Trollskipet

Det var en finlandsk eller kvensk gutt som hadde en bue, og han kom til et sted der han så at trollene hadde et gullskip. Det var dypt, og dyrt var det, og det var fullt av alle slags gods som trollene hadde samlet. Han tenkte at det skulle være godt å ha noe av det selv, så han spente straks buen sin og skjøt en pil så langt han kunne. Da de fikk se pilen, ropte han til trollene:

«Gode folk, der ligger pilen min! Den som først finner den, skal få både gullvogn og gullskip til sin del.»

Trollene løp alt de orket og lette etter pilen, og de løp så langt at han verken hørte eller så noe til dem, og da tenkte gutten: Nå er det best jeg skynder meg, før de kommer igjen og tar alt godset sitt. Så bar han i all hast alle de gode tingene om bord, både gullvognene og all den andre rikdommen, og så støtte han til spillet og ga det et dyktig spark. Skipet begynte å fare over land og vann, og det fór lenge, til det stanset utenfor en kongsgård. Der satt kongsdatteren ved vinduet, og da hun så gullskipet, undret hun seg storlig, slo ut med hendene og ropte:

«Der kommer jo den største keiser i verden farende på et gullskip! Kjære keiser, ta meg med om bord! Jeg vil gjerne være kjæresten din.»

Da gutten hørte det, gikk han fram til skipssiden og sa: «Kongelige prinsesse, jeg er ikke verdig til å løse skoen av deg engang; du har jo konger som du kan holde deg til.» Men selv om hun hørte at han ikke var annet enn en simpel bondegutt, sto hun på sitt. «Ta meg bare med!» sa hun. «Jeg vil være kjæresten din.» Men jegeren svarte: «Jeg ser du vil gjøre narr av meg; du passer ikke for andre enn konger.»

Så hentet kongsdatteren mat og drikke til gutten og bar ned på skipet; fine herremannsklær, hatter og støvler kom hun bærende med, så det ble en hel haug på dekket; men gutten turde ikke røre det. I mellomtiden gikk prinsessen fram og tilbake på bryggen og vred hendene; hun var både sint og lei seg fordi gutten ikke ville ha henne til kjæreste. Jegeren så på dette en ukes tid og skjønte at hun virkelig ville gifte seg. Til slutt sa han: «Ja, vil du endelig gjøre deg så simpel at du vil ha en bondegutt, så kom bare om bord i skipet.»

Det lot hun seg ikke si to ganger. Men gutten falt på kne for henne og sa: «Hvor skal vi nå fare med dette skipet, min kjære prinsesse?» Kongsdatteren svarte: «La oss fare midt ut i havet; der ligger en øy som er ti fjerdinger lang, og den er full av de søteste bær og den søteste frukt.» Så lot han skipet fare; det fór midt opp på øya, og der stanset det. Så gikk gutten ut for å plukke bær, og da han hadde forsynt seg godt av dem, ble han søvnig og la seg til å sove. Prinsessen ble i mellomtiden igjen på skipet; hun ventet i syv lange og syv brede, men til slutt ble hun lei av å vente og var både harm og sint. Så tenkte hun: Du kan bli her på øya da, din bondeslamp, og legge deg til å dø her; nå vil jeg snu skipet og fare hjem igjen. Og det gjorde hun; hun snudde skipet og dro hjem, og gutten ble liggende der og snorke. Endelig våknet han opp av søvnen, og da han ville om bord igjen, var skipet ikke å se noe sted, alle trollgavene var borte, og det eneste han hadde igjen av all rikdommen var en pengepung. Han var så sulten at det skrek i magen; men han hadde ingenting å stille sulten med. Så gikk han bort til en gammel bærbusk, fylte den venstre lommen sin og smakte på et par bær for å kvikke seg opp litt. Men det var farlige bær; for da han hadde fått dem til livs, vokste det opp på hodet hans et par horn, så store at nakken knapt klarte å bære dem. Sulten fikk nå være, tenkte han; men disse hornene som vokser opp på hodet mitt! — Kommer det sjøfolk hit til øya, så tror de jeg er et villdyr, og skyter meg i hjel!

Mens han snakket slik med seg selv, kom han til en annen bærbusk, og der sanket han den høyre lommen full av bær, og så smakte han på et par av dem for å kvikke seg opp. Men dette var bedre bær: for da han hadde fått dem vel til livs, falt hornene av ham, og det var ikke så mye som et arr etter dem engang; og ikke nok med det, han ble så vakker at det ikke fantes noen i hele riket som kunne måle seg med ham.

Han lengtet nå sårt etter at det skulle komme sjøfolk i nærheten av øya; for han kunne ikke komme seg bort fra en øy midt i havet, og da det endelig kom et skip seilende mot øya, ropte han ut til det:

«Ta meg med, gode venner! Frels meg fra døden på denne øya, for penger og gode ord! Vis meg kongens slott, og følg meg dit!» De førte ham til fastlandet, og viste ham veien til kongens slott.

Så gikk gutten inn i gården. Der hadde kongen en brønn med lokk på, full av det klareste vann. Han satte seg på lokket, og gjorde vannet tykt og grumset med de skitne føttene sine. Så hendte det at kongens overkokk kom ut til brønnen. Hadde han vært en sinna mann, som han ikke var, så hadde han vel begynt å skjelle ut gutten og ropt: «Hvorfor har du, din usling, gjort drikkevannet tykt og grumset? Det er vondt nok for oss, men enda verre er det for kongen og dronningen og deres barn. Får kongen vite det, så lar han hogge hodet av deg! Og det kunne jeg også gjøre,» la han til; for makten hadde han til det.

Men gutten sa: «Kjære, si ikke noe om det, så skal jeg lære deg et kunststykke, så du kan bli like så vakker som jeg.»

«Ja, kan du lære meg en slik kunst,» sa kokken, «så skal jeg ikke si noe om det.»

Gutten ga ham et bær fra den høyre lommen, og da han hadde svelget det, ble han så vakker at det ikke fantes hans like i hele kongeriket; men bondegutten ble gjemt bort, så ingen fikk se ham mer. I mellomtiden laget kokken maten til kongen; de spiste og drakk og var lystige, og da måltidet var over, gikk prinsessen fra bordet og like bort til overkokken, og spurte hvem det var som hadde gjort ham så vakker.

«Det kom en fremmed mann til gårds her,» svarte overkokken; «han kunne gjøre hvem han ville like så vakker.»

«Ville han gjøre meg så vakker,» sa prinsessen, som hadde fart hjem med skipet, «så skulle jeg gjerne være kjæresten hans.» — «Jeg tror han allerede har gått sin vei,» sa kokken; «han ville ikke at noen skulle se ham, for han var redd de skulle ta livet av ham her i byen.» Prinsessen ville nå endelig at kokken skulle sende bud etter gutten; han skulle ikke være redd for noe, sa hun; han kunne leie seg inn i et hus, så skulle hun nok betale alt det kostet. Gutten kom, og fikk herberge i et hus som lå unna veien og helt for seg selv; dit bar prinsessen mat og drikke og alt det som godt var, og mens gutten satt til bords, gikk hun bort til ham og sa: «Kan du gjøre meg så vakker som du har gjort kokken, så skal du få meg til kone.»

Gutten var frekk i kjeften mot henne; for han var harm over at hun hadde latt ham være igjen på øya; men maten lot han smake seg like godt, og så sa han: «En bondeslamp som jeg er ikke god nok til ektemann for en prinsesse; det må jo konger til slikt, vet jeg.»

Prinsessen kjente ham ikke igjen, og visste ikke at det var ham hun hadde latt være igjen midt ute på havet. «Vil du ikke tro meg,» sa hun, «så skal jeg gi deg fine klær, slike som de største krigshøvdinger bruker, og penger og det røde gull skal du få, for det har jeg nok av; et gullkrus skal jeg gi deg, og en gullvogn, og et gullskip også, bare du vil gjøre meg vakker — riktig vakker, skjønner du.»

Å ja, tenkte gutten for seg selv, de tingene er jo mine fra før; men det sa han ikke, og prinsessen holdt på sitt: «Jeg slipper deg ikke, før du har gjort meg vakker.» Så gjorde gutten seg klar til å gjøre henne vakker; men han tok bær fra den venstre lommen sin, og lot prinsessen få av de onde bærene, og gikk så tilbake og fortsatte å spise.

Da prinsessen hadde svelget bærene, vokste det opp to store horn på hodet hennes. Da kongen så at datteren hadde fått horn på hodet, prøvde han å få saget dem av; men sagen bet ikke på dem. Så befalte han to av de sterkeste krigerne sine å gå etter henne og støtte hornene, så den stakkars prinsessen skulle slippe å slite med en slik tyngde. Her gikk det akkurat som det gamle ordtaket sier, at når en allerede har én nød i hendene, så kommer en ny til fra skogen. Til slutt kunngjorde kongen over hele riket, at om det fantes en ungkar som kunne gjøre kongsdatteren frisk igjen og få hornene av henne, så skulle han gjøre ham til sin øverste krigshøvding, og kongsdatteren skulle han få til kone; men var det en gift mann eller et kvinnfolk, så skulle de få slik lønn at de hadde nok alle sine levedager.

Snart samlet det seg så mange doktorer og kloke koner at hele kongssalen ble full, og alle prøvde de sine kunster; men hornene ville ikke løsne.

Til slutt kom gutten også fram; han hadde stått gjemt bak alle de andre. Han falt på kne for kongen og sa: «Min nådige herre og konge, la meg også få prøve å hjelpe prinsessen, om jeg muligens kunne få hornene av henne!» — «Tror du at du kan gjøre slikt, gutten min?» sa kongen. «Nå har de jo prøvd, alle de andre; men jeg synes ikke de har gjort annet enn fylle seg med mat og drikke.»

Gutten gikk sin vei; men han syntes det var ergerlig at han ikke skulle få prøve seg, han også, og derfor kom han igjen om en stund og sa til kongen: «Av alle disse andre er det ikke noen som kan få hornene bort; men jeg kan, bare jeg får lov til å prøve.»

«Nå ja, gutten min,» sa kongen, «så får du prøve da. Kan du virkelig få hornene til å løsne, så skal jeg gjøre deg til min øverste general.»

Så sa gutten til kongen at han skulle sende alle de andre bort, og at alle krigsfolkene skulle stå klare til å skyte æresskudd og rope hurra når han hadde gjort prinsessen frisk. Det ga kongen straks ordre om; alle de andre ble sendt bort, og hærfolket sto oppstilt som til mønstring ute på slottsplassen. Gutten var nå alene om saken og skulle stelle med prinsessen, og tjenestefolkene skulle hjelpe til og gjøre alt han ba dem om. Så sa han til en av jentene: «Gå av sted og hent bjørkeved og legg i badstuovnen, så det blir skikkelig varmt!» Og til tjeneren sa han: «Skynd deg til skogs, og hent meg tre tynne, kvistfrie hasselkjepper, så jeg kan få hornene til å løsne.» Hasselkjeppene ble gjort myke, det ble varmet vann, og det ble sørget for alt annet som hørte til badstuen. Så førte han prinsessen til badet, sendte jenta bort, og låste døren. Da han ble alene med prinsessen, hengte han henne opp etter hornene på badstuhjellen mellom tverrbjelkene, og tok til å denge henne med hasselkjeppene. «Vil du prøve å stryke av sted med godset mitt en gang til?» ropte han. «For jeg er kjæresten din, skal du vite, og nå skal du slippe å snyte meg mer.»

Prinsessen ba både vel og vakkert: «Å kjære deg, slå meg ikke mer!» Så tok gutten fram et bær og ga henne, et av de gode som han hadde i den høyre lommen sin. Knapt hadde prinsessen fått bæret i munnen før hornene løsnet og falt av, og det ble ikke så mye som et arr etter dem engang, og nå var hun så vakker at det ikke fantes noen i hele riket som var så vakker som disse to. Så gikk de sammen til slottet: der ble det holdt stort gilde, og de danset og levde både lystig og godt, og gutten ble den øverste general og fikk prinsessen.