Hans Pindsvin

Det var en gang en rik bonde som ikke hadde noen barn med kona si, og når han var sammen med de andre bøndene, gjorde de narr av ham og spurte hvorfor han ikke fikk barn; det ble han en gang sint over, og da han kom hjem, sa han: «Nå vil jeg ha et barn, om det så skal bli et pinnsvin.» En tid etter fikk kona hans et barn; øverst var det et pinnsvin og nederst en gutt, og da hun så barnet, ble hun redd og sa: «Der ser du, du har forhekset oss!» Da svarte mannen: «Ja, hva hjelper det, gutten må døpes, men vi kan ikke be noen være fadder.» Da sa kona: «Vi kan heller ikke gi ham noe annet navn enn Hans Pindsvin.»

Da han var døpt, sa presten: «Han kan ikke ligge i noen ordentlig seng med de piggene.» Derfor ble det lagt litt strå bak ovnen, og det var Hans Pindsvins seng. Han kunne heller ikke die moren, for han stakk henne med piggene sine. Så lå han bak ovnen i åtte år, og faren var lei av ham og tenkte: Gid han ville dø; men han døde ikke, men ble liggende der.

Så hendte det en gang at det var marked i byen, og dit skulle bonden; før han gikk, spurte han kona hva han skulle ta med hjem til henne: «Litt kjøtt og et par stykker hvetebrød til husholdningen,» sa hun. Så spurte han tjenestejenta: Hun ville ha et par tøfler og strikkestrømper. Til sist sa han også: «Hva vil du ha, Hans Pindsvin?» «Å far,» sa han, «kjøp en sekkepipe til meg.»

Da bonden kom hjem, ga han kona kjøttet og hvetebrødet som han hadde kjøpt til henne, så ga han tjenestejenta tøflene og strikkestrømpene, og endelig gikk han bak ovnen og ga Hans Pindsvin sekkepipa. Da Hans Pindsvin hadde fått den, sa han: «Gå nå bort til smia, far, og la smeden legge sko under hanen, så vil jeg ri min vei og aldri komme tilbake.» Da ble faren glad over at han skulle bli kvitt ham, og han lot smeden legge beslag under hanen, og da han var ferdig, satte Hans Pindsvin seg opp og red sin vei og tok med seg svin og esler som han ville gjete i skogen.

I skogen måtte hanen fly opp på et høyt tre med ham, og der satt han og gjette eslene og svinene, og han satt der i mange herrens år til flokken var blitt stor, men faren visste ingenting om ham. Mens han satt i treet, blåste han på sekkepipa si så det var deilig å høre. En gang kom en konge som hadde gått seg vill i skogen, og hørte musikken; han undret seg over det og sendte tjeneren av sted for å se hvor musikken kom fra. Han så seg om, men han så ikke annet enn et lite dyr som satt oppe i et tre, det så ut som en gårdshane, og på den satt et pinnsvin og blåste på sekkepipe.

Da sa kongen til tjeneren at han skulle spørre hvorfor han satt der, og om han ikke visste veien til kongeriket hans. Da steg Hans Pindsvin ned av treet og sa at han ville vise ham veien hvis kongen ville love ham svart på hvitt at han skulle få det som først møtte ham på kongsgården når han kom hjem. «Det kan du nok gjøre,» tenkte kongen, «du kan skrive hva du vil, for Hans Pindsvin forstår det jo ikke likevel.» Så tok kongen penn og blekk og rablet opp noe, og da det var gjort, viste Hans Pindsvin ham veien, og han kom lykkelig hjem.

Men da datteren hans så ham langt borte, ble hun så glad at hun gikk ham i møte og kysset ham. Han tenkte på Hans Pindsvin og fortalte henne hvordan det hadde gått med ham, og at han hadde måttet love et underlig dyr som red på en hane og blåste på sekkepipe at det skulle få det som først møtte ham når han kom hjem, men han hadde skrevet at han ikke skulle få det, for Hans Pindsvin kunne ikke lese skrift. Det var prinsessa svært glad for og sa at det var bra; for hun ville uansett aldri dra dit.

Men Hans Pindsvin passet svinene og eslene, og han var alltid lystig og satt i treet og blåste på sekkepipa si. Så hendte det at en annen konge kom reisende med tjenerne og løperne sine, og han hadde også gått seg vill i skogen og visste ikke hvordan han skulle komme hjem igjen, fordi skogen var så stor. Da hørte han også den vakre musikken langt borte og undret seg over hva det kunne være, og så sa han til løperen sin at han skulle se etter hvor den kom fra. Da gikk løperen bort under treet, og han så hanen sitte der og Hans Pindsvin på ryggen av den. Løperen spurte ham hva han gjorde der oppe. «Jeg gjeter eslene og svinene mine: hva er det ellers du vil?»

Løperen sa at de hadde gått seg vill og ikke kunne finne veien tilbake til kongeriket, og han spurte om han ikke kunne vise dem veien. Da kom Hans Pindsvin med hanen ned fra treet og sa til den gamle kongen at han ville vise ham veien hvis han ville gi ham det som først møtte ham når han kom hjem til kongsgården. Kongen sa ja og skrev under med egen hånd på at Hans Pindsvin skulle ha det. Da det var gjort, red han foran på hanen og viste ham veien, og kongen kom lykkelig og vel tilbake til riket sitt igjen.

Da han kom hjem, ble det stor glede; han hadde en eneste datter som var overmåte deilig; hun gikk ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham og gledet seg over at den gamle faren hennes var kommet hjem. Hun spurte ham også hvor i all verden han hadde vært så lenge; da fortalte han henne at han var gått vill, og at han nesten ikke hadde funnet hjem igjen, men da han dro gjennom en stor skog, hadde en som halvt så ut som et pinnsvin og halvt som et menneske, sittet skrevs over en hane i et tre og blåst på sekkepipe, og han hadde hjulpet ham på rett vei igjen, men til gjengjeld hadde han lovet ham at han skulle få det som først møtte ham på kongsgården, og det var henne, og derfor var han nå så lei seg; men hun lovet ham at hun gjerne skulle bli med når han kom, for sin gamle fars skyld.

Men Hans Pindsvin gjette svinene sine, og disse svinene fikk nye svin, og disse fikk igjen svin. Da sendte Hans Pindsvin bud til sin far og sa at de skulle tømme alle svinestiene i landsbyen, for nå kom han med en svineflokk som var så stor at alle som på noen måte kunne slakte, skulle få slakte. Da faren hørte dette, ble han lei seg; for han trodde at Hans Pindsvin for lenge siden var død. Men Hans Pindsvin satte seg på hanen sin, drev svinene inn i landsbyen og lot dem slakte; huff! det ble en slakting og hakking så en kunne høre det en hel mil unna.

Da sa Hans Pindsvin: «Ta hanen min med til smeden, far, og la smeden legge sko under den, så rider jeg bort og kommer aldri tilbake.» Da faren hørte at Hans Pindsvin aldri ville komme tilbake, ble han glad og lot legge nye sko under hanen.

Hans Pindsvin red så til det første kongeriket; der hadde kongen befalt at hvis det kom en ridende på en hane med en sekkepipe under armen, da skulle de skyte på ham og hugge og stikke ham, for at han ikke skulle komme til slottet. Da Hans Pindsvin kom ridende, fór de løs på ham med bajonettene, men han ga hanen sporene, fløy av sted over porten like til kongens vinduer, satte seg der og ropte til kongen at han skulle gi ham det han hadde lovet, ellers skulle han ta livet av både ham og datteren hans.

Da snakket kongen vennlig til datteren sin og ba henne gå ut, så hun kunne redde hans og sitt eget liv. Da kledde hun seg i hvite klær, og faren ga henne en vogn med seks hester for og prektige tjenere og gull og penger. Hun satte seg inn i vogna, og Hans Pindsvin med hanen og sekkepipa si satte seg ved siden av, så tok de avskjed og reiste bort, og kongen tenkte at han aldri skulle få se henne mer.

Men det gikk annerledes enn han tenkte, for da de var kommet et stykke fra byen, trakk Hans Pindsvin henne ut av vogna og stakk henne med piggene sine til hun ble helt blodig; da sa han: «Det er lønna for falskheten din, gå nå din vei, for jeg vil ikke ha deg.» Så jaget han henne hjem igjen, og hun var vanæret for resten av livet.

Men Hans Pindsvin red videre med hanen og sekkepipa si og kom til det andre kongeriket, hvor han også hadde vist kongen vei. Men denne kongen hadde befalt at hvis det kom en som så ut som Hans Pindsvin, skulle de presentere gevær for ham og rope hurra og føre ham til det kongelige slottet. Men da prinsessa fikk se ham, ble hun forskrekket, for han så så rar ut; men hun tenkte at det var ingenting å gjøre med det, for hun hadde lovet faren sin det. Hun tok imot Hans Pindsvin og bød ham velkommen, og hun satte seg ved siden av ham.

Da det ble kveld og de skulle gå og legge seg, ble hun redd for piggene hans, men han sa at hun ikke skulle være redd, det skulle ikke skje henne noe ondt, og til den gamle kongen sa han at han skulle bestille fire mann, og de skulle våke ved sovekammerdøra og gjøre opp en stor ild, og når han gikk inn i sovekammeret og ville legge seg i sengen, skulle han krype ut av pinnsvinskinnet sitt og la det bli liggende foran sengen, og da skulle mennene raskt springe til og kaste det på bålet og passe på til det var helt oppbrent.

Da klokka slo elleve, gikk han inn i kammeret og trakk av seg pinnsvinhuden og lot den ligge foran sengen, så kom mennene og tok den raskt og kastet den på bålet, og da den var oppbrent, var han fri fra trolldommen og lå i sengen som et annet menneske, men han var kullsort som om han var svidd. Kongen sendte bud på legen sin, som gned ham inn med gode salver så han ble hvit, og da var han en vakker mann. Da prinsessa så dette, ble hun glad, og de sto opp, spiste og drakk og holdt bryllup, og Hans Pindsvin fikk kongeriket av den gamle kongen.

Noen år etter tok han dronningen sin med seg og reiste til faren sin og sa at han var hans sønn, men faren sa han ikke hadde noen sønn. En gang hadde han hatt en, men han var født som et pinnsvin med pigger på og hadde dratt ut i den vide verden. Da ga han seg til kjenne, og den gamle faren ble glad og dro med ham til kongeriket hans.