Liljejomfruen

Det var en gang en konge som var så god at alle måtte elske ham, både høye og lave, og hver og en i landet hans kunne gjerne ha gitt livet sitt for ham. Han hadde ingen dronning, og undersåttene hans ba om at han endelig måtte gifte seg, så de kunne få en like god konge etter ham som han selv var. Dette syntes han egentlig var nokså rimelig, og han gikk lenge og tenkte på hvordan han skulle bære seg at for å finne en kone som både han og folket var tjent med å få til dronning.

Kongen hadde en gammel venn som han var svært glad i, og ham pleide han å rådføre seg med når det var noe viktig som skulle gjøres. Han var bare jeger i kongens skog; men han kunne gjerne ha levd som en stor herremann om han bare hadde villet, for det fantes ingenting kongen ikke gjerne ville ha gitt ham; men han syntes ikke han trengte noe, og så levde han for seg selv ute i skogen i en liten stue, som om han var en fattigmann. Da kongen hørte at folk så gjerne ville at han skulle gifte seg, gikk han en dag ut til den gamle jegeren og spurte ham om råd.

Jegeren ga ham en rosmarinkvist og sa: «Den som denne kvisten bøyer seg for, hun er utsett til å bli din dronning.»

Så lot kongen straks sende bud over land og strand om at alle unge piker i hele riket skulle komme opp til ham på kongsgården, så mange som kunne komme inn, og ved siden av hver pike skulle det stå en soldat og legge navnet hennes i perler på et bord. Den som kvisten bøyde seg for skulle få alle perlene; men var det ingen som den bøyde seg for, så skulle hver pike få de perlene som navnet hennes var lagt med. Da de alle sammen satt på rad og rekke, så kom kongen inn til dem, og rosmarinkvisten hadde han i hånden. Han gikk forbi alle de unge jomfruene, fra den første til den siste; men rosmarinen bøyde seg ikke for noen av dem. Dagen etter ble det sendt bud etter flere jomfruer, og den ene var vakrere enn den andre; men kvisten holdt seg strak som et lys, og bøyde seg ikke for noen. Tredje dagen gikk det likedan; rosmarinkvisten ville ikke bøye seg. Dette var da virkelig rart, tenkte kongen, og ble rent rådløs; for nå skjønte han ikke hvor han skulle få seg en dronning fra.

Om natten lå han og grundet på dette, og så hørte han at noe kom smettende inn gjennom vinduet og satte seg på rosmarinen og begynte å snakke lavt med den. Det var en liten gullfugl, og han hørte den si: «Jeg ville så gjerne gjøre kongen noe godt igjen, fordi han to ganger har frelst meg fra falkekløa. Jeg vet hvor den piken er som du bøyer deg for; hun er i trollhagen, og nå er jeg kommet for å si deg at i morgen skal du gi deg på vei dit sammen med kongen, så skal jeg fly med og vise vei.»

Alt dette hørte kongen; for han fikk ikke blund på øynene, slik som han lå og grublet. Så snart det led mot morgen, ga han seg på veien. Rosmarinen gikk foran, og gullfuglen fløy over dem og viste dem vei.

Da de hadde gått en stund, møtte de en halt trollhest, som knegget og stønnet og bar seg ille. «Hva feiler det deg, siden du bærer deg slik?» spurte kongen. «Å, jeg har fått en pil i den venstre bogen,» svarte trollhesten; «den har jeg gått med et halvt år, og aldri kan jeg finne noen som vil hjelpe meg og dra den ut; det er en gammel trollkjerring som har skutt på meg, for å skade herren min.» — «Jeg skal dra den ut for deg,» sa kongen, og så grep han fatt i sølvpilen og dro den ut. Da reiste hesten seg på bakbeina, og ble med én gang så vakker at kongen syntes han aldri hadde sett maken til hest. «Nå skal du ha takk for god hjelp,» sa trollhesten. «Jeg vet nok hvem det er du leter etter. Hun er langt borte herfra; men nå kan du sette deg opp på ryggen min, så skal jeg føre deg dit du kan finne henne.» Kongen satte seg opp på ryggen av trollhesten, og den sprang av sted med ham gjennom luften, så fort som et lyn. Rosmarinen fløy foran, og den lille gullfuglen fløy over dem.

De fór lenge over berg og dal, og til slutt kom de til et glasslott; der inne hørte de noen skrike og hyle så det ikke var måte på. «Her er nok noen i stor nød,» sa kongen, «og den stakkaren må vi frelse, hvem det så er.» Og dermed gikk han inn i slottet. Og hva fikk han se der? En stor glassmann, og en humle som surret omkring i magen på ham og ville bryte seg ut. «Hvem er du, og hva vil du?» spurte glassmannen. «Jeg er en fremmed konge, og skal til trollhagen for å finne meg en kone,» svarte kongen. «Men hvem er du?» — «Jeg er kongen i dette slottet,» sa glassmannen. «Men hva er det som feiler deg, og hvorfor bærer du deg så ille?» spurte den fremmede kongen. «Å, humla vil bryte hull på magen min,» svarte glasskongen. Så spurte den andre om han ikke på noen måte kunne bli kvitt den ekle humla. «Nei, det kan jeg ikke, så lenge mora lever,» svarte glasskongen; «hun er en edderkopp med to klør, og hun lever evig; for ikke noe stål biter på henne. En gang eide jeg nok en trollhest som kunne klare henne; men den har hun drept for meg med et pileskudd.» — «Kunne du ikke la meg få se den edderkoppen?» spurte den fremmede kongen. «Jo, det blir det nok snart råd til,» svarte glasskongen. «Ser du henne som sitter der borte på glassbenken? Det er den stakkars dronningen min; hun er kledd i bare roser, som du ser; men hver time kommer edderkoppen og spinner henne inn i veven sin, og når den er borte, kommer en liten tornskate og river spinnet i stykker igjen. Pass nå på, så skal du se at edderkoppen kommer straks.»

Rett som det var, fikk de høre en sterk dur. Den fremmede kongen så opp mot salstaket, og der fikk han se en stor stygg edderkopp, som slapp seg ned fra det. Han var ikke sen om å dra sverdet og hogge til edderkoppen; men det nyttet nok ikke stort, for sverdet bet ikke på dette trollet, og det slo tilbake med forbeina, så kongen var nær ved å bli drept. Da kom trollhesten settende inn i glassalen, så glassbitene fløy rundt den, og gikk rett løs på edderkoppen. Da humla så at mora var i fare, ville den fly ut av glasskongen for å hjelpe henne. Men trollhesten skjønte hva den ville, og ropte til glasskongen at han måtte holde munnen godt lukket og ikke slippe humla ut; men kongen kunne ikke holde humla inne, så gjerne han ville, og den fløy ut gjennom munnen på ham. Da sparket trollhesten slik med forbeina at den slo i hjel både humla og edderkoppen på én gang. Og med det samme ble glasskongen til en mann så stor og vakker at maken ikke fantes i hele verden, og glassdronningen ble den vakreste kvinne, kledd i bare roser. Den lille gullfuglen ble en vakker ung pike, og glasslottet ble et gildt gullslott. Han som hadde vært glasskonge, takket den fremmede kongen for hjelpen, og nå fortalte han hvordan alt sammen hadde gått til.

«Dette slottet,» sa han, «er mitt, slik som du nå ser det; men et stykke nedenfor slottet står en liten hytte og der bodde en gammel trollkjerring. Hun hadde en datter, og henne ville hun jeg skulle gifte meg med; men jeg ville ikke ha henne. Jeg tok meg en kone fra trollhagen, henne du ser her, og henne ville jeg ikke bytte for alt i verden. Da ble trollkjerringen så arg at hun skapte meg om til en glassmann, og datteren sin gjorde hun til en humle, som alltid skulle gnage og plage meg i magen. Hadde dette holdt på en uke til, hadde den gnagd seg ut. Selv gjorde hun seg om til en stor edderkopp, og begynte å spinne over dronningen og rosekledningen hennes, og stuepiken gjorde hun til en tornskate, som rev veven i stykker igjen. Men før hun kunne få full makt, måtte hun gjøre det av med trollhesten. Nå har du dratt ut pilen som satt i bogen på den, og dermed har all vår nød og plage fått en ende. Nå får du si hva du vil ha til lønn for alt det du har gjort for meg.»

«Jeg skal ingenting ha for det,» sa kongen; «men si meg bare om det er langt herfra til trollhagen; dit skal jeg for å hente meg en kone.» — «Nei,» sa den andre, «det er ikke langt dit; trollhesten kan føre deg dit på et øyeblikk.»

Så satte kongen seg opp på trollhesten, og det varte ikke lenge, før de var fremme. Rosmarinen fløy foran, og den vakre piken hadde igjen tatt på seg fuglehammen og fløy over dem. Da de kom fram til trollhagen, var det sorg over hele kongsgården. «Hvorfor er her slik sorg?» spurte kongen. Da svarte de at den vakreste prinsessen på slottet, søster til henne som var blitt glassdronning, hadde sørget så sårt over søsteren at hun var blitt til en hvit lilje, og derfor var hele kongsgården i sorg. Kongen ba om å få se den hvite lilja. Jo, den skulle han nok få se. Rosmarinen skyndte seg i forveien, for nå hadde den det så travelt, og da den kom til den hvite lilja, ble den stående og bøyde seg helt ned til jorden, og gullfuglen satte seg på et av bladene. Da ristet den hvite lilja på seg, og ble til en prinsesse, så vakker og fin at det ikke fantes maken i syv kongeriker. Straks spurte kongen henne om hun ville være dronningen hans. Det ville hun, og så kysset de hverandre, og begge lovet at de skulle være tro mot hverandre til døden. På hjemveien så de innom gullslottet hvor dronningens søster bodde; men siden stanset de ikke før de kom hjem til kongens eget slott. Der ble det tatt imot dem med glans og glede, og så holdt de bryllup i mange dager, og er de ikke døde, så lever de enda.