle livsens krefter, så risene ble svarte i ansiktet, for de var nesten kvalt, og da det ikke var stort mer liv i dem, firet han seg ned langs tauene og drepte dem. Han dro et stort nøkkelknippe frem av lommen til Blunderbor, og så gikk han omkring alle steder i slottet. Han fant tre kvinner, som satt innestengt, halvdøde av sult. De fortalte at risene hadde drept deres menn og dømt dem selv til å sulte i hjel. Jakob syntes veldig synd på dem, rakte dem nøklene og lot dem få til odel og eie hele risegården og all den rikdommen som fantes der.

Jakob dro nå videre, men kom på villstrå, og visste ikke hvor det bar av sted. Til slutt nådde han frem til et stort hus, og da han banket på porten, kom det ut en rise med to hoder. Han gjorde seg svært blid mot Jakob, ba ham komme inn og lot ham få et rom med en god seng. Men da Jakob hadde lagt seg, og risen trodde han sov, hørte Jakob at han gikk opp og ned i et annet rom og snakket med seg selv:

«Du hviler under risens tak;
du skal ei mer se sol og dag,
men falle for min klubbes slag.»

Da sto Jakob opp av sengen, tok en stor treklubbe og la under dynen, og så gjemte han seg i en mørk krok. Ved midnattstid kom risen inn med sin svære klubbe og slo seks åtte slag på klubben som lå i sengen. Så gikk han sin vei, og mente at nå hadde han knust hvert ben i Jakob. Om morgenen kom Jakob nokså kry inn til risen og takket for godt herberge. Kjempen holdt på å miste munn og mæle, så forundret ble han. «Kjære, er det deg?» spurte han. «Har du sovet godt i natt, eller ble du forstyrret av noe?» — «Ikke noe å nevne,» svarte Jakob; «jeg kjente nok noe som krabbet over hodet mitt; det var vel bare en rotte.» Risen sa ikke noe, men bar inn to store fat med kjøtt og flesk. Nå kunne de jo for moro skyld ete i kapp, sa Jakob, og det gikk risen med på. Men Jakob hadde festet en skinnsekk under trøyen, og i sekken puttet han maten; men risen trodde han satt og spiste hele tiden. Til slutt la kjempen fra seg kniven, for han orket ikke mer. «Er du alt ferdig?» sa Jakob. «Jeg er ikke halvmett enda. Nå skal jeg lære deg en vakker kunst, så kan du ete så mye du vil.» Dermed tok han en kniv og sprettet hull på sekken, så kjøttet og flesket falt i en haug på gulvet. «Kan du gjøre slikt, så kan vel jeg med,» sa risen og skar opp magen sin, så han døde på flekken.

Jakob la nå i vei igjen, og et par dager etter møtte han kong Arturs eneste sønn, som skulle til Wales, for å befri en fager møy fra en kjempe. Jakob slo seg i lag med ham, og denne prinsen hadde så godt hjerte, at han ga bort reisepengene sine til fattigfolk som de møtte på veien, og til slutt eide han ikke en skilling igjen. Da ble han urolig for at de ikke skulle få herberge til natten. Men Jakob mente han skulle ikke bekymre seg for det. «Jeg kjenner en trehodet rise som bor et par mil herfra; han har gull og sølv i mengde. La meg stelle med ham, og vent bare rolig her, til jeg kommer tilbake.» Prinsen ble igjen, og Jakob la i vei til risegården.

Da han kom til porten, banket han på, så det dundret i veggene. «Hvem er det?» skrek risen. «Din frende Jakob, som kommer for å varsle deg om nød og fare,» svarte Jakob. «Hva er påferde da, frende?» spurte risen. «Å, ikke annet enn at kongens sønn er på vei hit med to tusen mann for å ta livet av deg.» — «Kjære væne!» ropte risen, «da må du stenge meg inne i tårnkjelleren, til kongssønnen er borte.» Så stengte Jakob risen inne i kjelleren, gikk tilbake og hentet prinsen. De gjorde seg nå til gode med mat og drikke og sov godt hele natten. Morgenen etter gikk Jakob inn i skattkammeret, og ga prinsen så mye gull og sølv som han kunne føre med seg, fulgte ham tre mil på veien, og så gikk han tilbake og lukket risen ut av kjelleren. «Hva lønn skal du ha, fordi du har reddet livet mitt?» spurte risen. «Du kan jo la meg få denne gamle kåpen,» sa Jakob, «og hatten, og disse skoene her, og så det sverdet som henger ved sengen din.» — «Det er ikke småting du krever,» sa risen; «men jeg får vel gi deg dem, siden du har berget livet mitt. Kåpen gjør deg usynlig, hatten gir deg klokskap, sverdet skjærer berg og stein så godt som kjøtt og ben, og med skoene kan du fare så fort som nordavinden.»

Jakob takket risen mange ganger, og så slo han lag med prinsen igjen. Da de hadde gått en stund, kom de dit hvor møyen bodde. Hun tok vennlig imot dem og dekket opp et kostelig måltid for dem. Da de var ferdige, strøk hun seg om munnen med en gullbrodert lommetørkle og sa til prinsen: «I morgen må du si meg hvem jeg har gitt dette lommetørkleet til: kan du ikke det, så skal du miste hodet.» Dermed forlot hun dem, og da prinsen gikk til sengs om kvelden, var han helt motløs. Men Jakob satte på seg visdomshatten, og da fikk han vite at møyen ved trolldom var nødt til å møte en rise i skogen hver natt. Så tok han på seg usynlighetskåpen og snarferdsskoene, og kom til skogen før henne. Da møyen kom, ga hun risen lommetørkleet. Men Jakob dro sverdet og hogg hodet av risen med ett eneste hogg; — dermed var trolldommen løst. Møyen fulgte nå prinsen og Jakob til kong Arturs borg; kongen gjorde stort bryllup for henne og sønnen, og Jakob ble opptatt i det vidgjetne ridderlaget som ble kalt «det Runde Bord».

Jakob kunne ikke lenge holde seg i ro. Han dro ut for å søke nye eventyr, og da han hadde reist tre dager, kom han inn i en skog, og der hørte han skrik og nødrop, og fikk snart etter øye på en svær rise som dro to mennesker, en ridder og hans frue, med seg etter hårene. Dem ville Jakob redde; han steg av hesten, tok på seg usynlighetskåpen, og under den gjemte han sverdet. Så gikk han bort og hogg med ett hogg begge benene av risen like under knerne, så han falt overende, så lang han var, og deretter satte han foten på risen, støtte sverdet i brystet på ham og drepte ham. Ridderen og hans frue ble nesten fra seg selv av glede og inviterte straks Jakob hjem til seg. Han takket dem for dette, men sa at han først måtte finne hulen som risen bodde i. Men ridderen ba ham for all del ikke våge seg dit; for denne risen hadde en bror, som bodde der, og han var den aller verste og grusomste av de to. Jakob holdt fast ved sitt likevel, men lovet å se innom ridderens borg, når han hadde gjort ende på den andre risen.

Da han hadde gått en stund, kom han til risehulen og så risen sitte på en treblokk, med en diger jernklubbe ved siden av seg. Jakob hadde tatt på seg usynlighetskåpen, gikk bort til risen og hogg etter hodet hans: men han traff bare nesen, som gikk av, og da brølte risen verre enn den største oksen. Han grep jernklubben og slo omkring seg; men Jakob smøg seg bak ham, sprang opp på treblokken og støtte sverdet i ryggen på ham, så han brølte og falt død overende. Jakob gikk nå inn i hulen, slapp ut flere fanger, som risene ville ete og hadde stengt inne der, og så dro han av sted til ridderen som han hadde lovet å gjeste. Her ble det holdt et stort gilde til ære for ham, ridderen fortalte sine gjester om Jakobs storverk, og ga ham til tegn på sin takknemlighet en herlig ring. Men midt under festen kom en mann farende, og sa at en tohodet rise, som het Grindel, hadde hørt at frendene hans var drept, og var nå på vei til borgen, for å hevne seg på Jakob. Alle på borgen ble redde, unntatt Jakob; han satte folk til å sage av vindebroen, så den bare hang sammen på midten. Så tok han på seg usynlighetskåpen. Så kom risen og ropte: «Er du her, som har drept frendene mine, så skal jeg rive deg i filler med tennene og knuse hvert ben i deg til mel.» — «Du får nå først se å få fatt i meg,» sa Jakob; dermed kastet han usynlighetskåpen, tok snarferdsskoene på seg, og ga seg til å løpe, og risen etter ham med klubben i neven. Jakob narret ham etter seg rundt borgen flere ganger; for han hadde lyst til å vise hvor fort han kunne springe. Jakob slapp vel over broen; men da risen var midt inne på den, brast den, så han stupte på hodet i vannet. Jakob hadde nå på rede hånd et sterkt rep med rendesnare på; det fikk han kastet om begge hodene på risen; så ble to hester spent for, og de dro risen bort til kanten av graven, og der ble begge hodene hugget av ham.

Da Jakob hadde vært noen tid hos ridderen, dro han ut på eventyr igjen. Han banket til slutt på døren til et ensomt hus. En gammel hvithåret mann lukket opp for ham, og da han ba om husly for natten, tok gamlingen godt imot ham. «Jeg vet at du er Jakob Kjæmpebane,» sa eneboeren til ham, «og derfor vil jeg si deg at på fjellet et par mil herfra er et forhekset slott; der bor kjempen Galligantus. Han har en ond trollmann til å hjelpe seg, så han får i sin makt både riddersmenn og kvinner; dem skaper han om til ville dyr. Særlig gjør det meg vondt for hertugens datter, som han har skapt om til en hjort. Mange riddere har prøvd å løse trolldommen og fri henne ut, men ingen har vært god til det; for han har to ildspyende drager som holder vakt ved porten. Men kan hende du er i stand til å komme forbi dem, siden du jo har en usynlighetskåpe.»

Jakob sa han ville prøve, og neste morgen gjorde han seg klar. Da han kom opp på fjellet, så han dragene ved porten; men enda han gikk rett bort til dem, så ikke de ham; for han hadde på seg usynlighetskåpen. På muren tett ved porten hang en gulltrompet, og over porten sto det skrevet:

«Når denne trompeten høres skralle,
da skal både risen og trollmannen falle.»

Jakob tok trompeten og satte i å blåse, og da visste de to der inne at nå var makten deres til ende. Jakob drepte risen med sverdet sitt; men heksemesteren fløy bort med en hvirvelvind. Hertugdatteren og alle de forgjorte riddere og fruer skiftet nå ham og ble til mennesker igjen, og slottet ble borte som en røyk.

Nå ble Jakob Kjæmpebanes ry større enn noensinne, hertugen ga ham sin fagre datter til kone, kong Artur ga ham borg og gods, og der levde han og hans frue siden i lykke og gammen til sine dagers ende.