Den utlærte jegeren

En gutt hadde gått ferdig i lære hos en låsesmed; han sa til faren sin at han ville gå ut i verden og prøve lykken. «Ja,» sa faren, «det er godt og vel,» og ga ham noen penger til reisen. Han vandret da omkring; men så var det en gang at håndverket slo ham feil, og han hadde heller ikke lenger lyst til det, men han syntes det skulle være morsomt å bli jeger. Da møtte han på veien en jeger med grønn trøye som spurte hvor han kom fra, og hvor han skulle. Gutten sa han var smedsvenn, men han hadde ikke lenger lyst til håndverket, han ville gjerne bli jeger, hvis han ville lære ham det. «Å ja, hvis du vil gå med meg.» Så gikk gutten med og var i lære hos ham i noen år og lærte å gå på jakt.

Nå ville han prøve lykken igjen, og jegeren ga ham ikke annet til lønn enn en vindbøsse, men den var slik at den traff alt den ble siktet på. Så dro han igjen ut i verden, og så kom han til en stor skog som han ikke kom gjennom på én dag; da det ble kveld, satte han seg i et tre, så ville dyr ikke skulle rive ham i stykker. Ved midnatt syntes han det skinte et lys langt borte; han så godt etter og la merke til hvor det var. Så tok han av seg hatten og kastet den i retning av lyset, for at han ikke skulle ta feil av veien når han var kommet ned. Så klatret han ned, gikk rett bort til hatten, satte den på hodet igjen og gikk rett fram. Jo lenger han gikk, desto større ble lyset, og da han kom fram, så han at det var et stort bål, og det satt tre kjemper omkring det; de hadde en okse på spidd som de stekte.

Så sa den ene: «Jeg må smake om kjøttet snart er stekt,» og rev et stykke av og ville putte det i munnen, men i det samme skjøt jegeren det ut av hånden på ham. «Nå da,» sa kjempen, «der blåste vinden stykket ut av hånden på meg!» og så tok han det andre. Men da han ville bite i det, skjøt jegeren det bort igjen; da ga kjempen den som satt ved siden av ham en på øret og skrek: «Hva for noe, napper du stykket fra meg?» «Jeg har ikke nappet noe fra deg,» sa den andre, «det må være en skarpskytter som har skutt det bort.»

Kjempen tok seg et tredje stykke, men han kunne ikke holde det fast, for jegeren skjøt det ut av hånden på ham. Da sa kjempene: «Det må være en god skytter som kan skyte matbiten bort fra munnen på en, en slik en kunne være nyttig for oss,» og så ropte de: «Hei, kom hit, du skarpskytter, sett deg ved bålet og spis deg mett, vi skal ikke gjøre deg noe, men hvis du ikke kommer og vi må ta deg med makt, så er det forbi med deg.»

Da kom gutten frem og sa at han var en jeger som var ferdig utlært, og det han siktet på med rifla si, det var han også god for å treffe på prikken. Da sa de at hvis han ville gå med dem, så skulle han ha det godt, og de fortalte ham at ved enden av skogen var det et stort vann, og bak det sto det et tårn, og i tårnet satt det en deilig kongedatter, og henne ville de gjerne røve. «Ja,» sa han, «henne skal jeg snart få fatt på.»

Så sa de igjen: «Men det er ikke så lett, for der ligger en liten hund som straks begynner å gjø når noen nærmer seg, og så vekker den alle folkene på kongsgården, derfor kan vi ikke komme inn; er du god nok til å skyte hunden?» «Ja,» sa han, «det er ingen sak for meg.» Så satte han seg i en båt og rodde over vannet, og da han nærmet seg land, kom hunden løpende og ville gjø, men da tok han fram vindbøssen sin og skjøt den på flekken. Da kjempene så det, ble de glade og trodde at nå var de da sikre på kongedatteren, men han sa til dem at de skulle bli hvor de var til han kalte på dem.

Så gikk han inn i slottet, og alt var stille og rolig og alle sov; da han kom inn i det første kammeret, hang det en sabel av rent sølv med en gullstjerne og kongens navn på, og der sto et bord, og på bordet lå det et forseglet brev, og i brevet sto det at den som hadde sabelen, kunne drepe alt som han møtte. Da tok han sabelen fra veggen, hang den ved siden og gikk videre, og så kom han inn i det andre kammeret hvor kongedatteren lå og sov, og hun var så vakker at han sto stille og så på henne og turte ikke engang trekke pusten.

Da han så seg om i rommet, fant han et par tøfler under sengen; på den høyre sto farens navn, og på den venstre hennes eget navn, og alt med gullbokstaver. Da tok jegeren en saks og klippet den høyre snippen av halstørkleet hennes og puttet den i ranselen sin, og så tok han også den høyre tøffelen med kongens navn og puttet den i ranselen. Jomfruen lå fremdeles og sov, og hun var helt innsydd i skjorten sin; så klippet han også et stykke av skjorten og stakk det i ranselen, og alt det gjorde han uten å røre ved henne.

Så gikk han igjen ut og lot henne sove, og da han kom til porten, sto kjempene fremdeles utenfor og ventet på ham og tenkte at han skulle komme med kongedatteren; han ropte til dem at de skulle komme inn, for jomfruen var allerede i hans makt, men døra kunne han ikke lukke opp, det var et hull som de måtte krype igjennom. Nå kom den første, da viklet jegeren kjempens hår rundt hånden sin, trakk hodet inn og hugg det av ham med sabelen i ett hugg, og så trakk han ham helt inn; nå ropte han på den andre og hugg hodet av ham også; det samme gjorde han med den tredje, og nå var han glad over at han hadde frelst den deilige jomfruen fra kjempene; så skar han tungene av dem og stakk dem i ranselen.

Da tenkte han: nå vil jeg gå hjem til faren min og vise ham hva jeg allerede har gjort, og så vil jeg dra ut i verden igjen, og jeg vil nok finne den lykken som Gud vil unne meg.

Men da kongen våknet, så han at de tre kjempene lå døde; så gikk han inn i datterens sovekammer, vekket henne og spurte hvem som hadde drept kjempene. Da sa hun: «Kjære far, jeg vet ikke, for jeg har sovet.» Da hun sto opp og ville stikke beina i tøflene, så var den høyre borte, og da hun så på halstørkleet sitt, var det klippet i to og den høyre snippen manglet, og da hun så på skjorten sin, manglet det et stykke.

Da lot kongen alle hoffolkene samle seg, soldater og alle dem som var der, og spurte hvem som hadde frelst datteren hans og drept kjempene. Nå hadde han en kaptein som var enøyet og et fælt stygt menneske; han sa at han hadde gjort det. Da sa den gamle kongen at siden han hadde gjort det, så skulle han ha prinsessen til ekte, men prinsessen sa: «Før jeg vil ha ham til mann, vil jeg gå ut i verden så langt som beina mine vil bære meg.»

Da sa kongen at hvis hun ikke ville gifte seg, skulle hun ta av seg de kongelige klærne, ta på seg bondeklær og gå sin vei, og hun skulle gå til en pottemaker og begynne å handle med potter; da tok hun av seg de kongelige klærne og gikk til en pottemaker og tok en hel del potter og fat på kreditt, og så lovte hun at hun skulle betale det om kvelden hvis hun fikk solgt det.

Nå sa kongen at hun skulle sette seg i den ene enden av torget og selge det, og så leide han noen bondevogner til å kjøre over alle pottene så de gikk i tusen stykker. Da kongedatteren hadde stilt pottene og fatene sine på gata, kom vognen og kjørte over dem så det ikke var annet tilbake enn skår; nå begynte hun å gråte og sa: «Akk, Gud! Hvordan skal jeg nå kunne betale pottemakeren?» Men med dette hadde kongen villet tvinge henne til å gifte seg med kapteinen; men i stedet for å gjøre det, gikk hun igjen til pottemakeren og spurte om han ville gi henne kreditt en gang til; han sa nei, han måtte først ha betaling for det hun hadde fått.

Da gikk hun til faren sin og gråt og sa at hun ville vandre ut i verden. Han sa at hun skulle gå til skogen, der ville han bygge et hus til henne hvor hun skulle sitte alle sine levedager og koke for alle og enhver, men ikke ta penger av noen. Så lot han da bygge et hus til henne i skogen, og over døra satte han et skilt, og på det sto det skrevet: «I dag for ingenting, i morgen for penger.» Der var hun lenge, og det gikk rykte i verden om at det var en jomfru som kokte for ingenting, og at det sto over døra på et skilt.

Dette hørte også jegeren og tenkte: nei, det var noe for deg, for du er jo fattig og har ingen penger; så tok han med seg vindbøssen og ranselen sin, og i den lå fremdeles alt det han hadde tatt med seg fra slottet som bevis, og gikk så ut i skogen og fant også huset med skiltet som det sto på: «I dag for ingenting, i morgen for penger.» Ved siden hadde han sverdet som han hadde hugget hodet av de tre kjempene med, og kom så inn i huset og fikk seg noe å spise. Han ble glad i den deilige pika, og hun var også virkelig deilig.

Hun spurte ham hvor han kom fra, og hvor han skulle; da sa han: «Jeg reiser omkring i verden.» Så spurte hun hvor han hadde fått sverdet fra, for på det sto farens navn. Han spurte om hun var kongens datter. «Ja,» sa hun. «Med dette sverdet,» sa han, «har jeg hugget hodet av tre kjemper,» og tok tungene deres ut av ranselen som bevis, og så viste han henne også tøffelen og snippen av halstørkleet og stykket av skjorten. Da ble hun svært glad og sa at han var den som hadde frelst henne.

Så gikk de sammen til den gamle konge, og hun førte ham inn til ham og sa at jegeren var den som hadde frelst henne fra kjempene. Og da den gamle kongen så alle tegnene, kunne han ikke tvile, og det var han glad for, og han ville gi ham henne til kone; og det var jomfruen inderlig glad over. Så kledde de ham ut som om han var en fremmed herre, og kongen holdt gjestebud.

Da de satt til bords, satt kapteinen ved den venstre siden av kongedatteren, men jegeren ved den høyre, og kapteinen trodde det var en fremmed herre som var kommet i besøk. Da de hadde spist og drukket, sa den gamle kongen til kapteinen at han ville gi ham en gåte: «Hvis en sa at han hadde drept tre kjemper, og han ble spurt om hvor kjempenes tunger var, og han så etter og det ikke fantes noen i hodet på dem, hvordan gikk det til?»

Da sa kapteinen: «De har vel ikke hatt noen.» «Jaså,» sa kongen, «hvert dyr har en tunge,» og så spurte han videre hva som burde gjøres med en slik. Til det svarte kapteinen: «Han bør hugges i stykker.» Da sa kongen at han hadde avsagt sin egen dom, og kapteinen ble satt i fengsel og hugget i fire stykker, men kongedatteren ble gift med jegeren, og han tok far og mor til seg, og de levde i fryd og glede hos sønnen sin, og etter den gamle kongens død arvet han riket.