Jøden i tornebusken

En bonde hadde en tro og flittig gutt som allerede hadde tjent ham i tre år, uten at han hadde betalt ham noen lønn; da kom gutten endelig på at han likevel ikke ville arbeide for ingenting, og han gikk til husbonden sin og sa: «Nå har jeg ærlig og vel tjent deg i lang tid, og derfor kan jeg ikke tro annet enn at du nå vil gi meg det jeg har krav på.» Men bonden var en gnier, og han visste at gutten var en enfoldig stakkar, og så tok han tre kobberpenger og ga ham dem, en for hvert år; det var den betalingen han fikk.

Gutten trodde han hadde mange penger og tenkte: det er ikke verdt å trelle og arbeide lenger, nå kan du leve godt og lystig i verden. Så stakk han kobberpengene sine i lomma og dro muntert av sted over berg og dal.

Da han syngende og hoppende gikk over et jorde, kom det en liten mann bort til ham som spurte ham hva han var så glad over. «Å, hva skulle jeg være bedrøvet over, jeg er frisk som en fisk og penger har jeg nok av, jeg har ingenting å sørge over; tre års lønn som jeg har tjent hos husbonden min, har jeg spart sammen og har alt sammen i lomma.» «Hvor mange penger har du da,» sa den lille mannen. «Tre femører,» sa gutten. «Gi meg de tre femørene dine, jeg er en fattig mann.» Gutten var godhjertet, forbarmet seg og ga ham dem.

Så sa mannen: «Fordi du har et godt hjerte, skal du få tre ønsker, et for hver femøre, så kan du få alt du ønsker deg.» Det syntes gutten godt om, for han tenkte: varer er bedre enn penger, og sa: «Først ønsker jeg meg en fuglerifle som treffer alt det jeg sikter på, og for det andre en fiolin som er slik at når jeg spiller på den, så må alt som hører det, danse; for det tredje så ønsker jeg at folk aldri skal kunne si nei til det jeg ber dem om.» Mannen sa: «Alt dette kan du få,» og han ga ham fiolinen og fuglerifla og så gikk han sin vei.

Men hadde gutten før vært glad, så ble han nå ti ganger gladere, og han hadde ikke gått lenge før han møtte en gammel jøde. Det sto et tre der, og helt oppe i toppen satt en liten lerke og sang. «Ei, ei, som et så lite dyr kan synge; hadde jeg den, ville jeg gi mange penger for den.» «Ikke annet enn det, den skal snart ned,» sa gutten, la an og skjøt lerka på en prikk så den falt ned av treet. Jøden krøp inn i busken, og da han var kommet midt inn i den, trakk gutten fiolinen frem og ga seg til å spille opp, jøden til å danse og hadde ingen ro, men sprang stadig høyere og høyere, og tornene rev klærne hans i stykker så fillene fløy, og de rev og såret ham så blodet rant.

«For Guds skyld!» skrek jøden, «for Guds skyld! gode herre, hold opp å spille, hva vondt har jeg gjort?» Du har snytt folk nok, tenkte gutten ved seg selv, deg skjer ingen urett, og spilte opp en hopsa igjen. Da begynte jøden å be og velsigne og lovet å gi ham penger hvis han ville holde opp, men gutten syntes lenge at det ikke var nok og spilte videre, til jøden lovet ham hundre gullpenger som han hadde i pungen sin og som han nylig hadde snytt en kristen for. Da gutten så alle pengene, sa han: «Ja, så skal jeg holde opp,» tok punga og stakk fiolinen i en sekk og gikk rolig og fornøyd videre.

Jøden rev seg nesten alle klærne av kroppen før han kom ut av tornebusken, og så ussel og elendig som han var, tenkte han bare på hvordan han skulle hevne seg og ønsket alt ondt over gutten. Endelig løp han til dommeren og klaget over at en kjeltring hadde plyndret ham, tatt pengene hans og banket ham så det var gruelig, og den som hadde gjort det, bar en rifle på ryggen og en fiolin om halsen.

Da sendte dommeren folk ut som skulle fakke slyngelen hvis de fikk øye på ham; han ble snart grepet og stilt for retten; da klaget jøden og sa at det var ham som hadde ranet pengene fra ham; gutten sa: «Nei, du har gitt meg dem fordi jeg har spilt for deg;» men dommeren gjorde kort prosess og dømte gutten til å henges i en galge.

Da han allerede sto på stigen med strikka om halsen, sa han: «Herr dommer, gi meg min siste bønn!» «Hvis du ikke ber om livet ditt, skal den bli innvilget,» sa dommeren. «Nei, det gjør jeg ikke, la meg bare for siste gang få lov å spille på fiolinen min.» Da skrek jøden: «Gud bevare oss! la ham ikke få lov! la ham ikke få lov!» men dommeren sa: «Jeg har nå en gang lovet ham det, og det blir det med;» de turte heller ikke nekte ham det, fordi han hadde den gaven at ingen turte si nei til det han ba om.

Da skrek jøden: «Bind meg da for Guds skyld fast.» Men gutten tok fiolinen og gjorde et strøk; da begynte alle å rugge på seg, både dommer og skriver og karl, og jøden kunne ingen binde, og han gjorde nok et strøk, da slapp karlen ham løs og danset selv, og da han begynte å spille ordentlig opp, danset alle sammen, retten og jøden i spissen og alle folkene på torget som ville se på.

I begynnelsen gikk det lystig, men da det ingen ende ble på dansen, ba de ham holde opp, men han holdt ikke opp før dommeren lovet ham både livet og de hundre gullpengene. Da ropte han til jøden: «Tilstå nå hvor du har pengene fra, din kjeltring, ellers holder jeg aldri i mine dager opp å spille.» «Jeg har stjålet dem, jeg har stjålet dem, og du har ærlig fortjent dem,» skrek jøden så alle hørte på det. Da stakk gutten fiolinen i sekken, og jøden ble hengt i galgen i hans sted.