Kråkene

En ærlig soldat hadde tjent seg litt penger og disse hadde han spart sammen, fordi han var flittig og ordentlig og ikke satte dem overstyr på vertshusene som andre soldater. Nå var det to av kameratene hans som i grunnen hadde et falskt hjerte og ville ta pengene fra ham, men de lot som de var veldig gode venner med ham. En gang sa de til ham: «Hør, hva skal vi ligge her i byen etter, vi er jo innestengt som om vi var i slaveri, og en kar som du, han kunne nok tjene en slump hjemme og ha det godt og vel.» Slik snakket de til ham så lenge til han endelig ga etter og lovte å reise med dem, men de to andre tenkte bare på å ta pengene fra ham når de var kommet utenfor byen.

Da de hadde gått et stykke vei, sa de to: «Nå må vi ta av til høyre hvis vi skal komme ut av landet.» «Å, Gud bevare oss vel! det går jo like tilbake til byen igjen, nei, vi må gå til venstre skal vi komme ut av landet.» «Hva, blir du oppsternasig?» ropte de to og tok fatt på ham og slo ham, men det var ikke nok med det, de stakk også øynene ut på ham, slepte ham til galgen og bandt ham fast til den. Så gikk de sin vei med de stjålne pengene og vendte tilbake til byen.

Men den stakkars blinde visste ikke på hvilket fælt sted han var, han følte seg om og merket at han satt under en bjelke. Da trodde han det var et kors og sa: «det var da snilt av dem at de bandt meg under et kors, Gud er meg nær,» og så begynte han inderlig å be til Gud. Da det kunne være omtrent ved nattetider, hørte han det kom noe flagrende, og det var tre kråker som satte seg på bjelken.

Deretter hørte han den ene si: «Hva godt nytt, søster?» «Ja, hvis menneskene visste hva vi vet! Kongedatteren er syk, og den gamle kongen har lovet henne bort til den som kan gjøre henne frisk igjen, men det kan ingen, for hun blir aldri frisk hvis hun ikke brenner den padda som sitter i dammen der og spiser den.» Da sa den andre: «Ja, hvis menneskene visste hva vi vet: I natt faller en dugg fra himmelen som det er slik legedom i at den som er blind og stryker den på øynene, får synet igjen.» Da sa også den tredje: «Ja, hvis menneskene visste hva vi vet! Padda hjelper bare én, og duggen hjelper ikke mange, men i byen er det stor nød, for alle brønner er uttørket, og det er ingen som vet at det blir det deiligste vannspring når de tar bort den store firkantede steinen på torget og graver under den.»

Da de tre kråkene hadde sagt dette, hørte han at det flagret, og de fløy da bort, men han løste litt etter litt båndene av seg, og så bukket han seg ned, brøt et par gresstrå av og smurte øynene sine med duggen som var falt på dem. Straks fikk han synet igjen, og månen og stjernene var på himmelen, og han så at han sto ved siden av galgen. Deretter lette han etter potteskår og samlet så mye som han kunne få fatt på av den kostelige duggen, og da han hadde gjort det, gikk han til dammen, gravde en grøft så vannet rant ut og tok padda, så brente han den til aske og gikk med den til kongsgården.

Der ga han kongedatteren asken, og da hun var blitt frisk, forlangte han henne som lovt var, til kone. Men kongen syntes ikke noe om ham fordi han var så dårlig kledd, og han sa at den som ville ha datteren hans, han måtte først skaffe byen vann; slik trodde han å bli kvitt ham. Men soldaten gikk bort og sa at de skulle ta bort den firkantede steinen på torget og grave etter vann under den. Det gjorde de også og kom snart til en skjønn kilde, og det var vann i overflod, men nå kunne kongen ikke lenger nekte ham datteren sin, og de levde godt og vel sammen.

En gang, da han gikk ut og spaserte i det grønne, møtte han begge de tidligere kameratene sine som hadde handlet så troløst mot ham. De kjente ham ikke, men han kjente dem straks igjen, gikk bort til dem og sa: «Se, jeg er deres tidligere kamerat som dere så skammelig stakk øynene ut på, men Vorherre har vendt det til min lykke.» Da falt de ned for ham og ba om nåde, og fordi han hadde et godt hjerte, forbarmet han seg over dem, tok dem med seg og ga dem mat og klær. Deretter fortalte han dem hvordan det var gått med ham og hvordan han var kommet til den æren; men da de hørte det, hadde de ingen ro på seg og ville også sette seg en natt under galgen for at også de kunne høre noe godt nytt.

Mens de satt under galgen, kom det også snart noe flagrende over hodene deres; det var de tre kråkene. Den ene sa til den andre: «Hør, søster, det må noen ha hørt på oss, for kongedatteren er frisk, padda er borte av dammen, og en blind har fått synet igjen, og i byen er det gravd en ny brønn, kom la oss lete, kanskje kan vi finne ham.» Da fløy de ned og fant begge soldatene, og før de kunne hindre det, satt de på hodet og hakket øynene ut på dem, og de hakket dem så lenge i ansiktet til de var steindøde. Slik ble de liggende under galgen.

Da de ikke kom tilbake på et par dager, tenkte den tidligere kameraten deres: «Hvor mon de to vanker omkring?» og så gikk han ut for å lete etter dem, men han fant ikke annet enn knoklene deres, disse bar han bort fra galgen og la dem i en grav.